Støtt ikkevoldsbølgen

Det finnes ikkevoldelige opposisjonsgrupper som ønsker fredelige og demokratiske løsninger på konflikten i Syria. Hvorfor overser både mediene og politikerne disse stemmene?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Aslak-Storaker-og-Hannah-Eline-AnderIkkevold. Syrias nasjonalkoalisjon er blitt anerkjent av norske myndigheter som legitim representant for den syriske opposisjonen. Grupper i nasjonalkoalisjonen har torturert og drept sivile. Lederen Mouaz al-Khatib har uttalt at syrernes problemer lettere kunne løses om opposisjonen får våpen.

Vi i fredsbevegelsen kan selvfølgelig ikke støtte Bashar al-Assads regime. Men vi kan heller ikke støtte parter som søker voldelige og militære løsninger på konflikten, og vi lurer på hvordan UD kan gjøre det.

De ikkevoldelige opposisjonsgruppene trenger støtte, beskyttelse og å få løftet sin stemme. Mange opposisjonsgrupper i Syria anerkjenner ikke nasjonalkoalisjonen som en legitim representant for det syriske folkets interesser. Tvert imot er det sannsynlig at majoriteten av det syriske folk avviser den voldelige strategien den væpnede delen av opposisjonen har lagt seg på.

De fleste av deres interesser representeres av den fredelige delen av den syriske opposisjonen, som i dag lider av mangel på oppmerksomhet og støtte fra verdenssamfunnet.

Den syriske revolusjonen begynte med fredelige demonstrasjoner. Selv om opposisjonen nok opprinnelig valgte å ta til våpen som selvforsvar mot overgrep fra diktaturet, er det likefullt nytteløst å kun legge skylden for volden på regimet.

Syria i fillebiter

Deler av opposisjonen som inngår i Syrias nasjonalkoalisjon, med sterk støtte fra land i vest og Gulf-statene, har lagt seg på en militaristisk linje der en har avvist forhandlingsløsninger med regimet.

Flere grupper har alliert seg med utenlandske jihadister, som har begått grove menneskerettighetsbrudd og fører en terroristisk politikk mot religiøse minoriteter og andre som ikke støtter deres ekstremistiske tolkning av islam.

I Syrias største by Aleppo levde befolkningen i relativ fred med hverandre helt til væpnede opprørere utenfra kom og ville erobre byen med makt. Dette har medført enorme lidelser for sivilbefolkningen, som har blitt fanger i skuddlinjen mellom de stridende partene.

I et intervju 9. januar i år, sier den lokale Frie Syriske Hær-kommandanten Abu Ahmed at Aleppos befolkning «i beste fall er lunkne» til opprøret og anslår at hele 70 prosent av innbyggerne er motstandere av det væpnede opprøret. «Den Frie Syriske Hæren har mistet sin folkelige støtte,» fastslår han.

Dersom opprørerne mot formodning skulle lykkes med å tvinge regimet i kne gjennom en militær seier, vil ekstremistene stå så sterkt at seieren ikke kan antas å skape hverken fred eller demokrati for syrerne i overskuelig framtid.

Sekterisk vold er blitt et stort og alvorlig problem i løpet av krigen. Den økte innflytelsen til «sunni-ekstremister» og utenlandske jihadister har ført til at etniske og religiøse minoriteter i mange tilfeller har dannet borgervernsgrupper for å forsvare seg mot sekterisk vold.

I nord har det vært flere væpnede sammenstøt mellom kurdiske militser og den tyrkisk-støttede Frie Syriske Hær. Det syriske regimet er ekstremt voldelig og undertrykkende, men det blir stadig klarere at den væpnede opposisjonens voldsstrategi river landet i fillebiter og gjør at de sekteriske spenningene vokser seg stadig sterkere. Det finnes heldigvis fortsatt en opposisjonsbevegelse som er klar på at en fredelig, ikke-voldelig revolusjon er den eneste farbare veien ut av uføret.

Ikkevoldelig opposisjon

I april 2012 møttes 200 aktivister i Kairo. Disse hadde deltatt i det fredelige syriske opprøret og protesterte nå mot at den Frie Syriske Hæren hadde kuppet revolusjonen deres. Flere av aktivistene fortalte at de var tvunget til å leve i eksil fordi de var motstandere av de væpnede opprørerne, og at de nå måtte stå opp mot «to regimer og to armeer.»

Vi hører lignende historier fra mange hold. Den svenske eksilsyreren Saliba Mourad sa i et intervju i februar i fjor at «jeg har vært forfulgt av regimet i snart 50 år, men jeg er et tenkende menneske. Jeg vil ikke se landet mitt splittet, og jeg vil ikke at det muslimske brorskapet skal ta over… Løsningen er en nasjonal dialog, ikke terrorbombing og sabotasje.»

I september arrangerte Den Nasjonale Koordinasjonskomiteen for demokratisk forandring (NCC) en opposisjonskonferanse i Damaskus, der deltagere fra 20 forskjellige syriske opposisjonsgrupper gikk sammen om å bekrefte sin fulle støtte til den fredelige revolusjonen mot Assadregimet.

Dette inkluderte også umiddelbar våpenhvile, løslatelse av alle politiske fanger og fredelige forhandlinger. Flere av delegatene som skulle delta ble arrestert både før og etter konferansen. Likevel ble de av den voldelige opposisjonen anklaget for å være lakeier for regimet.

På et møte i Roma juli i fjor underskrev representanter for ti ulike syriske opposisjonsgrupper «Roma-appellen» – en appell for en politisk løsning på konflikten i Syria. De kjemper for demokrati, menneskerettigheter og frihet, men understreker samtidig at den voldelige veien må erstattes av politisk dialog mellom alle parter, samt at denne dialogen må støttes av verdenssamfunnet.

De ønsker ikke mer krigsmateriell eller utenlandsk militær intervensjon, men at verdenssamfunnet kan samles rundt «en virkelig global dialog som ikke utelukker noen og en prosess som bør avsluttes med nasjonal forsoning.» Hvor er støtten og anerkjennelsen av disse gruppene, som taler ekte fred og forsoning og som kjemper en fredelig kamp for demokrati og frihet, mot både Assads regime og den voldelige opposisjonen?

Til forhandlingsbordet

Land som Storbritannia og Frankrike har presset på for å endre dagens EU-våpenembargo mot Syria, slik at det skal bli mulig å støtte den syriske opposisjonen med krigsmateriell. Dette er opplagt er en farlig vei å gå.

Det er allerede for mye krigsmateriell i Syria, på alle sider i konflikten. Ved å sende mer krigsmateriell til området, vil sannsynligvis konflikten forverres og sjansene for en fredelig løsning virke lengre unna. Å sende mer våpen til Syria kan også få langsiktige konsekvenser for hele regionen.

EU burde heller prioritere å legge enda mer press på Russland og andre land som forer Assad-regimet med våpen, slik at disse stanser våpenhandelen med Syria. Våpen forsvinner ikke etter en krig er over og kan raskt ende opp i hendene på voldelige grupper både i og utenfor landet. Gårsdagens våpenstøtte til Libyas opposisjon mot Muammar al-Gaddafi hjelper i dag krigførende grupper i Mali med å ta liv. Vi må forhindre at noe lignende skjer i Syria og nabolandene.

Denne uka ble det vedtatt en endring i EU-embargoen, som gjør at EU-land kan støtte opposisjonen med såkalt «ikke-dødelig» krigsmateriell. Hva dette betyr er det opp til medlemslandene å definere, men det kan innebære utstyr som nattkikkerter, kommunikasjonsutstyr og annet krigsmateriell som ikke er designet for å ta liv, men som likevel gjør opposisjonens voldelige kamp mer effektiv.

Dette sender bekymringsverdige signaler fra EU-landene om at freden i Syria kan vinnes, om opposisjonens kampevne styrkes. Det ble også vedtatt at våpenembargoen skal gjennomgås igjen om tre måneder.

Norge må handle

Storbritannia, den største pådriveren for våpenstøtte til opposisjonen, er fornøyde med både ukas endring, og de har uttalt at de ser rom for å åpne embargoen enda mer ved neste gjennomgang.

Norge følger EUs våpenembargo. Norge må nå likevel avstå fra å støtte opposisjonen med krigsmateriell av noen slag. Vi mener også Norge må anerkjenne den fredelige syriske opposisjonen, som verken støtter Assad eller nasjonalkoalisjonen.

Disse har fortsatt sin fredelige kamp for demokrati og nasjonal forsoning, til tross for arrestasjoner og tortur. De ser at den voldelige strategien fører til et nasjonalt og sosialt sammenbrudd og styrker ekstremistene på begge sider av konflikten.

Representanter for Den Nasjonale Koordinasjonskomiteen for demokratisk forandring (NCC) har blitt invitert til møter i Moskva og Beijing av russiske og kinesiske myndigheter. Hvorfor ikke til Oslo?

Signalene om at både regimet og nasjonalkoalisjonen åpner for forhandlinger, er veldig gledelig. Her kan og bør norske myndigheter komme på banen med sine kunnskaper om fredsmekling. Ved et forhandlingsbord må også den fredelige syriske opposisjonen som verken støtter Assad eller nasjonalkoalisjonen få en stol. Glemmer man de, glemmer man majoriteten av Syrias befolkning – de som ser at volden gjør vondt verre. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 22.02.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL