Stortingets unnfallenhet i internasjonale spørsmål

Den 17. desember i fjor var dagen da Stortinget skulle diskutere utenriksministerens og forsvarsministerens redegjørelse om norske militære engasjementer i utlandet. Hva angår utenrikspolitiske forhold – kanskje den viktigste dagen i Stortingets høstsesjon. Det ble likevel lite debatt. Dette forteller oss noe viktig; at Stortingets rolle i utenrikspolitiske saker er annerledes enn i norsk politikk […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 17. desember i fjor var dagen da Stortinget skulle diskutere utenriksministerens og forsvarsministerens redegjørelse om norske militære engasjementer i utlandet. Hva angår utenrikspolitiske forhold – kanskje den viktigste dagen i Stortingets høstsesjon. Det ble likevel lite debatt. Dette forteller oss noe viktig; at Stortingets rolle i utenrikspolitiske saker er annerledes enn i norsk politikk for øvrig. Maktkampen mellom statsorganene og mellom partiene slik vi kjenner den fra det politiske spillet, gjelder ikke i samme grad for behandlingen av utenrikspolitiske saker. Norsk utenrikspolitikk utgjør et politikkfelt som Stortinget i snart hundre år har ment ikke egner seg for krisemaksimering og partipolitisk egenprofilering. Og desto viktigere; denne praksisen fortsetter selv om den globale orden er i ferd med å endres radikalt – med det nye amerikanske imperiet i spissen.

Det juridiske utgangspunkt for dette er at landets utenrikspolitikk ledes av Kongen (regjeringen) gjennom såkalte kongelige prerogativer. I siste instans betyr dette at det er regjeringen, og ikke Stortinget, som er ledende statsmakt. Stortinget kontrollerer først i etterkant. Dessuten; selv om Stortinget siden 1920-årene – minimum én gang per år – har debattert regjeringens generelle utenrikspolitiske målsettinger, blir disse plenumsdebattene omtalt av pressen som «lange gjesp». De har kort sagt ikke samme status som andre aktuelle politiske debatter. På grunn av sin forutsigbarhet, og ikke minst sin lave temperatur, vekkes verken interessen i media og eller i norsk opinion. Men selv om Stortinget ikke er særlig relevant som politisk verksted når det kommer til utenrikspolitikken, er det en helt sentral arena for etableringen av utenrikspolitisk enighet. Denne oppgaven består verken av å utøve kontroll, kritikk eller myndighet, men snarere konsultasjon. Konstitusjonelle problemstillinger knyttet til «kontroll» har derfor, mildt sagt, begrenset relevans.

Dette leder meg til følgende hovedpoeng: Stortinget har selv bestemt at det ikke skal være en kritisk debattant, dets utenrikspolitiske rolle har i nesten hundre vært å være enig. Stortingets rolle i de fleste utenrikspolitiske saker går ut på å slutte opp om og støtte regjeringens utenrikspolitiske grunnkurs, ikke å kritisere åpent og høylytt eller å gjøre partipolitikk ut av enkeltsaker. Hovedmålet er å skape kontinuitet og derigjennom «strekke» den utenrikspolitiske enighet lengst mulig – både innad i hvert enkelt parti, mellom dem og mellom Stortinget og regjeringen. Som en del av den nylig avsluttede makt- og demokratiutredningen har bistandsforsker Terje Tvedt, med basis i et omfattende materiale, konkludert med at norsk Sør-politikk er preget av en ikke ubetydelig avpolitisering hvor Stortinget delvis har abdisert som politisk kontrollorgan. Jeg er enig i Tvedts funn, men mener det er behov for å utvide dette perspektivet til å gjelde også mer generelle sider av utenrikspolitikken. Sør-politikken er som kjent en viktig del av moderne norsk utenrikspolitikk, men likevel. Selv om det kan høres rart ut i våre dager – som mer enn noen gang er preget av utvisking av skillet mellom «innenriks» og «utenriks» – er det faktisk slik at deler av det politiske rommet «fryses fast», og blir redigert på helt bestemte måter. Et godt eksempel på dette er Stortingets organisering av utenrikspolitikken i to hovedinstitusjoner; utenrikskomiteen og den utvidete utenrikskomiteen.

Tidligere statsminister Trygve Bratteli sa en gang i Stortinget at «det lille land som er uenig i sin egen utenrikspolitikk har ingen utenrikspolitikk å føre». At regjeringen ønsker en bredest mulig samling om utenrikspolitikken er ikke særlig overraskende. Halvard Lange (Ap) som var utenriksminister fra 1946 til 1963 og igjen i 1965, påpekte: «For troverdigheten innad og utad er det viktig at den utenrikspolitikk regjeringen fører har støtte i det eller de partier som står bak regjeringen og så bred støtte som mulig i Stortinget og i norsk offentlig opinion». At også utenrikspolitikere på Stortinget hevder det samme, er derimot mer overraskende. Arbeiderpartiets Håkon Blankenborg uttalte for eksempel på Stortinget i fjor at målet for landet, regjering og storting inkludert, består i «å strekkje den utanrikspolitiske semja så langt som det er mogleg, for at det skal vera mogleg å føre ein konsistent, norsk utanrikspolitikk som gjer at Norge er ein føreseieleg og sikker samarbeidspartnar i det internasjonale samfunnet». Nesten samtlige deltakere i de utenrikspolitiske debatter på Stortinget gjentar det samme, år etter år; de utenrikspolitiske spillereglene, med bred enighet som sentral kjerne, holdes atskilt fra andre politikkområder. Åpen uenighet utad blir ikke sett på som et strategisk problem, men sågar en «trussel» og «fare» for småstaten Norge. Og det gjelder ikke bare i krigstilstander, slik vi har vært vitne til i Kosovo, Afghanistan og Irak, men også under mer «normale» politiske tilstander.

Det interessante er selvfølgelig ikke at dette faktisk skjer, men hvordan det skjer og hvilke følger det får. Ikke minst angår dette de ulike maktformer – bevisste og ubevisste – som oppstår for å holde den brede enigheten oppe. Det åpenbare poenget har utenrikskomiteens medlem Inge Lønning (H) allerede fremhevet: «Selvsagt står alle partier og representanter i denne salen fritt til i en utenriksdebatt å snakke om hva de vil, derunder andre lands utenrikspolitikk. Selvsagt. Men det Stortinget har ansvaret for, er jo Norges utenrikspolitikk». Følgelig er det ikke «fritt frem». Som leder av SV er det interessant at Kristin Halvorsen sa dette i Stortinget i fjor høst: «Jeg skulle inderlig ønske at man fikk et helt annet klima og en helt annen holdning til å diskutere alvorlige utenrikspolitiske spørsmål… jeg kan jo konstatere at det ikke er spesielt oppmuntrende når det ikke er mulig faktisk å gå inn i en reell debatt». Altså: Den utenrikspolitiske debatten på Stortinget regisseres og reguleres på helt bestemte måter. Kritikk og konflikt unngås, ettersom kritiske stemmer vil bidra til å «politisere» den utenrikspolitiske debatten. Målet blir i stedet avpolitisering. Derfor sitter både media og folk flest igjen med det inntrykk at verden forandres mens Stortinget sitter stille og ser på.

Nå er imidlertid noe i ferd med å skje: Nylig uttalte tre fremtredende medlemmer av Stortingets utenrikskomité, Inge Lønning, den nevnte Haakon Blankenborg og Åslaug Haga (Sp) til Morgenbladet (31/10 2003) at «vi har altfor lite utenrikspolitisk diskusjon i Norge». Og: «man kan ikke fortsette med å gå stille i gangene og hysje om utenrikspolitikken». Ikke desto mindre viste Irak-krigen oss at en grunnleggende utenrikspolitisk debatt er nødvendig i Norge. Noe som igjen viser at utenrikspolitikken ikke kan ligge fast, selv om landets myndigheter skulle ønske dette. Det er følgelig ikke gitt på forhånd – eller på noen som helst måte «naturlig» – at småstaten Norge er enig med seg selv i sin utenrikspolitikk. Omvendt forutsetter en slik enighet at bestemte institusjoner og praksiser opprettholdes. Selv om den utenrikspolitiske konsensus ikke kan sies å være «udemokratisk», bør man være villige til å innse at den – på konkrete måter – bidrar til å regulere og ordne tilløp til diskusjon og debatt. Dette er i kontrast til den ideelle målsetting i et åpent demokrati hvor uenighet er en egenverdi. Ikke desto mindre er det et spørsmål om hvor lenge det vil gi mening å snakke om «utenrikspolitikk» som sådan – og derigjennom utenrikspolitisk enighet – i en verden som blir stadig mer globalisert. Ideen om en utenrikspolitisk konsensus er nemlig avhengig av at de utenrikspolitiske spilleregler løftes ut av den daglige politiske strid – -hvilket ikke lenger er like selvsagt.

---
DEL

Legg igjen et svar