Stortinget uvitende om UDs fred

Mange stortingspolitikere har ikke oversikt over hvilke fredsprosesser Norge deltar i, og overlater styringen til UD. Haakon Blankenborg (Ap) advarer mot at «imponer-lista» over norsk fredsmekling gir nordmenn et overdrevet selvbilde.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Norge er et fleksibelt, lite stivbeint land som har vist politisk vilje til kreativitet på tvers av organisasjoner og partigrenser. Her har vi noe å bidra med i fredsprosesser. Men det er galt å fremstille det som om Norge har en spesiell rolle, at det er noe genetisk som gjør oss velegnet til å mekle. Imponer-lista har nok vært med på å gi nordmenn et overdrevent selvbilde, sier nestleder i Stortingets utenrikskomité, Arbeiderpartiets Haakon Blankenborg.

Blankenborg gjenkjenner alle de 11 «norske» fredsprosessene som står på UDs liste, og som Ny Tid skrev om i forrige nummer.

Men til tross for den store norske satsingen på dette området: En spørrerunde til stortingspolitikere i utenrikskomitéen viser at mange av dem ikke vet hvilke fredsprosesser Norge er – og har vært – involvert i på 90-tallet fram til i dag.

Høyres Siri Frost Sterri er tydelig overrasket over hvilke og hvor mange land Norge er engasjert i.

– Lista bekrefter at vi har tatt vår del av ansvaret, og vel så det. Dette koster penger og trekker på ressurser. Høyre er derfor kritisk til at vi sprer engasjementet for mye, sier Frost Sterri.

SVs Lisbet Rugtvedt stiller spørsmål ved om ikke Stortinget burde trekkes mer inn i valget av områder man involverer seg i, men får ikke støtte av de andre Ny Tid har snakket med.

– Dette er UDs bord, mener både utenrikskomitéens leder Einar Steensnæs (KrF) og Johan J. Jakobsen.

– En ganske imponerende liste. Og den bekrefter jo, slik Sveriges statsminister Gøran Pärson har innrømmet, at Norge slettes ikke er satt utenfor i internasjonal politikk, selv om vi sa nei til EU, sier Jakobsen på sin siste dag i rikspolitikken.

Spørsmålene

Ny Tid spurte politikerne på Stortinget følgende spørsmål:

1. Hvilke fredsprosesser har Norge vært med i på 90-tallet og fram til i dag?

2. Har Stortinget vært med på å bestemme hvilke fredsprosesser Norge skal engasjere seg i?

3. I hvilke fredsprosesser har Norge spilt en vellykket/mislykket rolle?

4. Er det riktig av Norge å forholde seg nøytral når man er involvert i fredsforhandlinger?

Einar Steensnæs, KrF

1. Det begynner å bli en anseelig liste, så da må jeg friske opp hukommelsen: Midtøsten, Colombia, Sri Lanka, Sudan, og så var vi vel inne i Nicaragua? Guatemala, ja selvfølgelig. Og så var det Eritrea/Etiopia og Balkan. Så Namibia har UD altså ikke på lista? Nei, den er vel for langt tilbake i tid. Filippinene? Javel… Haiti/Dominikanske Republikk? Nei, det visste jeg ikke. Burundi? Ja, det er riktig, der har vi spilt en rolle.

2. Nei, det er nok riktig å si at det er UD som gjennom sitt kontaktnett og ut ifra sine ressurser vurderer hvilke land vi skal engasjere oss i. Jeg kan ikke minnes at Stortinget i min tid som leder av utenrikskomitéen har gått inn og styrt UD. På grunn av vår høye profil som mekler og tilrettelegger, har vi også i Stortinget fått en rekke henvendelser fra land som Kashmir, Liberia og Sierra Leone. Men dette er UDs jobb, og den har de skjøttet godt.

3. Det er vanskelig å vurdere, vi vet jo ikke hva alternativet hadde vært dersom vi ikke gikk inn i fredsprosessene. Jeg har ikke nok kunnskap om hva som har skjedd i Guatemala etter at fredsavtalen ble undertegnet mellom partene der, og i Sri Lanka har vi kommet til et kritisk punkt, i og med at den ene parten stiller spørsmål ved Norges rolle. Nei, jeg vil være varsom med å gi karakterer.

4. Bilde med en fotballdommer som er upartisk, men dømmer etter et visst sett med regler, holder bare til en viss grad. Hvis vi skulle begynne å gi rødt kort og utvise en av partene, vil det ødelegge en prosess. Kritikken mot norsk unfallenhet i Midtøsten er for eksempel etter min mening uberettiget. Jeg sier ikke at vi ikke skal si ifra om uakseptabel oppførsel hos partene, men vi må velge tid, sted og rom nøye, slik at Norge ikke mister tilliten.

Lisbet Rugtvedt, SV

1. Ja, du har jo Sri Lanka, Colombia og selvfølgelig flaggskipet Midtøsten. Og så var Norge sterkt inne i fredsprosessen i Guatemala. Balkan? Det stemmer, der var jo Thorvald Stoltenberg involvert. Sudan, Burundi, Haiti/Dominikanske Republikk, og Filippinene? Nei, de eksemplene kjenner jeg ikke til. Kypros? Ja, der var vi vel inne, men det kommer jo an på hvordan man definerer Norges fredsrolle.

2. Jeg vet ikke om Stortinget blir tatt med på råd hverken når UD sier ja eller nei på forespørsel om norsk mekling. Norsk utenrikspolitikk drives i stor grad av Regjeringen, det er de som legger premissene. Stortinget blir i vekslende grad informert, og fungerer mest som sandpåstrøere. SV mener at det hadde vært en fordel om Stortinget hadde engasjert seg mer i slike problemstillinger, som i for stor grad overlates til Regjeringen. Hvis det kommer en formell henvendelse til Norge fra parter i en konflikt, forventer jeg at utenriksministeren redgjør for det i Stortinget. Filippinene? Nei, jeg tror ikke vi fikk en slik orientering fra UD.

3. Jeg synes det er veldig positivt at Norge involverer seg i fredsprosesser og prioriterer dette arbeidet. I utgangspunktet var det også positivt at Norge fikk partene i Midtøsten til å utveksle håndtrykk og anerkjenne hverandre. Men slik situasjonen har utviklet seg, må vi nå stille kritiske spørsmål til Norges rolle. Oslo-prosessen er grundig avsporet. Nå må Norge bli mer tydelige og være palestinernes støttespiller.

4. Det er mange måter å være nøytral på. For eksempel er det feil å ikke mene noe. Men det kommer an på hvilken type konflikt vi snakker om. I Sri Lanka er situasjonen så fastlåst med parter som ikke vil snakke sammen en gang, så der må Erik Solheim være veldig forsiktig. I Midtøsten derimot er det en åpenbar forskjell på partene, den ene er okkupant og den andre er okkupert. Ja, jeg er enig i at fredsforhandlinger må bygge på upartiskhet basert på et sett av prinsipper, snarere enn stilletiende nøytralitet.

Siri Frost Sterri, Høyre

1. Mener du der Norge direkte er involvert, eller gjennom FN, slik som i Colombia? Ja vel, er UD direkte involvert i Colombia? Vel, jeg kjenner til Norges engasjement i Midtøsten, Sri Lanka, og utover det, skjer det jo ting i det skjulte. Vi sa vel nei til en forespørsel om å engasjere oss i Kashmir-konflikten. Ja, når du nevner det, så var jo Norge med på Balkan og i Eritrea/Etiopia. Filippinene, Kypros, Haiti/Dominikanske Republikk og Guatemala? Javel, nei jeg kjenner ikke direkte til de eksemplene. Sudan? Nei, de holder vel en lav profil. Burundi også? Du verden.

2. Så vidt jeg vet har ikke Stortinget blitt tatt med på råd. Men dette er UDs bord, det er det ikke noen tvil om. Det har også noe med at man har holdt på med samtaler i det skjulte lenge med partene i en konflikt. Når det er sagt, så har vi i Høyre gitt signaler om at Norge kanskje sprer sine fredsanstrengelser for mye. Dette koster penger og ikke minst ressurser.

Lista bekrefter at Norge tar sitt ansvar i fredsprosesser, og vel så det.

3. Jeg har for lite inngående kunnskap til å felle noen dom over Norges rolle i de forskjellige sakene. Vi har jo vært veldig stolte over vårt engasjement i Midtøsten, men å si at det er vellykket, er vanskelig før man har fått det endelige resultatet av Oslo-prosessen.

4. Det er riktig å være nøytral i den forstand at man ikke tar parti, men ikke på bekostning av å være tydelig i sitt budskap og stille krav. Midtøsten-engasjementet bekrefter at man på forhånd må vurdere hvilke bånd man legger på seg selv som fredsmekler. Høyre har imidlertid ikke funnet grunn til å kritisere utenriksminister Jaglands rolle så langt i Midtøsten. Ja, jeg ser at begrepet nøytralt kanskje ikke er like dekkende som upartiskhet basert på prinsipper.

Haakon Blankenborg, Ap

1. Midtøsten, Colombia og Sri Lanka. Sammen med Guatemala, hvor fredsavtalen er på plass, er disse fire de viktigste og mest tydelige eksemplene på et bredt norsk engasjement. I Jugoslavia hadde Norge også en viktig fredsrolle, men det var en annen type engasjement. Vi har også en medvirkning i Sudan. Eritrea/Etiopia? Ja, men det var ikke noe spesielt med Norges rolle der, det var et engasjement som er vanlig for mange andre land også. Når du nevner Kypros, Burundi, Filippinene og Haiti/Dominikanske Republikk, som jeg kjenner til, så er det viktig å påpeke at det ikke er noe genetisk spesielt med Norge og nordmenn som gjør at vi spiller en spesiell rolle.

2. Nei, Stortinget blir ikke spurt på forhånd. Mange av prosessene har en krypende start i det skjulte. Men tidlig i fasen blir Stortinget som regel informert, og hvis det er motstand mot involveringen, trapper man ned engasjementet. Alle er imidlertid enige om at Norge skal bidra til dialog og forsoning, det er overskriften i norsk utenrikspolitikk. Men imponer-lista over alle fredsprosessene Norge er med i skaper presedens, og gjør at mange henvender seg til Norge. Når vi sier nei til å gå inn i en fredsprosess, slik som i Kashmir, kan det oppfattes som om vi ikke vil engasjere oss i et gitt land. Dette er uheldig.

3. Nei, jeg har ikke noe favoritt, og jeg synes det er helt umulig å rangere prosessene. I Guatemala foreligger det jo en fredsavtale. Og uansett hva man mener om situasjonen i Midtøsten i dag, så førte Oslo-kanalen til et kvantesprang i fredsprosessen. Men nei, det er ikke mulig å rangere dem.

4. Impotent nøytralitet har ingen mening, og ville ført til av vi ikke har noe å bidra med. Det er veldig viktig at Norge er upartisk, men vi må ha våre egne meninger. I Midtøsten er vi klart upartiske, likevel sier vi ifra. Riktignok mener mange av dem som ser på konflikten ut ifra solidaritetsvinkelen av vi er for ettergivende. Men dersom målet er å få partene til bordet, må man av og til forsøke andre kanaler. En fotballdommer blåser ikke i fløyte for publikums skyld.

Johan J. Jakobsen, Sp

1. Det er ikke lett å ta på sparket, jeg kan nok bomme litt: Midtøsten, Sri Lanka, Guatemala og Colombia. Og så var vi jo aktive på Balkan. Sudan, var ikke det der Tom Vrålsen var FN-utsending for humanitært arbeid? Nei, jeg visste ikke at Norge er inne i fredsprosessen der. Haiti/Dominikanske Republikken, ja, der husker jeg at det kom en henvendelse for noen år siden. Men de andre eksemplene kjenner jeg ikke til. En ganske imponerende liste, må jeg si.

2. Nei, jeg tror nok ikke det. Dette hører da også med blant de sakene Regjeringen har fullmakt til å ta seg av, så jeg vil på ingen måte kritisere UD for dette. Jeg kan ikke memorere alt tilbake i tid, men det skulle være rart om ikke Stortinget har fått informasjon om hver enkelt prosess vi er med i. Men hvilke vi engasjerer oss i, vil alltid være en balansegang. For mye spredning er ikke bra.

3. Guatemala var et udiskutabelt vellykket norsk fredsprosjekt. Midtøsten var jo også en diplomatisk seier da Norge klarte å føre partene sammen, det vi være meningsløst å kalle det en fiasko ut ifra hvordan situasjonen er nå. Balkan var litt så som så, men vi hadde et betydelig bidrag der også. Sri Lanka er veldig uoversiktlig nå, så der er jeg usikker. Men når man engasjerer seg bredt og mye i fredsdiplomati, blir det noen nederlag underveis.

4. Bildet med en upartisk fotballdommer som dømmer etter et sett med regler, er godt. Stort sett mener jeg at Norge har fulgt dette eksempelet. Jeg vil være litt forsiktig med å være for kategorisk, men i Midtøsten har nok Norge lent seg i for stor grad til Israel, og dermed vært partiske.

---
DEL

Legg igjen et svar