Hvem er ansvarlig for at 10 % av den norske befolkningen er klimafornektere? Hva skyldes det at flertallet av den norske befolkningen er lite bekymret for klimaendringer når klimaforskere er enstemmig i at det utgjør en eksistensiell krise? Er det noe galt med demokratiet vårt når flertallet av befolkningen velger kortsiktig oljeutvinning fremfor vårt fremtidige livsgrunnlag ved ethvert Stortingsvalg?
Konsekvensene av klimaendringer
Demokrati betyr folkestyre, og det betyr i prinsippet at befolkningen kan velge en politikk som er destruktiv for ens egne interesser. Men demokratiet skulle være selvregulerende i så henseende at når det oppstår et problem så vil befolkningen reagere og kreve at politikerne gjør noe for å forbedre situasjonen. Det er likevel her utfordringen for demokratiet oppstår når det kommer til klimakrisen: de virkelig alvorlige konsekvensene av klimaendringer har ikke inntruffet i Norge enda og derfor kan man ikke forvente at befolkningen skal reagere og kreve endring av politikerne ut ifra sin egen opplevelse av problemet.
Det som kreves er tydelig kommunikasjon fra myndighetene for å forklare situasjonen vi er i og hvordan det vil påvirke oss i fremtiden. Norske politikere var flinke til å stå sammen og forklare alvoret i pandemien, som også utgjorde en fremtidig trussel, uten å la politiske uenigheter stå i veien. Men når det kommer til klimakrisen holder Stortingspolitikere vesentlig informasjon fra offentligheten.
Stille klimakrise
I 2019 deltok jeg på en rekke aksjoner i regi av Extinction Rebellion for å støtte skolestreikerne og få Stortinget til å erklære klimakrise. Vi anså det som et selvfølgelig krav, ettersom det enkelt og greit gjenspeiler forskningen, samtidig som det ville vært et viktig premiss for den politiske handlingen vi ønsket skulle komme etter. Dersom Stortinget erklærte klimakrise, ville det være lettere å forstå at det krevet drastiske endringer for å løse krisen. Aktivismen førte til at noen av opposisjonspartiene ba Stortinget om å erklære klimakrise, men vi fikk ikke høre at Stortinget faktisk gjorde noe med det.
Først i desember 2019 fikk jeg høre at Stortinget faktisk hadde erklært klimakrise, skjønt i det stille. Jeg var i debatt med Petter Frølich (Høyre) i Dagsnytt 18 og spurte ham hvorfor Stortinget ikke hadde erklært klimakrise. «Vi har gjort det.» sa han, «Det står i merknadene i komiteen. Det høres tørt ut, men det er det som er gjort. Det er måten vi opererer på.» Da jeg hørte det ble jeg helt paff. «Det er måten vi opererer på», tenkte jeg.
Faktumet at Stortinget har erklært klimakrise i en merknad uten å skrive en pressemelding. Dette antyder at Stortingspolitikerne forstår at vi står overfor en alvorlig nødsituasjon, men at de ikke ønsker å si det høyt nok til at det norske folk får det med seg. Dermed har de «gjort jobben», uten å forstyrre oljepolitikken som definerer landets økonomi.
Hvorfor borgerråd
Brexit er trolig det beste eksempelet på en dårlig politisk avgjørelse tatt av en dårlig informert befolkning. Etter folkeavstemningen fremkom det at ett av topp-søkene på Google i Storbritannia var «Hva er EU». Det kunne tyde på at mange briter ikke forstod konsekvensene av å forlate EU i forkant av folkeavstemningen. Kanskje det er naivt å forvente at mannen i gata skal ha satt seg inn enhver politisk sak før et valg eller folkeavstemning. Tross alt, folk er opptatt med familie og jobb mye av dagen – ikke alle er like opptatt av politikk.
Hvorfor skulle det da fungere bedre å utnevne et borgerråd (eller borgerforsamling ) å beslutte politiske forslag? Et borgerråd består at et representativt utvalg av befolkningen og vile formodentlig gjenspeile oppfatningen i samfunnet. Flertallet av den norske befolkningen er for videre oljeleting. Ville ikke medlemmene i et borgerråd dermed komme til samme konklusjon?
Forskjellen er at de som blir plukket ut til å delta i et borgerråd får tid til å sette seg inn i en sak – for eksempel klimakrisen – med relevant informasjon presentert av eksperter, som de får mulighet til å drøfte før de kommer med et forslag til politikerne. Ifølge Andrea Culkova i NY TID er det denne prosessen som fører til at deltakere uttrykker langt mer progressive holdninger etter de har deltatt i et borgerråd, enn før de gikk inn i prosessen. Borgerråd er blitt opprettet for å komme med råd om klimahandling i Storbritannia i 2019 og resultat var en rekke progressive forslag til hvordan myndighetene kunne kutte utslipp.
Culkova henviser til spørreundersøkelser som viser at borgerråd kommer stort sett med mer progressive forslag enn samfunnet forøvrig. Hun mener grunnen er at deltakere i et borgerråd tar informerte beslutninger i motsetning til mange velgere som går til valgurnen uinformert eller feilinformert. Ut i fra denne konklusjonen kan man se hvordan det tjener olje-positive politikere ikke å kjøre en informasjonskampanje om klimakrisen ved for eksempel å erklære klimakrise med en pressemelding.
Men man kan også velge se på situasjonen med mindre kyniske øyne og forestille seg at Stortingspolitikere er i en alvorlig knipe. De vet at de står til valg blant en befolkning som er overveldende for videre oljeutvinning, så for å bli valgt kan de ikke kritisere denne industrien.
I et land som er så dynket i olje som Norge er.
Samtidig har de et ansvar for å følge konklusjonene til klimaforskere som sier all fossil energi må fases ut dersom verden ikke skal oppleve en ubeskrivelig katastrofe. Dersom det er tilfelle kan Stortinget opprette et borgerråd som gir legitimitet til klimapolitiske vedtak, som ofte er mer progressive enn hva man ellers kan forvente. Det er måten å gjennomføre klimapolitikk på – uten å begå politisk selvmord i et land som er så dynket i olje som Norge er.
