Størrelsen teller

Vi har et skattesystem som oppfordrer de største selskapene til å lete etter smutthull i loven for å hevde seg i konkurransen. Bruken av skatteparadis er i det siste blitt så normalisert at Oljefondet knapt gidder å forsvare at de har økt plasseringen i slike land. Samtidig viser Økokrim muskler når de skal slå ned […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi har et skattesystem som oppfordrer de største selskapene til å lete etter smutthull i loven for å hevde seg i konkurransen.

Bruken av skatteparadis er i det siste blitt så normalisert at Oljefondet knapt gidder å forsvare at de har økt plasseringen i slike land. Samtidig viser Økokrim muskler når de skal slå ned på annen lyssky virksomhet. Påstanden om seks års fengsel for den tidligere konsernsjefen i Yara er en viktig og spennende bruk av strafferammen for korrupsjon, og det er godt å se et offensivt Økokrim. Men samtidig er det er trist å se at samme organ er helt impotent i møte med skattemanipulasjon.

Smutthull for de rike. Selskaper som sender milliarder av potensielle skattekroner ut av landet, slipper unna uten at myndighetene kan gjøre noe med det. Skatteunngåelse er ofte fullt lovlig, og har blitt såpass vanlig at det ikke utløser noen moralsk indignasjon i offentligheten.

Avsløringene har kommet på rekke og rad de siste par årene. Fra Dagens Næringsliv og Senter for Skatteforskning vet vi at Statoil-stasjonene i Norge har brukt skatteparadiset Luxembourg for å slippe unna en halv milliard norske kroner i skatt, og at Ikea bruker lignende metoder. Samtidig har tenketanken For Velferdsstaten avslørt at mange av de største aktørene innen helse og barnehage i Norge er helt eller delvis eid av selskaper registrert i skatteparadiser. Metodene er forskjellige, men det dreier seg om å utnytte hull i lovgivningen til egen fordel. Store selskaper kan låne penger fra morselskap og overføre profitt i form av renter til utlandet. De kan leie eiendom og arbeidskraft av bedrifter de selv eier, for slik å trekke overskudd ut av velferdstjenester som egentlig har profittbegrensninger fra statlig hold.

Noe så grunnleggende som like vilkår og seriøsitet i norsk næringsliv står i fare.

Samtidig vet vi at det har vokst fram en hel næring som jobber med å lose bedrifter gjennom hullene i lovgivningen. I fjor avdekket Senter for Skatteforskning at bedrifter som benytter seg av de «fire store» konsulentselskapene, betaler mindre i skatt enn andre selskaper. Disse konsulentene fakturerer en timepris som gjør deres tjenester umulig å bruke for mindre bedrifter. Resultatet er at de største bedriftene forholder seg til helt andre skatteregler enn de små. Det er vanskelig å se hvorfor det er ønskelig med et skattesystem hvor hull er tilgjengelige for de som betaler de beste ekspertene – med mindre man har et ønske om å bruke fellesskapets midler til å holde liv i konsulentbransjen.

Selv om Regjeringen satser på arbeidslivskriminalitet, meldte Dagens Næringsliv forrige uke at antallet henleggelser av økonomisk kriminalitet er stort, og at antallet øker. Grunnen er manglende kapisitet til å forfølge sakene. Gevinstene til de som kommer unna med økonomisk kriminalitet, er høye – mens strafferammene er lave, og Økokrim stadig har begrensede budsjetter. Dette gjelder i enda større grad der hvor loven blir forsøkt tøyd heller enn brutt. Beløpene som «spares» er astronomiske. Mannskapet og lønningsposene hos aktørene som hjelper selskaper med skattemanipulasjon, er langt større enn hos de som jobber med å stanse dem. Vi snakker om en internasjonal milliardbransje, og vi kan ikke undervurdere dette maktforholdet. Noe så grunnleggende som like vilkår og seriøsitet i norsk næringsliv står i fare. At utviklingsland tappes for ressurser har så langt ikke vært et godt nok argument for å bekjempe skatteparadisene. Men skatteparadisene viser at systemet misbrukes både i nord og i sør. Nå ser vi at misbruk av skatteparadis og skatteregler er en forutsetning for å være konkurransedyktig i deler av næringslivet.

Derfor skulle vi ønske både regjeringen og NHO på banen mot skattemanipulasjon. NHO ønsker å senke selskapsskatten for å hjelpe frem små og mellomstore bedrifter. Men så lenge man ikke stanser skattemanipulasjonen, vil man favorisere de største selskapene på bekostning av resten. Det tjener ingen andre at skattelovgivningen er så komplisert at man må være juss-, regnskaps- og Luxemburg-ekspert for å konkurrere på like vilkår med de største. NHO kan bevise at de representerer hele næringslivet ved å kreve at alle hull i skattelovgivningen tettes. Hvis ikke har de liten eller ingen kredibilitet igjen når de roper om skattelette for å hjelpe små og mellomstore bedrifter. Kredibiliteten til de som hevder at NHO er i lomma til PwC, Ernst & Young, KPMG, Deloitte og deres kundelister, vil derimot være stigende.

---
DEL