Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Større, raskere og mer oppfinnsomt 

Scale – The Universal Laws of Growth, Innovation, Sustainability, and the Pace of Life in Organisms, Cities, Economics, and Companies
Forfatter: Geoffrey West
Forlag: Penguin Press (USA)
Flere mennesker med et stadig høyere energiforbruk forutsetter at vi akselererer teknologiutviklingen i et stadig villere tempo.

Når vi med et stort historisk overblikk sier at sivilisasjoner «vokser frem», «blomstrer» og eventuelt «visner hen», snakker vi i biologiske metaforer. Men hva om disse uttrykkene er mer enn metaforer – hva om de faktisk beskriver virkeligheten én-til-én? Kan vi bedrive en kulturvitenskap basert på naturvitenskapelige prinsipper, en sivilisasjonslære etter mønster av biologiens generelle lære om det levende? For er ikke også by- og forretningsliv en slags livsutfoldelse basert på produksjon og reproduksjon, konkurranse og symbiose? Det naturen mer enn noe har til felles med sivilisasjonen, er fenomenet vekst – og her ligger kanskje nøkkelen til en vitenskap hinsides skillet mellom natur og kultur.

 

Menneskets metabolisme trenger bare 100 watt om dagen. Snart er vi oppe i svimlende 20 000.

Fysikeren Geoffrey West har bakgrunn som president for det prestisjefylte Santa Fe Insitute, som siden grunnleggelsen i 1984 har brakt sammen et bredt, tverrfaglig forskningsmiljø for å undersøke komplekse dynamiske systemer. Denne generelle systemteorien forbinder biologiske systemer med kulturelle nettverk som økonomi og infrastruktur.

Vekstforskyvning. Forsiden av Wests bok Scale – The Universal Laws of Growth, Innovation, Sustainability, and the Pace of Life in Organisms, Cities, Economics, and Companies avbilder Jorden sett fra verdensrommet om natten, med Nord-Amerika i sentrum – og et flettverk av lysende knutepunkter som vitner om den moderne sivilisasjonen. Når West siden refererer til dette bildet, minner han om at for bare 100 år siden ville den samme utsikten ha vært helt mørk. Ikke bare elektrisiteten, men urbaniseringen og infrastrukturen har vokst eksplosivt på disse årene. Det samme har selvsagt befolkningen: De som ble født før krigen, har opplevd en tredobling av klodens befolkning i sin egen levetid – fra 2,5 til 7,5 milliarder. Allerede med den industrielle revolusjon, 100 år før, steg folketallene drastisk, noe som fikk Robert Malthus til å sette opp sitt enkle, men sjokkerende regnestykke: Hvis produktiviteten vokser lineært og langsomt, mens befolkningen øker eksponentielt gjennom fordoblinger, vil ressursene før eller siden bli for knappe til å opprettholde befolkningen. En graf som stadig blir brattere går til sist mot uendelig – en umulighet som bare kan bety kollaps og katastrofe.

Malthus’ dystre forutsigelser ble langt på vei gjort til skamme av historien: kunstgjødsel, industrialisering av jordbruket, masseproduksjon og mekanisering fikk produksjonen av mat og andre varer til å vokse i en like bratt kurve som befolkningen. Da biologen Paul Ehrlich og den mye omtalte Club of Rome varslet om vekstens grenser på 1970-tallet, ble de med en gang anklaget for å være nymalthusianere og pessimister, som underkjente innovasjonens rolle i økonomien og ressursutnyttelsen. Likevel spør West om ikke innovasjonsoptimistene har etablert et farlig paradigme, der alle systemproblemer løses ved å henvise til fremtidig oppfinnsomhet.

Generell vekstteori. West lanserer en teori om vekst som er helt generell – og bygger på det kjente grunnpremisset at når noe vokser rent kvantitativt, skjer det også kvalitative forandringer. Der eksempelvis en viss vekt øker ved addisjon, finnes det andre kvaliteter som multipliseres, eller som har en negativ vekst. Energien utnyttes for eksempel bedre jo større en organisme er. Slik sett vil en vekst på 100 prosent gi en vekst i energibehovet som bare er på 75 prosent. Det samme gjelder for mange andre fenomener: Større byer genererer mer overskudd og skaper mer innovasjon enn økningen i størrelse skulle tilsi.

Slik sett virker det som om større alltid er bedre. Det urban-industrielle livets effektivisering og oppfinnsomhet er veien ut av den typen kriser som Malthus antok var en jernlov. Problemet er bare dét at når befolkingen urbaniseres og moderniseres, øker også den enkeltes forbruk. Hvis metabolismen til mennesket omsettes til et rent energiforbruk målt i watt, trenger vi bare 100 watt om dagen. Kan du plukke frukt og trekke røtter opp av jorden, dekker du energiforbruket ditt ved egen hjelp. I moderne menneskers energiforbruk må vi også regne inn energien som forbrukes til å produsere, pakke og transportere maten. I tillegg kommer den enkeltes energiforbruk i form av varme dusjer, bilkjøring, elektrisk belysning og oppvarming. Snart er vi oppe i svimlende 20 000 watt per person. Bylivets effektivitet har energisparende effekter, men bylivet forutsetter et høyt gjennomsnittsnivå av forbruk.

Økologien og økonomien, sosiologien og fysikken må smelte sammen til en total teori, for å berge oss selv.

Når vi samtidig fortsetter å gå mot en urban-amerikansk livsstil i verdens mindre utviklede land – og det i et akselererende tempo – står vi foran en eksplosiv økning i energiforbruk, som vi alle vet. Konsekvensen West peker på er mindre kjent: Utviklingen forutsetter at vi kan fortsette å akselerere innovasjonen – at vi kan finne nye former for teknologisk frelse i et stadig mer manisk tempo.

Klart spørsmål, uklart svar. «Kan den moderne sivilisasjonen gjøres bærekraftig?» spør West. Med tallfestede og eksakte målestokker for bærekraft, klarer han å tilspisse og tallfeste spørsmålet. Striden står mellom de som fortsetter å se moderniseringen som et overflødighetshorn, og de som mener moderniseringens siste faser vil melde seg som en eksplosiv etterspørsel som ingen ny oppfinnsomhet vil kunne dekke – eller dekke over. Om dette stemmer, er vanskelig å si, siden innovasjonene er det mest uforutsigbare aspektet ved den moderne sivilisasjonen. Med alternative energikilder og nye teknologiske fremskritt vil mye kunne forandre seg – men likevel ikke alt, som West også påpeker. Problemet som består, er at all energibruk og all systembygging skaper entropi – en form for systematisk frembragt kaos. West bruker dette høyst abstrakte begrepet fra termodynamikkens andre lov til å beskrive alt fra slumdistrikter til trafikkorker og forurensning – forstått som sivilisasjonens turbulente bieffekter. Det West antyder er at forsøkene på å stabilisere et ustabilt miljø i seg selv kan bidra til å destabilisere miljøet, slik allerede systemteoretikeren Niklas Luhmann påpekte på 80-tallet. I så fall har vi å gjøre med systematiske problemer som ikke har noen systematisk løsning.

Grunntonen i Wests fremstilling er uansett optimistisk, og den er full av underholdende eksempler. De mer prekære spørsmålene har en tendens til å drukne i en ansamling av avanserte fun-facts og «forbløffende mønstre», mens svarene skisseres løst og overlates til kommende undersøkelser. Glimtvis formidler likevel West en urgammel filosofisk visjon: en pytagoreisk innsikt om at under det som synes komplisert og uklart, ligger det skjulte mønstre. Ifølge West må økologien og økonomien, sosiologien og fysikken smelte sammen til en total teori. Ikke bare dét: Vi vil trenge denne totale teorien for å berge oss selv.



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like