Større enn Berlinmuren

Vi står ved et vannskille. Den demokratiske Tunisia-omveltningen kan skape en arabisk dominorevolusjon som utfordrer både Vestens oljediktaturer og Al-Qaidas terrorideologi.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Revolusjon. «Urettferdighet ødelegger sivilisasjonen.»

Slik konkluderte den arabiske filosofen, juristen og historikeren Ibn Khaldun (1332-1406) i sitt hovedverk Muqaddimah, som oversatt til norsk blir noe slikt som: Introduksjon til verdenshistorien. Det monumentale verket er bare delvis oversatt til engelsk, men det er et bemerkelsesverdig bokverk på hundrevis av sider, sprengfullt av kunnskap fra greske, indiske og arabiske kilder.

Men så er det også boka fra en høyst bemerkelesesverdig mann. Han regnes som den moderne sosiologiens og historieskrivningens far, og han synes ekstra aktuell i disse dager. Ibn Khaldun ble nemlig født i Tunis, i dagens Tunisia – hvor folket reiste seg til kamp mot urettferdighet, ved diktator Ben Ali, og 14. januar sikret seg sin demokratiske sivilisasjon. Og han døde i Egypt, i Kairo – hvor folket, igjen inspirert av tunisierne, siden 25. januar har gått ut i gatene i protest mot sin eneveldige hersker siden 1981, Hosni Mubarak.

Både Ben Ali og Mubarak kunne med fordel ha lest sin Khaldun noe bedre, om de i det hele tatt har vært borti boka hans. For Khaldun skapte ikke bare begrepet «’asabiyyah», eller «gruppesolidaritet», for å forklare hvordan et samfunn former og holder seg sammen. Han påpeker også at ethvert dynasti innehar frøene til sin egen undergang – siden en mektig regjering etterhvert vil begynne å skattlegge for mye eller bedrive urettferdig eiendomspolitikk. Og derav vil tyrannen falle.

Bedre enn Machiavelli

For ifølge Ibn Khaldun er den verste styreformen tyranniet, siden folks rettigheter der mest blir krenket. Og i slike tilfeller kan folket helt legitimt gjøre opprør, påpekte den arabiske filosofen for over 600 år siden. I likhet med den senere Machiavelli, fra Firenze, mente Khaldun at en hersker burde være både elsket og fryktet. Men i motsetning til Machiavelli anbefalte Ibn Khaldun at herskeren heller ble elsket enn fryktet, siden frykten gjør så mye skade på befolkningen.

Det er åpenbart at Ben Ali og Mubarak synes å ha fulgt Firenze-filosofen istedenfor Tunis-tenkeren. Dumt for dem, verre for folket.

Det er for tidlig å spå hva resultatet blir av de siste ukers demokratiske opprør. Men potensialet for en verdenshistorisk begivenhet er stort. Det er nemlig ikke bare demokratiet i nord-Afrika, eller hele rekken av arabiske autoritære regimer, som står på spill. Det er hele vårt verdensbilde, eller dagens verdensorden, som nå ligger i potten.

Mens Berlinmurens fall i 1989 bragte en slutt på Sovjetunionen og den verdensorden som hadde preget Europa siden 1945, kan en dominorevolusjon i de arabiske land utfordre maktstrukturene nærmere hundre år tilbake i tid: De strukturer som har rådet helt tilbake til Ibn Saud grunnla Saudi-Arabia i 1932 og ble verdens mektigste oljedømme kort tid etter. Og revolusjonen kan nå enda lenger, tilbake til den orden som har rådet siden Balfourerklæringen i 1917 og britenes strategiske seier i maktkampen mot det osmanske riket under første verdenskrig.

Første brikke i dominospillet var Ben Ali i Tunis. Siste brikke er kong Abdullah i Riyadh. Dit er det imidlertid langt fram.

Trussel mot Al-Qaida

Det er likevel ikke uten grunn at land som Israel, Norge og USA nå er bekymret. Det er deres nære allierte diktatorer, som har sikret både oljeflyt og Israel-fred, som nå er truet av folkets vrede. Oljetilgang og storpolitikk er i årevis blitt prioritert framfor menneskerettigheter for arabere flest.

Mens vestlige populister de siste årene har brukt arabiske diktatorene som «bevis» på at arabere/muslimer ikke forstår seg på demokrati, har arabiske ekstremister brukt de samme diktaturene for å «bevise» at Vesten/USA ikke ønsker arabisk demokrati – bare velstand for seg selv og Israel.

Tunisieres og egypteres gateprotester er slik et opprør både mot Nato og mot Al-Qaida. De viser at begge har tatt feil: Det trengs ikke terror, krig eller demoniserende verdensbilder for å skape demokrati eller en fredeligere verdensorden.

Ikke uten grunn er nok også Osama bin Laden bekymret for de siste dagers protester i Kairo, arnestedet for hans nestkommanderende og for mye av Al-Qaida-ideologien. Det er nemlig hele hans rekrutteringsgrunnlag som nå trues. Dersom arabere flest på kort tid nå kvitter seg med de diktaturene bin Laden påstår han har kjempet mot i årtier, så forsvinner også hans legitimitet, mens hans metoder burde kunne kastes på historiens skraphaug. I praksis kunne vi da uansett håpe at bin Laden ville legge ned sin teorrororganisasjon.

På den annen side: Dersom nå vestlige land skulle forstås dithen at de ikke bidrar til det demokratiet befolkningene ønsker seg, eller at det ikke blir noe av en grunnleggende demokratisk revolusjon likevel, så kan Al-Qaidas ideologer igjen få vind i seilene. Mange ekstremister vil kunne si: «Hva var det vi sa? Selv ikke én million egyptere i Kairos gater kan gjøre at Natos/Israels nære allierte gir folket grunnleggende menneskerettigheter.»

På vippepunktet

Utfallet av protestene i Egypts og nabolandenes gater i februar 2011 kan derfor få helt avgjørende følger for verdensutviklingen, for krig og for fred i det 21. århundre. Vi står ved et vippepunkt i historien: Skal vi falle ned på siden for de mislykkede revolusjoner, som i Kina i juni 1989, i Burma september 2007 eller i Iran juni 2009? Eller skal dumpe ned på den andre siden – og få oppleve vellykkede revolusjoner, som etter Tsjekkia i 1989, Sør-Afrika i 1994 eller Indonesia i 1997?

Inntil videre gjør noen hver godt av å lese tunisiskfødte og Egypt-døde Ibn Khaldun. Slik lyder for eksempel hans korthugne definisjon av en regjering:

«En institusjon som forhindrer urettferdighet, annen enn hva den selv måtte utøve.»

---
DEL