Stormen i vannglasset

Har vi ikke viktigere ting å snakke om enn armbåndet til Liv Signe Navarsete?

Send din reaksjon til: haakon@nytid.no

LEDER I NY TID 17.09.2010: Moral. De siste ukene har det stormet omkring regjeringspolitikerne som har tatt imot gaver. Journalister har skrevet side opp og side ned om armbånd, klokker og tepper, mens lederskribentene har tordnet over politikernes mangel på moral.

For all del. Politikere bør ikke ta imot slike gaver. De må følge reglene som gjelder for andre statsansatte. Likevel er det slående hvor mye oppmerksomhet denne saken har fått. Hvorfor vekker noen dumme, små politikertabber slik harme? Har vi ikke viktigere ting å snakke om?

Vi må dyrke en politisk kultur fri for personlige gaver og bestikkelser. Men i disse tilfellene er det ikke snakk om alvorlig korrupsjon.

«De store korrupsjonsproblemene ligger i våpenkontraktene og i utbyggingsprosjektene. Det er der vi skal lete,» sier jurist og korrupsjonsjeger Eva Joly til NTB.

Norsk oljeindustri er på hugget internasjonalt, mens våpenprodusentene våre har mangedoblet salget sitt de siste årene. Som Gunnar Fjæra i Økokrim sa til Ny Tid 6. august:

«Mange norske selskaper opererer i land hvor man knapt får kontrakter og forretningsforbindelser uten at noen skal ha penger under bordet.»

Økokrim tror norske selskaper er mer involvert i korrupsjon enn vi liker å tro. Og her snakker vi ikke om armbånd og gulvtepper. Dette er alvorlig korrupsjon som undergraver det politiske systemet i fattige land og støtter opp under udemokratiske regimer. Er ikke dette like viktig, ja kanskje hakket viktigere, enn teppene til Jonas Gahr Støre?

Tillatt korrupsjon

Vi har i dag et økonomisk system som tillater at korrupte politikere og næringslivsfolk kan flytte milliardbeløp uten å bli oppdaget. Skatteparadiser og liberale økonomiske regler bidrar til en uavbrutt flyt av penger ut fra utviklingslandene.

Den ulovlige kapitalflyten er et moralsk problem som ikke bare gjelder enkeltpersoners handlinger, men som er grunnfestet i den globale økonomiske orden. Men noen oppstandelse i norske medier skaper det ikke.

Dette er bare et par eksempel på store problemer som får lite oppmerksomhet, mens relativt små feiltrinn fra norske politikere fyller forsidene dag ut og dag inn. Her er det noe underlig med proporsjonene, altså med hvilken vekt pressen legger på de ulike sakene. Så hvorfor dette misforholdet?

En grunn er at det er lettere å snakke om enkeltpersoners tabber enn store og kompliserte samfunnsforhold. Det er rett og slett krevende å konkretisere abstrakte problemer og strukturer. Isteden jakter vi på personen, på individets troverdighet og moralske integritet. Det er også et trekk ved selve vår konsumentkultur at vi søker drama og underholdning framfor å se oss selv om ansvarlige deltakere i offentligheten.

Bekrefter våre normer

Den politiske journalistikken underholder oss med sensasjoner og skandaler, mer enn å gjøre oss i stand til å forstå politiske sammenhenger og involvere oss aktivt i demokratiet.

Men hvorfor vekker en sak som politikergavene en slik moraliserende harme? Kanskje handler det ikke først og fremst om å sette på plass regjeringsmedlemmer som har dummet seg ut. Store moraldebatter har nemlig også en annen funksjon: De gir fellesskapet en anledning til å konsolidere sine normer.

Vi lager stor ståhei, ikke fordi noe veldig farlig er skjedd, men fordi vi med jevne mellomrom må slå fast hva vi som fellesskap mener er rett og galt. Slik bidrar moraldebatter til å vedlikeholde normfellesskapet i samfunnet.

Men vi trenger også grundige og inkluderende debatter om mer fundamentale spørsmål. Vi må tørre å hisse oss opp over urettferdige økonomiske strukturer og miljøødeleggelser. Vi må våge å skape blest om krigføringen som daglig dreper uskyldige irakere, afghanere og pakistanere.

Også dette er forhold som våre politikere må stilles til ansvar for. Også dette er spørsmål om vår moral.

---
DEL