Storkonsern og EU – hvem styrer?

Storkonsern legger stadig premissene for hva EU står for i WTO og i andre internasjonale sammenhenger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Presset for å få igjennom en avtale som trygger vestlige investeringer i resten av verden har pågått lenge. I 1993 understreket The European Roundtable of Industrialists (ERT) at det trengtes en internasjonal investeringsavtale for å «låse fast liberaliseringsprosessen.» Mellom 1993 og 1999 la ERT fram fem rapporter som bygde opp om dette kravet.

Ivrigste forsvarer av MAI-avtalen

Presset fra ERT og andre konserngrupper førte fram til den beryktede MAI-avtalen – en avtale som skulle ta fra regjeringer retten til å stille krav til utenlandske selskap som vil investere i et annet land.

Det er betegnende at EU-kommisjonen i 1998 forsvarte forslaget til MAI-avtale lenge etter at de fleste EU-regjeringene hadde vendt seg mot dette prosjektet. Mens USA ville ha en tenkepause, var EU-kommisjonen stemt for å kjøre hardt og raskt.

Bak den tøffe linja til EU-kommisjonen sto ei pressgruppe av storkonsern, organisert i The Investment Network (IN). IN omfatter et femtitall storkonsern, bl.a. FIAT, ICI, Daimler-Benz, British Petroleum, Rhone-Poulenc, Carlsberg.

Omkamp i Seattle 1999

Men EU-kommisjonen ga seg ikke. I forkant av WTO-forhandlingene i Seattle høsten 1999 fortsatte EU-kommisjonen samarbeidet med dette Investeringsnettverket. To konkrete undersøkelser ble gjennomført:

  • n En undersøkelse blant 10.000 EU-firma om «hva det er som hindrer investeringer utafor EU og hva internasjonale investeringsregler burde inneholde»,
  • n en mer detaljert undersøkelse blant de rundt femti store transnasjonale konsern som var med i The Investment Network.

Kommisjonen konkluderte med at en kunne nøye seg med en mildere versjon av MAI-avtalen siden regjeringer over hele verden var i full gang med å fjerne alle krav (performance requirements) til den som investerer, som det å ansette lokal arbeidskraft, overføre teknologi, oppfylle særlige miljøkrav, osv. (Corporate Europe Observatory Newsletter – Issue 6 – April 2000)

Juvelene i WTOs krone

Sammen med USA fikk EU høsten 1997 igjennom tre nye WTO-avtaler, én avtale som fjernet toll på handel med IT-produkter, én som fjernet toll på teleprodukter og én som liberaliserer handelen med finanstjenester. De tre «juvelene i WTOs krone» kalte EUs handelskommissær, Sir Leon Brittan, disse avtalene. Ifølge Brittan var EU viktigste pådriver bak disse avtalene. (Financial Times 18.5.98) Alle avtalene ble til i nært samarbeid med europeiske og amerikanske storkonsern.

En gavepakke til storbanker

Markedet for finanstjenester er anslått til oppimot 100.000 milliarder dollar for verden som helhet. Før WTO-avtalen liberaliserte denne handelen, utgjorde finanstjenester på tvers av grenser bare et par prosent. De store finansselskapene i USA og Europa tar mål av seg til å rykke inn på det enorme markedet som åpner seg med denne WTO-avtalen om handel med finanstjenester.

Morten Møst i Dagens Næringsliv kalte den nye WTO-avtalen «en gavepakke til de store multinasjonale finanskonsernene som dominerer bransjen. De vil få garantert markedsadgang i nesten hele verden. Fattige utviklingsland vil bli nødt til å åpne seg for disse kjempene, mens de selv sjelden har aktører som kan konkurrere i rike industriland.»

Rett ut i finanskrise

Avtalen om handelen med finanstjenester ble inngått i 1997. Den skulle ikke tre i kraft før i mars 1999. På det tidspunktet ville det knapt vært mulig å få med land i den tredje verden på en slik avtale.

Mellom juli 1997 og august 1998 ble 20 millioner mennesker arbeidsløse som en direkte virkning av finanskrisene i Øst-Asia – ifølge ILO. I juni 1999 måtte Verdensbanken innrømme at oppimot 200 millioner mennesker var havna i «ytterste fattigdom» (abject poverty) som følge av finanskrisene.

Slikt bekymrer ikke dem som drev fram WTO-avtalen om handel med finanstjenester. «Denne avtalen er som å vinne lokalsamfunnet tilbake. Vi trenger en politimann i kvartalet vårt. Vi kan ikke la regjeringer oppføre seg som bøller.» (Gordon Cloney fra The International Insurance Council.)

Det er regjeringene som settes på plass av denne avtalen, ikke utenlandske banker og forsikringsselskap.

Samarbeid med storbanker

Opplegget til EU og USA var utvikla i nært samarbeid med The Financial Leaders Group (FLG). I denne «gruppa» finner en alt som er av storbanker og andre finanskonsern, Barclays PLC, Chase Manhattan, The Bank of Tokyo-Mitsubishi, Bank of America, Citigroup, Dresdner Bank – og et femtitall andre.

EU-kommissær Brittan la så stor vekt på dette samarbeidet at han så det som modell for hvordan EU skulle forberede seg til framtidige WTO-forhandlinger: «Et tilsvarende opplegg vil trengs før forhandlingene om å liberalisere handelen med tjenester starter.» ( Sagt i en tale i Washington 24. september 1998.)

Krav om brei forhandlingsrunde

Foran WTO-møtet i Seattle i 1999 var EU den mest pågående pådriveren for en brei forhandlingsrunde. EU ville ha avtaler om investeringer, konkurransepolitikk, og åpne anbud ved offentlige innkjøp i tillegg til de avtalene som forhandlingene om landbruk, tjenester og intellektuell eiendomsrett kunne føre fram til.

Denne ønskelista var ikke tatt ut av lufta. Bak sto The Transatlantic Business Dialogue (TABD) – en godt organisert gruppe av over 100 konsernledere fra Europa og Nord-Amerika og ICC, The International Chamber of Commerce.

Egen budsjettpost

EU-kommisjonen har da også en egen budsjettpost for «fremme av internasjonale business-til-business-dialoger». Kommisjonen tilbyr seg blant annet å dekke opp til 50 prosent av kostnadene ved «konferanser, seminarer og verksteder, og også forberedelser og oppfølginger» av slike arrangement. Den viktigste av disse «business-til-business-dialogene» er TABD, den transatlantiske business-dialogen mellom EU og USA. Andre regelmessige dialoger er EU-ASEAN Business Dialogue, EU-Japan Business Round Table, EU-Russia Business Round Table og Mercosur-EU Business Forum.

Konsernmakta bak GATS

Foran forhandlingene om å utvide GATS-avtalen, WTO-avtalen om handelen med tjenester, er ei enda sterkere pressgruppe organisert, dels i The European Services Network (ESN) og dels i The European Service Leaders Group (ESLG). ESN organiserer det som fins av sterke næringsinteresser innen tjenestenæringene i Europa, mens ESLG består av rundt 40 styreformenn og konserndirektører fra hele spektret av tjenestenæringer.

En kritisk undersøkelse av den britiske forskeren Maria Green-Cowles konkluderer slik: «Ved å arbeide så tett sammen, kan selskapene og EU-kommisjonen presentere medlemsstatene (i EU) med en forhandlingsstrategi som er «forhåndsgodkjent» av det europeiske næringslivet.»

Et verktøy for EUs næringsliv

Det er derfor ikke overraskende at EU-kommisjonen i sin erklæring om hva GATS skal være, sier at GATS «først og fremst er et verktøy (instrument) som skal tjene næringslivet.» («Towards GATS 2000»)

Det er EUs næringsliv EU-kommisjonen har i tankene, ikke næringslivet i fattige u-land. I fjor sommer krevde EU-kommisjonen at land over hele verden åpner alle former for tjenesteyting, bortsett fra helse og utdanning, for full internasjonal konkurranse.

Årsaken er enkel. Pascal Lamy, ansvarlig for handel i EU-kommisjonen, sa det slik: «Vår tjenesteindustri er svært konkurransedyktig, og det betyr jobber, jobber, jobber.»

---
DEL

Legg igjen et svar