Storebrorskapet

Se for deg en kvinne hvis ektemann tilber henne slik Torvald tilber Nora i Ibsens Et dukkehjem, og gir henne carte blanche. Eroderes privatlivet? 

Foto: Erlend Aas / Scanpix
Philip Pettit
Pettit er Professor of Politics and Human values ved Princeton, og Distinguished Professor of Philosophy ved ANU, Canberra.

Se for deg posisjonen til kvinner i forhold til sine menn i et samfunn der ektemenn har lovfestet makt over hustruene sine – for eksempel makt til å bestemme hvor de kan vise seg offentlig, hvem de kan ha samkvem med, hvilken kirke de kan tilhøre, og så videre. Og se så for deg en kvinne hvis ektemann tilber henne slik Torvald tilber Nora i Ibsens Et dukkehjem, og gir henne carte blanche – han lar henne faktisk å gjøre som hun vil innenfor den personlige frihetens intuitive handlingsrom.

Hit, men ikke lenger. Er Nora fri når hun er tilkjent valgfrihet innenfor denne sfæren takket være Torvalds romslighet? Slett ikke. Riktignok kan Nora gjøre som hun vil innenfor dette handlingsrommet, men hun kan bare gjøre som hun vil fordi Torvald lar henne gjøre som hun vil. Hun er avhengig av hans vilje for å kunne handle som hun vil – så det er hans vilje det handler om når det kommer til stykket. I likhet med en hest som får lange ut – for å bruke en gammel metafor – kan hun få frie tøyler. Men det er Torvald som sitter i salen, og som når som helst kan stramme inn tøylene.

Godtar du disse betraktningene omkring frihet er det mye lærdom å hente – ikke minst på det nye feltet digital kommunikasjon.

Individuell målretting. Vi mottar reklame som er knyttet til valg vi tidligere har gjort, og alle er nå på det rene med at selskapene vi er avhengige av for å få visse tjenester, har redskapene som trengs for å gjøre oss til individuelle mål, til å merke seg våre bevegelser, og i prinsippet til å blande seg inn i og prege våre liv. Selskapene har altså mulighet til å straffe oss for penibel bruk av internett – for eksempel ved å påføre oss finansielle restriksjoner (bøtelegge oss) dersom det kan påvises at vi bruker midlene våre skjødesløst. Og de kan gi myndighetene tilgang til å overvåke oss i forbindelse med mulige suspekte aktiviteter.

Despotens velvilje fjerner ikke despotismen – store- brorskapets velvilje fjerner ikke makten de har.

Å være utsatt for muligheten for innblanding på denne måten betyr at vi i den personlige frihetssfæren – slik vi har forestilt oss den – egentlig ikke er frie. Vi trenger ikke å bli gjenstand for noen av de straffereaksjonene vi kan utsettes for. Men som i tilfellet Nora og Torvald, er muligheten for at vi kan bli det i seg selv nok til å kompromittere vår frihet.

Den andres velvilje. Vi unngår våre digitale leverandørers mulige innblanding bare så lenge de er villige til å være storsinnede. Vi er avhengige av deres velvilje – slik Nora er avhengig av Torvalds – for å slippe deres innblanding. Vi tilkjennes ikke deres ikke-innblanding eller tilbakeholdenhet som en robust, tvangskraftig rettighet, slik sann frihet krever. Vi er avhengige av deres villighet til å gi oss dette godet.

Spiller det noen rolle at det er mange selskaper som opererer på dette feltet – ikke bare et monopolselskap – og at vi kan bruke vår forbrukermakt ved å forlate et selskap og gå over til et annet? Nei, det gjør ikke det. Ingen av selskapene tilbyr oss personlig trygghet mot deres evne til å gjøre oss til mål. Ingen av dem har noe insentiv til å tilby slik trygghet fordi deres evne til å gjøre oss til mål er avgjørende for å tiltrekke seg kommersiell reklame.

Det er riktig at det ikke finnes noe enkeltstående selskap som kan fylle en rolle som George Orwells Big Brother. Men sammen utgjør selskapene et stort brorskap. Å si at vi har jo muligheten til å bytte selskap er som å si til Nora – hvis skilsmisse hadde vært et alternativ i Et dukkehjems verden – at hun jo alltids kan forlate Torvald for et liv under en annen ektemanns makt.

Kan vi trøste oss med at ingen av disse selskapene har noen særlig interesse av å bruke innblandingsmakten sin mot oss – i det minste ikke på mange områder? Ikke egentlig. Mange områder er ikke alle områder, og et sannsynlig insentiv er ikke noe stabilt insentiv. I tillegg er det at denne makten faktisk eksisterer et problem, uavhengig av hvordan den brukes. På samme måte som velviljen til en despot ikke fjerner despotismen – i både Torvalds og en offentlig herskers tilfelle – så fjerner heller ikke «det storebrorskapets» velvilje dets makt.

De kriminelles problem? Men kan vi trøste oss med at vi faktisk ikke oppfører oss på en måte som kan utløse straffesanksjonene som «brødrene» har til rådighet? Vi tar ikke penible valg, vi sløser ikke med våre midler, vi knytter ikke mistenkelige kontakter? Nei, vi kan ikke det.

En grunn til det er at selv om det kan være prisverdig å ikke handle på en måte som kan utsette oss for straff, så betyr ikke det at det er riktig å bli tvunget til å handle på prisverdig vis i et fritt samfunn. Å bli tvunget til å være dydig – hvis dyd er inne i bildet – er ingen god sosialpolitikk. Og det er ikke bra for sjelen heller. Å forsøke å forsterke dyd med trussel om konsekvenser, kan gjøre at dyd erstattes med en uheldig varsomhet og selvsensur.

Vi er avhengige av store-brorskapets velvilje – slik Nora er avhengig av Torvalds – for å slippe innblanding i vår livsutfoldelse.

Den andre grunnen til at vi ikke kan trøste oss med at vi er konforme typer som neppe stimulerer til noen former for straff, er at det alltids kan forekomme misforståelser. Selv om vi oppfører oss ekstremt forsiktig kan vi likevel bli identifisert ved en feil, og faktisk bli tiltalt. På samme måte som med alle kraftige reguleringstiltak, representerer det digitale regimet et problem for de som innordner seg så vel som for de som ikke gjør det.

Brorskapet ser deg. Det digitale regimet har brakt overvåkningskameraer (CCTV) inn i hjemmene og kontorene våre. Og dette har langt mer skremmende implikasjoner enn overvåkningskameraer i gatene våre. Digital CCTV er koblet inn på oss individuelt; vanlig CCTV er ikke koblet inn på noen spesielt. Digital CCTV holder øye med oss og gjør det mulig å kartlegge atferden vår; vanlig CCTV kartlegger atferd – særlig kriminell atferd – og gjør det mulig å oppspore de ansvarlige først etter at slik atferd har funnet sted.

Hva med friheten? Den digitale utfordringen blir av og til fremstilt som en sak som angår privatlivet. Men det er å undervurdere problemet, slik vi nå ser det. Vi opplever et tap av privatliv hver gang vi eksponeres for andres blikk i en presumptivt personlig sfære, selv om det disse «andre» ser ikke resulterer i noen makt over oss. Det vi utsettes for i forhold til storebrorskapet er ikke bare eksponering for et inntrengerblikk, men også eksponering for et blikk som er både mektig og invaderende. Ikke bare er det sikkert at denne eksponeringen kompromitterer vårt privatliv – den kompromitterer også vår frihet.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse, og ble opprinnelig
publisert på IAI News:
http://www.iai.tv/articles

---
DEL