Utstilling: Guttorm Nordø: En hyllest til folkebiblioteket. Deichmanske bibliotek 11. mars–28. august 2016
Hver gang jeg ser Guttorm Nordøs tusjtegninger, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. De tar oss på senga i en gjenkjennelse av noe i oss selv som vi ikke engang visste var der. Med sin suverene tusjstrek konfronterer Guttorm Nordø oss med galskapene våre, kort sagt; han har den sjeldne egenskapen å gjøre oss befriende normale. Nordøs kunst bringer oss til en erkjennelse: Veien til normaliteten går gjennom galskapen, det vil si, gjennom Nordøs kunstneriske tolkning av livet.
Hvordan en slik folkelig kunstner oppstår i Norge på slutten av det tyvende århundre, skal det ikke svares på her. Men et helt liv har Guttorm Nordø med finstilt, granskende blikk – med innlevelse og involvering – registrert og nedtegnet spekteret av de menneskelige driftene, slik de kommer til uttrykk før vi har tilslørt og omdannet dem til pyntelige selvbilder. Han viser oss slik vi er, før vi er. Og det er i denne usminkede fremstillingen av vårt møte med lidenskapene at skjønnheten i Nordøs kunst består.
En mann blir spist opp av sitt eget ben; en menneskehund på skøyter går i alle retninger samtidig; en tyrefekter er mer redd for seg selv enn for oksen; danser mannen og kvinnen, elsker de, eller slåss de? I ett bilde står en kvinne klar til å hugge ned et forfjamset mannsvesen med øks, i neste bilde konfronteres mannen med sitt totalt forvirrede jeg.
Sinne og raseri, triumf og nederlag, de dypeste lengsler og misforstått kommunikasjon, og ikke minst allestedsnærværende undring og forvirring møter oss i disse skikkelsene. I bilde etter bilde iscenesetter Nordø vår erfaring av å være i verden, som var vi nettopp ankommet, som vi jo er. Drømmer, seksualitet og vold, forestillinger om å spise og bli spist, jage og bli jaget, vrenges ut i et teater hvor Nordø med sitt blikk for komikk gjør det som ligger i bunnen av erfaringene våre, om til ikonisk kunst.
Som hos Chagall ser vi det hele mens det utspiller seg. Selve hendelsen og virkningen av den avbildes samtidig: I en dobbel eksponering fremstilles det som skjer med oss idet vi, overgitt til verden og driftene, blir levd, rystet, rammet, forvirret, slått ut. Den biologisk-sjelelige delen av oss har fått språk.
Nordø setter oss med en øm, befriende komikk fri og i stand til å studere våre drømmer.
Med en Picassos suverene plassering av figuren i bildet (bare en prikk og det energiske uttrykket er balansert) og en særegen nordisk ekspressivitet (det apersonlige vrengt ut) blir disse sterkt subjektive uttrykkene til ikoniske sinnbilder. Ingen ting kan legges til, ingen ting trekkes fra. Formbevisst, tilstedeværende og intuitiv maner Nordø frem livets raseri.
Nordø fanger, med den akutte umiddelbarheten som tusjsstreken åpner for, store øyeblikk av ufullkommenhet; de fornedrende ydmykelsene som vår sult fører til her vi snubler i våre egne drifter. Men i samme strøk som han blottstiller det mest pinlige i eksistensen vår, setter han oss med en øm, befriende komikk fri og i stand til å studere våre drømmer, begjær og nederlag, le av dem, forsone oss med dem.
Som alle kunstnere av format, bryter Nordø med sin samtids vedtatte kunstsyn for å etablere sin helt egen verden, en verden som, fordi den er nøye registrert og avtegnet, blir allmenn, blir vår verden.
Guttorm Nordøs tusjtegninger er dypest sett moralske fortellinger, i den forstand at vi befinner oss utenfor loven, før loven. Autoritære strukturer og pekefingre er helt fraværende. I en slags vill beskjedenhet insisterer denne opprøreren på at en fri kropp forutsetter et helt fritt sinn.
Dyr blir til mennesker, mennesker blir til dyr, som hos Goya og i Æsops fabler. Og det mekaniske, tekniske vi omgir oss med, er vokst sammen med legemet, som en del av det – malplassert, nødvendig, uhåndterlig. En altfor liten kropp er belemret med et altfor stort hode; et lite, dysfunksjonelt hode er fanget i en altfor stor kropp. Misforholdet mellom vilje og mulighet, kraft og intelligens er denne kunstens filosofiske grunnproblem.
I de siste årene er vi også blitt delaktige i noen friske «familieportretter», et trekantdrama med mann, dame og huskatt, hvor det energiske maskuline subjektet med stor selvinnsikt, vidd og humor avslører og frisetter seg selv, katten og kvinnen.
Når Nordøs bilder igjen og igjen utfordrer oss, er det fordi Nordø uten omsvøp og med stor følsomhet omskaper driftene, sulten og raseriet, hjelpeløsheten og seksualiteten, til befriende kunst.