Storbritannias skjulte imperium

The Spider’s Web: Britain’s Second Empire (2017) kartlegger hvordan den britiske eliten har skapt et sjokkerende ulikt økonomisk system, gjennom opprettelsen av skatteparadiser rundt om i verden. Dette er en film alle vanlige skattebetalende borgere bør se.

Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.

The Spider’s Web: Britain’s Second Empire

Michael Oswald

Storbritannia

«Idet det britiske imperiet gikk inn i solnedgangen, satte bankierer, advokater og regnskapsførere fra City of London opp et edderkoppnett av hemmelige offshore-jurisdiksjoner som skulle fange rikdom fra hele verden og kanaliserte den til London.»

Med denne uttalelsen starter Michael Oswalds kraftfulle og tilgjengelige film.

Bilder ledsaget av en fortellerstemme viser det britiske imperiets nedgang og fall – tropper og lokalt politi som slår løs på demonstranter; en manøvrerende tanks med et menneskehode montert på pansret – og uttrykker tydelig filmens tidsaktuelle tese.

«Idet britiske eliter så sine formuer, privilegier og sitt imperium gå i oppløsning, påbegynte de letingen etter en ny rolle i en verden i forandring, og de fant en: i finansverdenen.»

«Dette er en film om hvordan Storbritannia transformerte seg fra en kolonimakt til en moderne finansmakt, og om hvordan denne transformasjonen har formet verden vi lever i» fortsetter fortellerstemmen.

Med dette som utgangspunkt benytter filmen en rekke eksperter på offshore skatteparadis, finans og regnskap for å kartlegge hvordan den britiske eliten – og dens politiske tjenere i parlamentet – har skapt et sjokkerende økonomisk urettferdig system, som i dag er medansvarlig for mange av verdens globale problemer.

Eurodollar-markedet

Post-imperialt forfall og presset på pundet foranlediget opprettelsen av et system for dobbel regnskapsføring, og som gjorde City of London til det ledende senteret for internasjonale finanstransaksjoner.

Dette ble gjort via et system kalt eurodollar-markedet, som direkte førte til opprettelsen av offshore skatteparadiser.

«City of London foretrekker i det store og det hele å utføre sin lyssky virksomhet utenfor London.»
John Christensen

Den sofistikerte utviklingen av et gammelt anglosaksisk system av hemmelige trusts for å skjule eieren av aktiva gjennom et nettverk av komplekse legale ordninger, skallselskaper og delegater blir enkelt oppsummert av Alex Cobham, en forkjemper for rettferdig skattelegging fra Tax Justice Network:

«Det handler om å tilrettelegge for et lovlig område hvor man later som [aktiviteten] ikke finner sted der hvor den faktisk utspiller seg – så man flytter aktivitet fra området hvor det er regulert og skattlagt, og later som om det finner sted i et annet område.»

En parallell utvikling er direkte relatert til de ferske avsløringene fra The Panama Papers. Etableringen av såkalte ‘hemmelige jurisdiksjoner’ på de fluebefengte øyene som forble britiske oversjøiske territorier – som Caymanøyene – ble av smarte britiske advokater og bankierer benyttet som lovlig skattefrie områder, hvor selskaper kunne opprette filialer eller skallselskaper.

Opprettelsen av «bona fide skatteparadiser»

Som forfatteren og den tidligere FT-journalisten Nicholas Shaxson – hvis bok Treasure Islands: Tax Havens and the Men Who Stole the World (2011) representerte et tidlig forsøk på å løfte på sløret som omgir internasjonal finans – påpeker:

«Det Caymanøyene gjorde var rett og slett ulovlig: Narkopenger kom inn, skatteunndragelse…du kunne få hva enn du ville.»

Shaxson tilføyer at av de 14 resterende britiske oversjøiske territoriene, er syv av dem (inkludert Bermuda og De britiske jomfruøyer) «bona fide skatteparadiser» – og alle er tidligere medlemmer av det britiske imperiet.

Eurodollar-markedet ble en enorm suksess for dem som skapte og benyttet seg av det: I 1997 ble mer enn 90 prosent av alle internasjonale lån kanalisert gjennom dem i et marked verdt bokstavelig talt billioner av dollar.

«Det britiske imperiet var en saga blott, men City of London tilpasset seg og overlevde», messer fortellerstemmen.

Rollen til City of London – en middelaldersk enhet som omfavner en bitteliten del av det sentrale London («kvadratkilometeren» som mer eller mindre svarer til de gamle romerske bygrensene) – blir detaljert utforsket.

Bydelen er unndratt mange lover og reguleringer som andre londonere må følge, og domineres fortsatt av middelalderlaug og bedriftsinteresser.

Bydelen drives av et selskap – The Corporation of London – og har sine egne domstoler og sitt eget politi. I følge filmen var det denne unike faktoren som var drivkraften bak opprettelsen av et globalt nettverk av hemmelige finansjurisdiksjoner og den massive skatteunndragelsen de sto for.

Bankierer: En beskyttet art

Men ifølge filmen er skatteunndragelse – en virksomhet som nyter Bank of Englands aktive støtte og velsignelse – bare én av mange utspekulerte ordninger City of London tilrettelegger for.

Banker som BCCI – som ble verdens syvende største bank innen et tiår etter at den fikk sin lisens fra Bank og England – kollapset i konkurs og vanære i 1991.

Den hadde da rukket å finansiere terrorisme, kanalisere CIA-penger til hemmelige operasjoner og legge til rette for hvitvasking av penger.

«I Storbritannia havner bankierer aldri i fengsel – de er en beskyttet art. Det er en del av forretningsmodellen,» påpeker Shaxson.

«I Storbritannia havner bankierer aldri i fengsel – de er en beskyttet art. Det er en del av forretnings-modellen.»
Nicholas Shaxson

Den svake skattereguleringen som Storbritannia operer med i sine skatteparadiser, betyr i praksis at mesteparten av disses aktivitetene kontrolleres fra City of London, selv om de nominelt er uavhengige jurisdiksjoner.

«City of London foretrekker i det store og det hele å utføre sin lyssky virksomhet utenfor London,» ifølge økonomen og aktivisten John Christensen, som legger til: «Jeg ser disse [skatteparadisene] som Frankensteiner skapt av City of London.»

I dag er kanskje så mye som halvparten av verdens offshore-rikdom skjult i Storbritannias hemmelige jurisdiksjoner – noe som bidrar til elendigheten i mange av landene hvor rikdommen på ulovlig vis blir flyttet fra.

Taperne av denne ordningen inkluderer Afrika. Sistnevnte opplever en massiv kapitalflukt: Selv om verden ser kontinentet som en debitor til den utviklede verden – med en gjeld verdt 177 milliarder dollar ved utgangen av 2008 – ble anslagsvis 944 billioner dollar flyttet offshore av de afrikanske elitene i tidsrommet 1970 – 2008, hvilket i praksis gjør Afrika til en kreditor.

På denne måten bidrar offshore-systemet til «plyndringen» av den tredje verden av deres egne eliter, undermineringen av demokrati og global ulikhet og ustabilitet.

Offentlige og private betalingssystemer

The Spider’s Web utforsker i enda større dybde det komplekse nettverket av forbindelser mellom offshore skatteparadiser og politiske og offentlige aktiviteter i Storbritannia.

Den analyserer for eksempel utnyttelsen av såkalte Public Private Finance Initiatives, hvor privat kapital blir mobilisert for å finansiere store offentlige prosjekter. Slike prosjekter sprer gjerne utgiftene over 30 år eller mer og til tre eller fire ganger høyere kostnad enn hvis man simpelthen betalte for et nytt sykehus, en ny vei eller andre offentlige tiltak direkte fra statskassen.

Filmen ser nærmere på forbindelsene mellom politikere, skjult kapital og innflytelse ved for eksempel å fokusere på den tidligere sjefen for det britiske skattevesenet, som utviklet et system for å løse skattedisputter med store selskaper på bakrommet. Etter å ha avgått med pensjon fikk han også lukrative konsulentstillinger hos de ledende regnskapsbyråene.

Den avslører til og med at hovedkvarteret til de britiske skattetjenestene eies av et offshore-selskap som samlet kapitalen det trengte for å kjøpe bygningen til så høye renter at selskapet ikke betaler noen skatt til Storbritannia overhodet. Og hva som mere er:  Ikke et eneste selskap som driver Public Private-initiativer betaler skatt i Storbritannia.

Dermed avsløres måten den britiske regjeringen fører sin finanspolitikk i tett samarbeid med City of London på, et samarbeid som bidrar til ulikhet både i Storbritannia og i verden for øvrig.

Budskapet

Med sine sterke bilder av City of London og skatteparadisene – sammen med et gripende, originalt soundtrack – er Spider’s Web en film alle vanlige skattebetalende borgere bør se. De som tjener på det globale finanssystemet har kanskje penger og makt, men de er i klart mindretall sammenlignet med de av oss som gjør en dags ærlig arbeid, som tjener en rimelig penge og betaler skatt.

Filmen avslutter med en fempunktsplan som kan avvikle dette urettferdige systemet som i praksis har tillatt bankierer i hjertet av det britiske imperiet å re-kolonisere verden gjennom et nettverk av hemmelige finansinstrumenter.

De første tre trinnene i fempunktsplanen er:

  • Frata alle offentlige organer retten til å dele ut kontrakter til selskaper som opererer i skatteparadiser.
  • Opprett offentlige registre av eierne av selskaper, trusts og stiftelser.
  • Innfør full åpenhet rundt kontrakter og hemmelige avtaler mellom selskaper og regjeringer.

«Det britiske imperiet var en saga blott, men City of London tilpasset seg og overlevde.»

Få også med deg visning av filmen i Oslo

Se The Spider’s Web den 6. juni.  I forbindelse med varslerdagen 2018 blir det den 6. juni – i regi av Ny Tid og i samarbeid med PEN og Networkers SouthNorth – arrangert visning av filmen The Spider’s Web – Britain’s Second Empire i Fritt Ords lokaler i Uranienborgveien. Etter filmen er det lagt opp til påfølgende debatt og samtale med produsent og varsler John Christensen og økonom Erik S. Reinert om de økonomiske realitetene filmen avslører, med mulighet for spørsmål.

Arrangementet varer fra klokken 08:45 til 11:30, og er gratis. Mer informasjon finnes
arrangementets Facebook-side. 

Kommentarer
DEL