Stor eksperimentvilje

Til tider godt språk i en noe uforløst roman som likevel viser stor eksperimentvilje.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Armløs slår tilbake er Lisa Charlotte Baudouin Lies romandebut, som man sier når en forfatter har skrevet i andre sjangre tidligere. Hun debuterte med diktsamlingen Forbausende få katastrofer i 2000, bare 20 år gammel. Nå er hun 24 år og har utgitt sin første roman. Jeg nevner dette fordi Armløs slår tilbake er preget av at det er en ung forfatter som har skrevet boken – på godt og vondt. Godt fordi det er en vilje og et mot til å eksperimentere som er sjelden vare i norsk samtidslitteratur, iallfall i romanform. Mindre godt fordi det hele blir noe uforløst, det er noe uferdig over denne romanen. Og den lever ikke opp til forventningene.

Overskudd og direktehet

«Becca og Vanja møtes. De lever i utkanten av en velstående og reaksjonær verden, som de aller helst vil sove seg – eller drømme seg – ut fra. Armløs slår tilbake er en inspirert og energisk roman, den er politisk og polemisk, med overskudd og en rytmisk tilnærming til uttrykket,» skriver forlaget i forhåndsomtalen av romanen. Dette skrudde denne anmelderens forventninger i taket. En slik bok trenger vi. Dette høres interessant ut!

Kanskje var det derfor jeg ble så skuffet. Riktignok handler boken om de to jentene Vanja og Becca. Og de har et kjærlighetsforhold. Og det er en god del overskudd, kanskje også energi. Men det politiske og polemiske er vanskeligere å få øye på.

Ung kjærlighetshistorie

Romanen presenterer en for så vidt sterk historie om et ungt kvinnelig jeg, Vanja, hvis mor er død, som treffer Becca og innleder et forhold til henne. De holder på med et eksperiment som går ut på å sove så mye at drøm og virkelighet går over i hverandre. De vil vekk fra denne verden. Til tross for en stor altoppslukende kjærlighet dem imellom, har Becca hele tiden forhold til andre. Det virker også som Becca er psykisk syk og hun prøver å ta livet sitt flere ganger. Likevel elsker de to hverandre og vil leve sammen. Det er både morsomt og rørende å lese e-postutvekslingen dem imellom når Vanja befinner seg i båt på vei hjem fra Sør-Amerika hvor hun noe ufrivillig har vært på korpsturné, mens Becca har vært igjen i Norge. Når Vanja kommer tilbake finner hun ut at Becca har et forhold til naboen Wank, som hun slett ikke liker. Det blir for mye for Vanja. Hun har en blodig slåsskamp med Wank som ender med at han blir sendt på sykehus. Og hun gjør det slutt med Becca selv om Becca vil at forholdet skal vare. Så dør Becca; hun hopper ut av vinduet.

Usentimentalt og kjølig

Ja, dette er en sterk historie. Et ungt elskende par hvis ene part faktisk dør. Det er rene tragedien, men historien berører ikke. Historien er langt fra en tradisjonell realistisk fortelling, så det kan hende Beccas død er symbolsk ment. Uansett uteblir den følelsesmessige berøringen. Fortellerstemmen blir aldri sentimental,

noe som er bra, men Lie går i en motsatt felle: istedenfor har den en kjølig kulhet som noen ganger blir irriterende, nesten pubertal i beretningen av hendelsene.

Men romanen glimter også til. Språket har både spenst og humor, i overraskende uttrykk som: «Trodde før at rekkehus er noe som sniker seg innpå, men nå ser jeg at det starter med reproduksjon. Så kommer mann, traktor og hjemmehjelp.»

Skjønt ovennevnte sitat kan også eksemplifisere at det språklige overskuddet forfatteren er god på, i enkelte tilfeller kan virke noe søk. Eller uten relevans i forhold til historien.

Således kan Armløs slår tilbake virke som et uferdig romaneksperiment, mer enn en helstøpt roman. Og som formeksperiment er dette kanskje interessant, men det mangler et innhold, iallfall et politisk innhold, noe forlaget i forhåndsomtalen proklamerer at romanen innehar.

Ikke politisk

«Naboen er en avskyelig, hvit, kapitalistisk patriark. Det eneste han mangler, er heteroseksualitet. Men han jobber med det, han har sett seg ut dama mi.» Setninger som disse inneholder ord som forbindes med politikk, men boken blir ikke politisk av at disse ordene nevnes. Det faktum at kjærlighetsforholdet er mellom to kvinner politiseres heller ikke i noen grad. Det nærmeste må være i sitatet over.

Tittelen Armløs slår tilbake blir også hengende i løse lufta. Det er et oppfinnsomt, treffende og paradoksalt uttrykk, men som tittel på hele romanen og bindende for historien blir den noe vag. Romanen er delt i tre deler: «Et farvel til armer», «Armløs i Amerika» og «Armløs slår tilbake». Dermed er det Vanja som er den Armløse, og som sier farvel til armene ved å leve sammen med Becca? For så å reise til Amerika, komme tilbake og slå tilbake mot Becca, som jo selv må kunne kalles «armløs» ettersom hun lever like mye på siden av samfunnet som Vanja, og som dessuten er suicidal. Eller slår hun tilbake mot naboen Wank? Hvilket hun jo gjør bokstavelig, men denne hendelsen er ikke viktig nok til å fortjene tittelen.

Alt i alt er det tilløp til gode passasjer i en ganske annerledes roman som ikke mangler vilje til eksperimentering, men historien makter ikke å treffe eller engasjere leseren i nevneverdig grad.

---
DEL

Legg igjen et svar