Stor litteratur som stadig blir større

Bae Suahs litteratur har vokst for hver roman hun har gitt ut, både i format og betydning.

Kurt Sweeney

Recitation/A Greater Music/Nowhere to be Found

Bea Suah

Deep Vellum Publishing/Open Letter/AmazonCrossing

USA

Bae Suahs første publiserte roman på engelsk, Nowhere to Be Found fra 1998, er kort, bare på litt over hundre sider. Selve boken er også liten, på størrelse med en diktsamling; den veier nesten ingenting i hånden. Men romanen er drevet fremover av en slags stor, tung og kompromissløs gråhet, en gråhet som bunner i en kronisk, ja, nærmest predeterminert mangel på både optimisme og tro. Den kvinnelige fortelleren med universitetsutdannelse sier om kontorjobben sin: «De mindre fine komponentene i et maskineri underkaster seg maskinens vilje uten å tenke over eller motsette seg at de gradvis blir malt til pulver. Og mens jeg var opptatt med ikke åtenke, ble jeg til et drivhjul i maskineriet.» Med noen få ord sier hun mye om livet i Sør-Korea etter borgerkrigen, i årene landet ble modernisert og utviklet en stor og sterk økonomi. Man kjenner det fra andre koreanske forfatterne som Han Kang, Shin Kyung-Sook og Wang Sok-Yong, som også bruker klisjéen om mennesket som et anonymt, hjelpeløst drivhjul i den store samfunnsmaskinen. Men de knytter klisjéen til sosiale realiteter – realiteter som samtidig er eksistensielle, noe man antakelig bare får fullt ut kan få frem i en roman. Bae Suah klarer dette suverent i sin kortfattede fortelling om en ung, ambisiøs kvinne som blir lønnsslave på et kontor og ser sin egen lille familie forsvinne i fattigdom og alkoholisme. Det er et tema hun kunnet skrevet langt om, men Bae gjør det motsatte.
Hun blir en foreldrene beundre, ikke som sitt barn, men som en vakker plante – en datter som har blitt til poesi.

Masochisme. Det er som om forfatteren ser blindveien i selve tematikken; den fører rett inn i en eksistensiell vegg, og den eneste veien derfra, går gjennom masochisme. På slutten av romanen tar kvinnen med seg en fyr for å se på barndomshjemmet sitt – hun har ikke vært der på lenge, og finner huset ødelagt av vær og vind, i ferd med å kollapse. De to går gjennom de kalde, mørke rommene og kjenner stanken fra mugg og råte. Fyren blir opphisset av disse omgivelsene og sier til kvinnen at hun fortjener å straffes. I samme øyeblikk ser hun sin egen skikkelse passere forbi utenfor. Det føles som et dødsbudskap, som om hennes egen tid er over, og når fyren kommanderer henne ned på kne og «tar» henne, slipper hun løs det ville og bestialske inni seg – det brenner, og hun ber om mer. Og han gir henne mer.

Fortellingen forskyver seg langsomt fra sted til sted, tid til tid, tema til tema.

Vestover. Bae Suahs neste roman, A Greater Music fra 2003, er et langt sprang vekk fra både kronisk fattigdom og Korea. Fortelleren er forfatter, hun bor Berlin og omegn og prøver å lære seg tysk. Dette er tungt og krevende, men det å lære seg et nytt språk blir en viktig faktor utover i boken. Musikk spiller også en stor rolle, særlig Sjostakovitsj – hun spiller gjennom alle symfoniene hans sammen med en venninne som hun blir sammen med, men senere går fra når hun bestemmer seg for å returnere til sitt hjemland. Spenninger, ambivalens og motsetninger får et annet uttrykk nå – alt får mer tid og rom i denne romanen, som om fortelleren befinner seg i en tryggere verden med lite eller intet utvendig drama: Det meste skjer i hennes indre. Som når hun føler dødens nærvær i Sjostakovitsj’ sene symfonier og strykekvartetter: Nærværet får synke inn, og vokse seg stort og større. Koblingen mellom kunsten og døden blir tydelig her – og på en måte det viktige og avgjørende elementet som manglet i Nowhere to Be Found.

Mot døden. Men denne romanens forteller er også av et litt annet kaliber. Man aner at Bae skriver tett opp mot det selvbiografiske i mange partier, og det er både et godt og et dårlig tegn. Det gir henne frihet til å øse av sine store kreative og intellektuelle ressurser når hun beveger seg inn i krevende eksistensielt terreng, men samtidig er faren der for å havne i en narsissistisk felle: Man presser et liv med alle sine trivielle detaljer inn i fiksjonen og glemmer at dette ofte ikke driver teksten fremover. Bae holder likevel en god balanse gjennom romanen; hun skriver først og fremst om en koreansk kvinne som møter Vesten i Berlin, kulturens høyborg og sentrum i Europa. Kvinnen vandrer litt på måfå gjennom den svære metropolen, ofte i bortgjemte strøk og gater, på leting etter noe hun ikke vet hva er før hun finner det. Dette driver skrivingen videre i nye retninger, som om hun hele tiden forbereder seg på en uventet, ukjent stimulans, enten fra det nye språket eller fra millionbyen med sine mange fasetter. Og tankene hennes kobler seg til kvinnen hun bor med, men snart skal forlate, og ting som skjedde hjemme i Korea – dessuten at nåtiden er en illusjon: Den såkalte real time eksisterer ikke i den mentale verdenen, kunstnerens verden; kunsten retter seg alltid mot fremtiden, det vil si døden.
Komponisten Bernd Alois Zimmermanns navn dukker opp mot slutten av Baes bok. Hun skriver at han tok livet sitt etter mange år med depresjon – men uten å diagnostisere eller psykologisere musikkens hans, ser hun Zimmermann i samme landskap som Sjostakovitsj, mannen som overlevde Stalins terrorregime og etterhvert komponerte i dødens nærvær. Det det virker imidlertid som om Bae har en annen idé om døden, som følelse, opplevelse, en farlig, drepende overgangsfase man er nødt til å gå gjennom, som holder oss i et jerngrep før den slipper og lar oss leve videre. Det er kanskje derfor A Greater Music virker så selvbiografisk – Bae Suah måtte rett og slett skrive dette stoffet, dødsstoffet, ut av sin kropp. Hovedanliggendet til romanen er likevel å tenke om dette som vokser i oss, tiden, tidslagene som legger seg oppå hverandre, noe man kunne kalle en slags indre palimpsest (manuskript som renses for å gjenbrukes, red.anm.).

Anti-pretensiøst. Man ser dette også i neste roman, Recitation fra 2011. Hovedpersonen Kyung-hee er resitasjonskunstner, det vil si en skuespiller som leser opp tekster for et publikum. Dette gjorde hun hjemme i Korea, men ikke nå som hun bor i Berlin, i et kollektiv med andre koreanere, et sted nye folk stadig kommer og går. Denne strømmen av nye ansikter gir romanen et mer vandrende, mindre massivt preg enn A Greater Music. Bae gir resitasjonskunstneren Kyung-hee fritt leide til å pendle mellom rom og tid, og litt tilfeldig stoppe opp ved minner og situasjoner, for så å hoppe tilbake i romanens sanntid i den tyske hovedstaden. Man er likevel aldri helt sikker på hvor Kyung-hee faktisk befinner seg – kanskje i Berlin, eller Wien, eller i Korea. Det spiller ingen stor rolle; kraften i romanen ligger nettopp i det løse og ledige, det nærmest antipretensiøse i fortellingens tone og stemmeleie, som aldri blir pratende eller pludrende, men forskyver seg langsomt fra sted til sted, tid til tid, tema til tema.

Mennesket kun som del av et større samfunnsmaskineri – temaet fører rett inn i en eksistensiell vegg, og den eneste veien ut, går gjennom masochisme.

Til poesi. Kyung-hees stemme flytter seg også kontinuerlig – hun er både her og der. Den anonyme fortelleren følger hele tiden sporene hun legger igjen etter seg blant folk hun som omreisende eller resitasjonskunstner har truffet. I et par partier står hun på scenen og leser opp – blant annet et dikt av Ocatavio Paz – og før en slik resitasjon helt i slutten av romanen, møter hun fortelleren. Det blir klart at Kyung-hee er hennes mor, som hun har jaktet på lenge og nå endelig funnet. Kyung-hee nekter imidlertid på dette; hun har aldri født et barn. Fortelleren, en kvinne på rundt 20 fra Seoul, gir opp og går, selv om hun ikke tror at kvinnen snakker sant: Faren (som hun har mistet kontakten med) var jo helt sikker på at han gjorde den kjente resitasjonskunstneren Kyung-hee gravid i Korea. Men datteren godtar at moren ikke vedkjenner seg henne: Hun har allerede identifisert seg så sterkt med både personen og stemmen hennes at det nesten ikke spiller noen rolle hvem hun er. Hun vet at hun er den kroppen som begge foreldrene avviste, og hun føler at de begge to er inni henne, slik hun også føler at hun er inni dem. Man kunne nesten si at denne lille familien, som aldri ble noen familie, ligger som lag oppå hverandre, stemmer som resiterer hverandre – selv om resitasjonen bare finner sted i datterens hode og ikke har betydning for noe annet enn hennes egen eksistens. Bae Suah avslutter Recitation med et bilde av denne eksistensen: Den foreldreløse datterfortelleren kvitter seg til slutt med sitt eget menneske, hele sin identitet. Hun kaller seg en plante, en stor blomst oppe på en åskam som foreldrene kan se og beundre, ikke som sitt barn, men som en flott og vakker plante – en datter som har blitt til poesi.

---
DEL