Stor litteratur som stadig blir større


Bae Suahs litteratur har vokst for hver roman hun har gitt ut, både i format og betydning.

Novelist & book reviewer.
Email: gregnidaros@hotmail.com
Publisert: 2017-08-18
Recitation/A Greater Music/Nowhere to be Found
Forfatter: Bea Suah
Deep Vellum Publishing/Open Letter/AmazonCrossing, USA

Bae Suahs første publiserte roman på engelsk, Nowhere to Be Found fra 1998, er kort, bare på litt over hundre sider. Selve boken er også liten, på størrelse med en diktsamling; den veier nesten ingenting i hånden. Men romanen er drevet fremover av en slags stor, tung og kompromissløs gråhet, en gråhet som bunner i en kronisk, ja, nærmest predeterminert mangel på både optimisme og tro. Den kvinnelige fortelleren med universitetsutdannelse sier om kontorjobben sin: «De mindre fine komponentene i et maskineri underkaster seg maskinens vilje uten å tenke over eller motsette seg at de gradvis blir malt til pulver. Og mens jeg var opptatt med ikke åtenke, ble jeg til et drivhjul i maskineriet.» Med noen få ord sier hun mye om livet i Sør-Korea etter borgerkrigen, i årene landet ble modernisert og utviklet en stor og sterk økonomi. Man kjenner det fra andre koreanske forfatterne som Han Kang, Shin Kyung-Sook og Wang Sok-Yong, som også bruker klisjéen om mennesket som et anonymt, hjelpeløst drivhjul i den store samfunnsmaskinen. Men de knytter klisjéen til sosiale realiteter – realiteter som samtidig er eksistensielle, noe man antakelig bare får fullt ut kan få frem i en roman. Bae Suah klarer dette suverent i sin kortfattede fortelling om en ung, ambisiøs kvinne som blir lønnsslave på et kontor og ser sin egen lille familie forsvinne i fattigdom og alkoholisme. Det er et tema hun kunnet skrevet langt om, men Bae gjør det motsatte.
Hun blir en foreldrene beundre, ikke som sitt barn, men som en vakker plante – en datter som har blitt til poesi.

Masochisme. Det er som om forfatteren ser blindveien i selve tematikken; den fører rett inn i en eksistensiell vegg, og den eneste veien derfra, går gjennom masochisme. På slutten av romanen tar kvinnen med seg en fyr for å se på barndomshjemmet sitt – hun har ikke vært der på lenge, og finner huset ødelagt av vær og vind, i ferd med å kollapse. De to går gjennom de kalde, mørke rommene og kjenner stanken fra mugg og råte. Fyren blir opphisset av disse omgivelsene og sier til kvinnen at hun fortjener å straffes. I samme øyeblikk ser hun sin egen skikkelse passere forbi utenfor. Det føles som et dødsbudskap, som om hennes egen tid er over, og når fyren kommanderer henne ned på kne og «tar» henne, slipper hun løs det …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)