Stopp krigen – USA ut

Krigstilhengerne i Norge har lagt an en ny taktikk: Nå må alle håpe at krigen raskt tar slutt – ved at USA og Storbritannia seierrikt inntar Bagdad før påske.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Her hjemme var det Jan Petersen som først forsøkte å bringe spørsmålet på banen, i et debattprogram på NRK: Er det noen som nå kan håpe på annet enn at USA og Storbritannia vinner krigen mot Irak?

Spørsmålet var åpenbart rettet mot SV-leder Kristin Halvorsen, som dermed ble tvunget til å si at ingen håper krigen vil vare lenge, eller at Saddam Hussein vinner den. Den logiske konsekvensen ville i så tilfelle være at også Norge, når krigen først finner sted, slutter seg til den. Og sender soldater, materiell, fly og skip.

Taktikken er kløktig, for ingen ønsker vel at krigen skal vare lenge? Eller at Saddam Hussein blir sittende?

Men spørsmålet bygger på en betydelig logisk brist: Det forutsetter at alternativene er seier for USA eller for Saddam, og at krigen bare kan bli kort dersom USA vinner raskt. Det er selvsagt ikke tilfellet. Det som virkelig kan gjøre krigen kort, er at USA og Storbritannia trekker seg ut.

Fra et etisk perspektiv kan man uansett ikke avkreve krigsmotstanderne et svar på om de håper på en rask amerikansk seier eller ikke. Krigen mot Irak er startet uten grunnlag i folkeretten og uten mandat fra FN. Den er ulovlig og illegitim, og konsekvensene av den er angripernes, ikke krigsmotstandernes, moralske problem.

Jan Petersens spørsmål bare understreker at han hele tiden har vært tilhenger av en krig mot Irak, at han mener den er nødvendig og legitim, og at det er «helt på jordet» å mene at den bryter med folkeretten. Han hadde bare gjerne sett at FN stilte seg bak den. Vi har altså i Norge en utenriksminister som er uttrykt krigstilhenger. Og når man er tilhenger av USAs og Storbritannias krig, er det også naturlig at man ønsker at angriperne skal vinne krigen raskt.

For de av oss som er motstandere av krigen, finnes det bare ett naturlig svar: Krigen må bli kortvarig. Og det må skje ved at angriperne avbryter angrepet. Det er på dette området det internasjonale presset må settes inn, fra folkelige bevegelser og fra regjeringer. Så langt tyder ingenting på at den norske regjeringen vil ta konsekvensen av sitt offisielle syn, forutsatt at det er statsminister Bondevik og ikke utenriksminister Petersen som uttrykker Norges syn, og be angrepsmaktene om å trekke seg ut. I deres sted må personell fra FN gå inn i Irak for å avhjelpe situasjonen for sivilbefolkningen, støtte demokratiske krefter og fortsette avvæpningen.

Illusorisk, nå når krigen er i gang? Muligens, men igjen er det altså angrepsmaktene som har satt verden i en håpløs situasjon, og som bærer ansvaret. Det er de som må avkreves et svar også for konsekvensene dersom de – mot egen formodning – ikke skulle vinne krigen. Hva ser de for seg at da skal skje i Irak?

Hvis USA og Storbritannia vinner krigen – gjerne raskt – hevdes det av enkelte at konsekvensene kan bli gode selv om det var galt å gå til krig. Det er ikke uten videre riktig. Vi kan se for oss at Saddam Hussein blir fjernet fra makten. Det er bra. Men amerikanerne og britene synes ikke å ha noen idé om hvem som skal erstatte ham – langt mindre hvordan et nytt regime skal sikres legitimitet i et etnisk og religiøst splittet Irak. Landet består av tre store, og noen små, folkegrupper: I nord finnes en betydelig kurdisk minoritet, som ønsker sin egen stat. Sør i landet bor shia-muslimene, som er i flertall i Irak men ikke har særlig makt i dag. Rundt Bagdad bor den sunni-muslimske eliten som Saddam selv tilhører.

Fra et demokratisk perspektiv synes det klart at shiaene har krav på større innflytelse over irakisk politikk. Deres flertallsposisjon forutsetter imidlertid, dersom Irak skal holdes samlet, et velutviklet demokrati med respekt for mindretallets rettigheter. Samtidig utgjør sunni-muslimene som nevnt den gamle eliten, og vil i praksis være dem amerikanerne må støtte seg til etter en krig. Og kurderne står igjen i fare for å bli krigens – eller fredens – store tapere.

Det vil altså kreve et betydelig kløkt og engasjement fra det internasjonale samfunnet for å bidra til at Irak ikke revner, politisk, økonomisk og kulturelt. Amerikanerne og britene har gått til krig uten å ha noen idé om hvordan dette skal gå til, og uten å ha legitimitet til å gjennomføre det. Om krigen er vond, kan freden godt bli verre for irakerne. Det er selvsagt ikke noe argument for å la Saddam Hussein bli sittende ved makten. Men det er et argument for at FN burde sitte i førersetet og legge en langsiktig strategi for en fredelig og demokratisk utvikling. Det kunne nok tatt lenger tid enn en krig. Men sjansene er store for at resultatet ville blitt veldig mye bedre.

Konsekvensene av krigen er i seg selv drepende. Konsekvensene av en langvarig krig trolig enda verre både for unge soldatliv på begge sider, og for sivilbefolkningen i Irak. Selv er jeg ikke pasifist, men såpass fredelig anlagt er jeg at jeg nødig ønsker at Irak-krigen skal bli en endeløs voldsspiral der amerikanske (og irakiske) soldater dør som fluer.

Samtidig vet vi at en rask militær seier for USA med all sannsynlighet vil medføre at stormaktens hauker tildeles det nødvendige skytset for å forberede krig mot andre såkalte «røverstater». De som markerer seg som tilhengere av en rask avslutning på krigen, i form av en rask amerikansk seier, må også svare for konsekvensene for internasjonal fred og sikkerhet på sikt. Spørsmålet er om de muligens ikke er særlig plaget av tanken på nye seierrike kriger mot Nord-Korea, Iran eller andre diktaturer. De internasjonale konsekvensene, og de menneskelige konsekvensene i landene som står for tur, vil imidlertid bli dramatiske.

Ennå kan vi se for oss en rekke scenarier for krigens gang og avslutning. For å nevne noen av dem: 1) Amerikanerne og britene kan vinne en rask krig, uten grunnlag i folkeretten og uten å ha noen gode ideer om hvordan Irak skal styres etterpå. Ansporet av Irak-suksessen vil haukene i Washington legge planene for nye kriger. 2) Amerikanerne og britene kjører seg fast i den irakiske ørkenen, med store militære tap på begge sider, og store sivile irakiske tap. En slik utgang vil trolig dempe framtidig krigslyst i Washington, men få store menneskelige konsekvenser. 3) Verdensopinionen, med Vesten i spissen, presser USA og Storbritannia til å avbryte angrepet. FN trer over tid inn for å stimulere en annen utvikling i Irak.

Alle vet at alternativ 3 er det desidert minst sannsynlige. Det er likevel det moralsk riktige. Og noe av det som gjør det minst sannsynlig, er at verdensopinionen ikke er tydelig nok. Riktignok er de folkelige protestene kraftige, men på regjeringsnivå er de milde. Bare enkelte land har gitt uttrykk for berettiget harme. Norge er ikke blant dem.

I praksis har den norske regjeringen lagt seg på en linje der de ønsker amerikanerne og britene lykke til i krigen. Men lykkeønskningene kunne de spart seg – de gjør ikke noe fra eller til uansett. Hvis den norske regjeringen ønsker en rask seier, får de manne seg opp til å sende soldater og skip. Hvis ikke, får de manne seg opp til å be om fred. Ved at USA og Storbritannia trekker sine styrker ut.

---
DEL

Legg igjen et svar