Stoltenbergs medansvar for Srebrenica

Thorvald Stoltenberg har et partisk, serbisk og Milosevic-preget ståsted, skriver professor Arne Johan Vetlesen etter sommerens Dagsnytt 18-debatt med den tidligere FN-mekleren.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Thorvald Stoltenbergs rolle som fredsmegler i Bosnia er kommet i fokus i forbindelse med 10-års-markeringen for massakren i den FN-erklærte «sikre sonen» Srebrenica i midten av juli 1995. Atter en gang har Stoltenberg fått anledning til å forklare seg om hva som skjedde og om hvordan han ser på sin egen rolle. Og atter en gang har han bedyret at han ikke ser grunn til å klandre seg selv for noe som helst.

Stoltenbergs måte å løse oppgaven som FN-megler på, forteller viktige ting om den tilnærming til de såkalte «borgerkrigene» på Balkan som preget de ledende vestlige land. I tillegg til å falle inn i denne folden, hadde Stoltenberg personlige forutsetninger for å bli kallet til denne posten. Han arbeidet ved Den norske ambassaden i Beograd tidlig på 1960-tallet, behersket serbokroatisk og hadde opparbeidet kontakter til sentralt plasserte personer i Titos Jugoslavia. Fram til Titos død i 1980 var Jugoslavia et yndet reisemål såvel som politisk referansepunkt for mange vesteuropeiske intellektuelle og politikere. Landet ble sett på som en «tredje vei», og Titos selvstendighet vis-a-vis Moskva var høyt aktet.

Fra krigens dager – jfr. «Blodveien» – var det dessuten blitt knyttet sterke bånd mellom norske motstandsfolk og serbiske krigsfanger. I konsentrasjonsleiren Jasenovac, styrt av den nazivennlige kroatiske Ustasjabevegelsen, ble over 50 000 serbere, samt mange sigøynere og jøder, drept under krigen. Det festet seg et bilde av serberne som ofre – det være seg for muslimske (ottomanske) inntrengere på 1300-tallet og fremover, eller overfor nazistene. Dette er historiske hendelser som knyttet livslange personlige og ideologiske bånd mellom norske sosialdemokrater og jugoslaviske partisaner. At Stoltenberg til denne dag vedblir å være preget av disse loyalitetene og dette perspektivet, er tydelig.

Stoltenbergs briller

I ettertid kan man konstatere at denne historiske ballasten ikke ble en udelt ressurs, men vel så mye en ulempe i Stoltenbergs måte å skjøtte sin meglergjerning på. I likhet med omverdenen forøvrig, var han totalt uforberedt på den form for etnisk konflikt som blusset opp i daværende Jugoslavia fra 1991 og utover; både konflikten som sådan og dens råskap. Han brukte 1960- og 70-tallets briller på 1990-tallets scanario, som etter hvert skulle handle om intet mindre enn folkemord.

Når vi i dag skal vurdere Stoltenbergs rolle, må vi også trekke inn det generelle klima som rådde på 1980- og 1990-tallet. På få unntak nær (en ensom Susan Sontag i beleirede Sarajevo) sto det klart for alle, til venstre såvel som til høyre, at krig – i form av militær intervensjon fra en utenforstående tredjepart – måtte unngås for enhver pris. Krig var en non-starter. Det man måtte gjøre, gitt den politiske korrekthet, var å gå veien om forhandlinger.

Slik jeg ser det, er det en dobbel moralsk fallitt i Vestens tilnærming til hendelsesforløpet i Bosnia til og med Srebrenica-massakren i juli 1995, en fallitt som gjennom tre år ble artikulert særlig tydelig av lederen for FNs nærvær i Bosnia, diplomaten Asushi Akashi, EUs megler David Owen og FNs megler Thorvald Stoltenberg: veldokumenterte illegale overgrep av genocidal karakter ble tillatt i betydningen ikke hindret med tilgjengelige politisk-militære midler, samtidig med at den lovfestede og internasjonalt anerkjente retten til selvforsvar i tilfelle av folkemord ble nektet Bosnia-Hercegovina, dvs. en stat anerkjent som selvstendig, med dertil hørende rettigheter, fra mai 1992. Den FN-påtvungne våpenembargoen fra samme år sedimenterte denne fallitten ved at man frøs et grotesk misforhold i våpenmakt mellom den serbiske «part» på den ene side og den bosnisk-muslimske (bosniakkene) på den andre.

Hva er lærdommen av Bosnia generelt og Srebrenica spesielt? Det er flere. En er at mens upartiskhet og nøytralitet hylles som dyder i diplomatiet, likesom kompleksitet og tvetydighet gjør det rent intellektuelt, så er alle disse dydene å regne som – i alle fall potensielle – laster i en faktisk situasjon der overgrep av typen folkemord overfor er fenomenet man står overfor og har et ansvar for å ta stilling til.

Debatt i Dagsnytt 18

General Ratko Mladic visste hva han gjorde da han planla og gjennomførte massakren på bosnisk-muslimske gutter og menn i Srebrenica. Han hadde drøye tre års erfaring (blant annet fra forhandlinger med Stoltenberg – inklusive på den tiden Srebrenica ble angrepet) å basere sin kalkyle på – kalkylen om at han ville lykkes med å innta den FN-erklærte «sikre sonen» uten å bli slått tilbake av tilstedeværende tredjeparters våpenmakt verken på bakken eller fra luften; om at han ville lykkes med å selektere, på Auschwitz-maner, mennene fra kvinnene; om at han ville få alle de dagene han trengte for å bringe de drøye 8000 utvalgte ofrene på lastebiler og busser ut av Srebrenica sentrum, dels ved hjelp av Dutchbats drivstoff og ved å ikle sine styrker hollendernes FN-uniformer og roperter, slik at de som prøvde å flykte i skogen kunne bringes til å oppgi seg til «sikkerhet» i FN-regi; om at han ville lykkes med å fullføre nøyaktig det han var kommet for – den største massakre på europeisk jord siden annen verdenskrig – uten å bli hindret underveis og uten å bli arrestert og straffet for det i ettertid; om at han ville få fritt spillerom for å ydmyke FN, EU, NATO – det internasjonale samfunnet – på det frekkeste og groveste. Kort sagt, at han ville lykkes med sin genocidale handling med impunity (straffefrihet), og med hele verden som passive tilskuere, både på stedet, etterretningsmessig og mediemessig.

Så langt om forløpet i et prinsipielt og overordnet perspektiv. Hva kan avslutningsvis sies om Stoltenbergs rolle? Da Stoltenberg, sammen med undertegnede, deltok i Dagsnytt Attens innslag om Srebrenica på 10-års-dagen 11. juli i år, sa han blant annet: «Siden FN tillot bosniakkene å ha baser innenfor sonen, måtte man regne med at når det ble mulig å skyte ut fra sonen, ville det også bli skutt inn mot den» (sitert etter hukommelsen).

Det er en bemerkelsesverdig måte å skildre forløpet på – skjønt ikke til Stoltenberg å være. For han er tro mot eget perspektiv og egen handlemåte, øyensynlig uansett hvor mange år som går og hvor mange andre aktører som fremstår offentlig med (mer eller mindre overbevisende) selvkritikk. Etter utallige (uimotsagte) NRK- og avisintervjuer og to memoarbøker, har jeg ennå til gode å registrere en eneste setning fra Stoltenbergs side som inneholder kritikk av serbernes overgrep uten straks å legge til en omtale av bosniakkene eller muslimene i negativ mening.

Stoltenbergs partiskhet

Selv når Srebrenica er temaet, iler han til for å «opplyse» om ofrenes rolle i egen vanskjebne, slik at fokus aldri får dvele ved aggressoren når denne er serbisk. Ifølge ham gjelder det alltid å huske at alle begikk grusomheter, at ingen var uskyldige. Dokumentasjonen (blant annet fra det alt annet enn bosniakkvennlige CIA) om at 90 prosent av grusomhetene ble begått av de bosniske serberne under Milosevics, Karadzics og Mladics ledelse, har Stoltenberg ennå til gode å ta inn over seg; den kognitive dissonansen blir rett og slett for stor, i tillegg til prestisjen tilknyttet forsvaret av egen rolle. I hans tilfelle – i enda større grad enn i meglerkollegene Akashis og Owens – står det ikke til troende å si at problemet var (er) av prinsipiell karakter og at det handler om det problematiske ved upartikhet og nøytralitet som innøvde diplomatiske dyder – dydene som ble slik pervertert i møtet med Mladics intensjoner og handlinger.

Så langt jeg kan se, må vi i tilfellet Stoltenberg, og gitt hans nevnte biografiske bagasje, gå fra å snakke om upartiskhetens problemer til å snakke om partiskhetens – skjønt skillet mellom de to i Bosnia var mindre absolutt og langt mer glidende enn det ser ut på papiret. Som sagt, når realitetene handler om partenenes ulikhet i makt og styrke, kan en holdning av «prinsipiell» upartiskhet bli den sterke parts beste allierte og den svakeste parts nestfarligste fiende. En slik analyse passer for Asushi og Owen, såvel som for ledende involverte offiserer som Bernard Janvier og Michael Rose.

Stoltenberg derimot gir vedvarende inntrykk av å ikke evne – eller ville – se hele forløpet i Bosnia 1991-95 fra et ståsted annet enn det den gang offisielle serbiske, dvs. Milosevic-pregede. Således skal det godt gjøres å få øye på et eneste vesentlig punkt der Stoltenbergs analyse i den famøse talen til Det norske flyktningeråd 31. mai 1995 (seks uker før Mladic inntar Srebrenica) skiller seg fra datidens oppfatning som artikulert fra Beograd.

I talen – som forøvrig (uaktet i norsk offentlighet) innbrakte Stoltenberg prisen for «nyttig idioti» i tidsskriftet The Spectator – sier Stoltenberg: «Det helt viktige er følgende: Du kan ikke tvinge folk til å leve sammen.»

Stoltenbergs medansvar

Men å si det slik er å snu saken på hodet. Det var ingen makt, enn si overmakt, som i det de facto multietniske Bosnia prøvde å tvinge folk til å leve sammen. De tre etniske gruppene som over natten ble skilt ad som «parter» fra 1991-92, først retorisk, deretter eminent fysisk-geografisk, levde sammen inntil det vi omtaler som «etnisk rensning» startet opp i Bosnia våren 1992. Det de så ble tvunget til, ved fordrivelser, massevoldtekter og drap og anført av bosnisk-serbiske ekstremister og «konfliktentreprenører» (Espen Barth Eide), var å leve atskilt, dvs. i den type etnisk-homogene ministater som Owen-Stoltenbergs «fredsplaner» innebar – i friksjonsfri virkeliggjørelse av den separasjon på etnisk grunnlag som Milosevic og Karadzic hadde som mål, og som Stoltenberg var så delaktig i å påpresse den svakeste part – de Izetbegovic-ledede bosniakkene – som den eneste mulige løsning.

Endelig, når Stoltenberg hevder at fredsplanene han anbefalte bosniakkene å svelge, hadde kunnet bidra til å spare et stort antall menneskeliv, inklusive Srebrenicas ofre, samt at Dayton-avtalen av desember 1995 ikke er nevneverdig forskjellig (i tildeling av territorier) fra hans og Owens strandede forslag, så overser han at modellen han tar til orde for er alt annet enn fokerettslig og moralsk legitim. For å oppsummere med Wilhelm Agrell og Jesus Alcala:

«I og med Daytonavtalen aksepteres det politiske resultat av uhørte og systematiske brudd på folkeretten. Den hittidige presedens fra den annen verdenskrig er dermed erstattet av en annen, en som ikke kan endres av fremtidige mkrigsforbryter prosesser mot enkeltpersoner i Haag. Avtalen viser at både krigens opprinnelige opphavsmenn og de maktorganer som har stått for terroren, kan overleve ved å gjøre seg uomgjengelige som kontraherende parter.»

Stoltenbergs medansvar for Srebrenica koker ned til at han, til tross for at han ikke hadde noe kommandoansvar av militær art eller politisk myndighet av direkte betydning for enklavens fall i Mladics hender, gjennom tre år som toppmegler bidro til å skape et klima – diplomatisk, politisk og (indirekte) militært – som var slik at Mladic kalkulerte riktig da han kalkulerte at han kunne gjøre nøyaktig slik han ville med Srebrenicas muslimske befolkning.

---
DEL

Legg igjen et svar