Stol ikke på yes-mennene–demokratiet i søkelyset

I forbindelse med den pågående president-nominasjonen i USA trykker vi Karl Evangs tanker om demokratiet og valgprosessen. Demokratenes Bernie Sanders har gitt uttrykk for sine meninger selv om han vet at hans syn har liten sjanse til å seire. Slike syn fremmer demokratiet, og det gjør også den enorme og uventede oppslutningen om ham. 

Mye av kritikken mot parti- og organisasjonsbyråkratiet er berettiget. Utvikling og framgang får man i alminnelighet bare gjennom brytninger mellom gamle og nye ideer. Noen må bringe de nye tankene fram, det gjør minoriteten, opposisjonene i de fleste tilfelle. Det som partiene og organisasjonsdemokratiet for tiden lider mest under, er den manglende forståelse av nødvendigheten av en opposisjon og respekt for slik opposisjon. Når det velges representanter til avgjørende instanser som landsmøter, for ikke å snakke om sentralstyrer eller viktigere rådgivende utvalg, ser det ofte ut som om parti- eller organisasjonsapparatet ser det som den viktigste oppgave å holde alle representanter med avvikende oppfatninger ute – og da slike folk i sakens natur gjerne er i mindretall, lar dette seg gjøre hvis man misbruker demokratiet til slikt formål. For de politiske partiene er kanskje den viktigste oppgaven å øke stemmetall ved neste valg. Partiene er derfor ofte mere opptatt av å glatte over motsetninger som det kanskje ikke finnes noen bro over, eller å unnlate å ta opp saker som kunne tenkes å støte enkelte velgere, enn de er av å klargjøre en politisk linje som er forståelig og som gir svar på dagens hovedproblemer.

Meget vanskelig er det for den unge som nærmer seg de politiske partiene utenfra, for i deres valgprogrammer å finne rettledning for hvor han selv bør stemme. Disse valgprogrammene er etter hvert kommet til å ligne hverandre så mye at iallfall den yngre og uerfarne som ikke kan lese mellom linjene, ofte har vanskelig for å se forskjellen.

Mye kan med rette kritiseres i vårt administrative apparat; avstanden mellom kontorpulten og det levende liv, sendrektigheten i avgjørelsene, det ofte oppstyltede og uforståelige språket, utålmodighet og maktfullkommenhet, angstbiting og ukyndighet. Det finnes krefter i vårt samfunn som bevisst utnytter denne misnøye og de brytninger som alltid vil finnes mellom de som skal og må avgjøre, og de avgjørelsene treffer – og som ved ethvert høve søker å mistenkeliggjøre hva de kaller «myndighetene». Selve ordet myndighet begynner nesten å bli litt av et skjellsord, slik som det var i den tiden vi var tyskokkupert og under nazistiske myndigheter.

Går dette for langt, er det farlig i et demokratisk samfunn. Selvsagt skal myndighetene kritiseres og holdes i ørene, men man skal ikke et øyeblikk glemme at myndighetene, det er oss selv, det er organer skapt gjennom de demokratiske fremgangsmåter, det er en del av det demokratiske samfunnet vi lever i. Derfor er oppgaven først og fremst å slå bro mellom myndighetene og befolkningen selv – begge parter bør føle det slik at den som i tjenestens eller embetets medfør skal behandle en sak og kanskje en avgjørelse, han er representant for befolkningen, han inngår i en tjenesteorganisasjon, en service-ordning som vi selv har bygget opp.

Yes-mennene vil alltid innrette seg etter den som har makten.

En stadig større rekke av avgjørelser av administrativ art krever i dag faglig innsikt. Hvis fagfolkene som ingeniører, lærere, leger, sitter uten administrativt og økonomisk ansvar, fristes de til å lage idealforslag, så kan de med god samvittighet toe sine hender, mens den faglig ukyndige administrator skjærer hans forslag ned. Å bruke de politiske, demokratiske organer fører ikke fram. Man kan ikke ved avstemning i Stortinget avgjøre hvor mye armert jern som går med i en bro forat den kan bære trafikken, eller hvor mange bakterier vi kan tåle i drikkevannet for at det skal være trygt. De fleste slike avgjørelser er man i siste omgang i dag nødt til å overlate til spesialutdannede fagfolk, men da må man også finne en naturlig og tilfredsstillende plass til fagfolkene i selve administrasjonsapparatet i de demokratiske samfunn, og man må la dem handle under ansvar, slik at den som ikke viser seg stillingen voksen, kan fjernes og erstattes med en bedre.

I de snart 40 år jeg har hatt høve til å være med i ordskiftet om forskjellige saker i Norge, har jeg aldri opplevet en periode med slik frykt for å si sin mening som den vi har hatt etter den andre verdenskrig.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL