Stillheten mens det skjer

Mustafa Saeeds dempede portretter aktualiserer spørsmålet om vi er kommet forbi nødens mest dramatiske billedspråk.

Grandmother Amina stands with her daughter, Ayan*, in front of a makeshift shelter in an informal settlement outside the town of Yogoori, Somaliland where they came to live after losing all of their livestock to the drought. "Our family had several hundred livestock but only twenty have survived the drought," says Amina. Over 2.9 million people need emergency food assistance in Somalia. An estimated 363,000 children are already suffering from malnutrition in Somalia, 71,000 are severe cases. Hunger on a massive scale is looming across East Africa. If we don’t act now it will get much worse. Drought and conflict have left 16 million people on the brink of starvation and in urgent need of food, water and medical treatment.
Nina Toft
Fast kritiker (foto).

Fotografiet har en lang tradisjon for å vise oss menneskers lidelse og elendige situasjon. Et tidlig eksempel er den amerikanske fotografen Lewis Hines bilder. Hine tok kameraet i bruk i en stor sosiologisk undersøkelse av industribyen Pittsburgh i 1907 og dokumenterte livet til arbeiderne ved stålverkene. Hines intensjon var å danne grunnlag for sosiale reformer i sin samtid. I dag henger bildene hans på museumsvegger rundt om i verden og er en viktig del av fotohistorien og den amerikanske kulturarven.

Mange fotografer mener vi burde makte å se bilder av menneskers nød – fordi dette er noe som faktisk skjer i vår samtid. Men hva gjør det med oss stadig å være vitne til de forferdeligste menneskelige tragedier – som foreldre som graver frem sine døde barn etter et bombeangrep i Aleppo? Øker det vår evne til medfølelse overfor dem som står midt i katastrofen, eller ender vi med å bygge emosjonelle forsvarsmurer i møtet verdens tragiske skjebner?

Mariam, in green, sits with her daughter Sahra* and Sahra’s two children in a makeshift settlement on the outskirts of the city of Burao. «We came here with one hundred and twenty livestock and now we only have twenty nine sheep and six goats,» she says. Mariam’s grandson from another daughter recently died after suffering from diarrhea and she has another grandson who is now in hospital in Burao.
Over 2.9 million people need emergency food assistance in Somalia. An estimated 363,000 children are already suffering from malnutrition in Somalia, 71,000 are severe cases.
Hunger on a massive scale is looming across East Africa. If we don’t act now it will get much worse. Drought and conflict have left 16 million people on the brink of starvation and in urgent need of food, water and medical treatment.

Herdingsprosess. Allerede i 2003 skriver Susan Sontag i sin bok Å betrakte andres lidelse om temaet krig og fotografi at når ulykken finner sted nærmere hjemstedet, forventes fotografen å være mer diskret i skildringen av lidelsen. Når terroren rammet oss i juli 2011 og det plutselig var våre følelser som skulle stilles opp mot ytringsfriheten og pressens samfunnsoppdrag, var det vi selv som fikk kjenne etikken i Vær Varsom-plakaten på kroppen.

Sontag argumenterer for at fotografier har en enorm innflytelse på hvilke katastrofer vi bryr oss om og hvordan disse håndteres, noe som er innlysende i dagens mediebilde. Men hun mener også at denne overmettende billedstrømmen senker effekten av de bildene som virkelig betyr noe. Skallet vårt hardner, og vi mister evnen til å føle – eller la samvittigheten bli berørt.

Den overmettende billedstrømmen senker effekten av de bildene som virkelig betyr noe.

Metningspunkt. Vi har lenge hørt om en vedvarende tørke i Øst-Afrika og at denne, kombinert med pågående konflikter i land som Sør-Sudan og Somalia, resulterer i stor mangel på mat og vann. FN har erklært hungersnød i området – likevel har situasjonen fått lite oppmerksomhet i internasjonale medier. Hjelpeorganisasjoner sliter med å formidle alvoret.

Vi husker alle bildet av gribben og jenta fra 1993, som fikk verden til å åpne øynene for datidens sultkatastrofe i Sør-Sudan. Bildet hadde en sjokkeffekt og førte til reaksjoner og ringvirkninger. Samtidig bidro det til fremmedgjøring og avstand. Fotografiet forteller oss akkurat hva vi skal tenke og føle. I ettertid har vi nådd flere metningspunkter når det gjelder fotografisk dokumentasjon av andre menneskers lidelse eller grusomhet. Spørsmålet er om vi i dag har kommet forbi denne typen billedspråk.

Hverdagsligheten. Hovedregelen i fredsjournalistikk er at vold ikke skal rapporteres som en enkeltstående hendelse, men som skapt av strukturer, kulturer og prosesser i samfunnet. Det fredsforebyggende arbeidet som pressen kan bidra med ved å bringe oss ned på det menneskelig plan, har et enormt potensial.

Mustafa Saeed har reist rundt og fotografert familier som har levd av kvegdrift i Somalia i generasjoner og nå er hardt rammet av tørken som finner sted. Disse nomadene er representative for mange somaliske familier på Afrikas horn. Kveget som de ser dø rett foran sine øyne, er deres levebrød og sparepenger.

Mother of six Fardus came with her children to the live in an informal settlment in the city of Ainabo, Somaliland after they lost all of their livestock. «After our livestock died we were left with nothing to eat,» she says. «we have no food, no water, and no proper shelter. We have nothing. I came here so that my children might have something to eat.» Many pastoralists like Fardus are abandoning their nomadic life as herders and making their way to small urban centers in hopes of getting food aid from the local communities and international organizations.
Over 2.9 million people need emergency food assistance in Somalia. An estimated 363,000 children are already suffering from malnutrition in Somalia, 71,000 are severe cases.
Hunger on a massive scale is looming across East Africa. If we don’t act now it will get much worse. Drought and conflict have left 16 million people on the brink of starvation and in urgent need of food, water and medical treatment.

Identifikasjonsfaktorene. Saeed er selv fra Somalia, men oppvokst i Jeddah i Saudi-Arabia på den andre siden av Rødehavet. Gjennom flere av sine fotografiske prosjekter har han engasjert seg i situasjonen i området. Han har kjennskap til folkets historie, noe som gir forutsetninger for møter basert på gjensidig respekt. Å fotografere kan være å ta et skritt tilbake, sette noe i perspektiv, slik at man kan observere og forsøke å forstå. Hva er det i et bilde som avgjør om vi ser oss selv eller de andre? Om vi identifiserer oss med eller distanserer oss fra dem vi betrakter?

Hva er det i et bilde som avgjør om vi ser oss selv eller de andre? Om vi identifiserer oss med eller distanserer oss fra dem vi ser?

Ved å avholde seg fra dramatisering gir Saeed oss mulighet til ta i bruk vårt eget spekter av følelser og erfaringer. Det vi ser, trenger seg ikke på i den grad at det ryster oss ut av hverdagen – men gir oss en mulighet til å ta del i bildet.

Hodan, a mother of five, holds her two year old son Harun* in her lap in the town of Kiridh, Somaliland. Harun* went blind following a bout of illness as an infant and he is now suffering from severe malnutrition. The nearest hospital is several hours away, and Hodan, who has lost over half of her cattle to the drought, is struggling to feed her children or find treatment for Harun*. *name changed to protect identity
Over 2.9 million people need emergency food assistance in Somalia. An estimated 363,000 children are already suffering from malnutrition in Somalia, 71,000 are severe cases.
Hunger on a massive scale is looming across East Africa. If we don’t act now it will get much worse. Drought and conflict have left 16 million people on the brink of starvation and in urgent need of food, water and medical treatment.

Fellesskap. De som poserer for kamera, med blikket festet rett på oss, har én ting til felles: De har alle mistet store deler av buskapen sin i en tørke som er den verste på flere tiår, og de står ribbet tilbake. Ved at de er sammen om situasjonen i bildene, bidrar Saeeds fotoserie til dannelsen av et fellesskap midt i katastrofen som rammer alle enkeltindividene. Omfanget er enormt: Redd Barna anslår at nesten tre millioner mennesker trenger nødhjelp og at over 300 000 barn lider av underernæring.

Miriam sitter med et spedbarn i fanget sammen med sin datter Sahra og hennes to barn. En gutt i tidlig barneskolealder befinner seg mellom de to kvinnene. Alle har blikket festet på oss: Direkte og konfronterende kommer de oss i møte. De sitter foran sin provisoriske bopel i utkanten av byen Burao – dit de har flyktet til fra sin tidligere nomadiske tilværelse. Det er som om de sier: «Her er vi, og slik lever vi nå», i disse avdramatiserte portrettene som inviterer oss til å møte både menneskene og situasjonen de befinner seg i.

---