Stillheten før livet og lydene – mot en radikal, økologisk metafysikk

Er det menneskets syndighet eller livslyst som har brakt kloden til økologisk ubalanse, spør Erland Kiøsterud i sitt svar til professor Arne Johan Vetlesen.

Sol. Edvard Munch. Aulaen i Oslo
Erland Kiøsterud
Forfatter, essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid.

Når vi står overfor en større krise, slik den økologiske ubalansen på planeten er blitt, er det avgjørende hvilke grunnlag og hvilke forståelser vi handler ut i fra når vi skal løse krisen. Innsikt i hva vi faktisk har med å gjøre, vil påvirke våre løsninger. Hvordan forstår vi den verden vi lever i? Av hva slags beskaffenhet er den? Hvordan kom mennesket dit det er i dag? Hva er vår fremtidige rolle på planeten? Svaret på disse spørsmålene vil påvirke hvordan vi handler. Og hvem vi er. Vestens sterke, sannhetssøkende vitenskapskultur har gjort oss til en av de første gjennomsekulariserte kulturene i verden; vi er den første kulturen på planeten som forsøker å greie oss helt uten en metafysikk, uten en religiøs overbygning, uten en instans utenfor oss selv som forteller oss hvordan verden er, hvordan vi skal tenke og handle, hva vi kan og hva vi ikke kan gjøre. Det har gjort det mulig for oss å stille en rekke spørsmål som menneskene tidligere ikke har kunnet stille seg, og det har åpnet for å stille gamle spørsmål på måter som vår forestillingsverden tidligere hindret oss i. Hånd i hånd med dette har den samme opplyste, vestlige kulturen stått i spissen for en rå utnyttelse av klodens ikke-fornybare ressurser; utryddelse av biotoper, dyrearter og menneskekulturer; forårsaket to folkemord i sin midte, det amerikanske og det europeiske, og lagt grunnlaget for en forestående temperaturstigning med påfølgende uante lidelser for mennesker og dyr. Vesten befinner seg i dag i en særstilling: Hvordan skal vi tenke og handle ? I essayet Stillhet og fortelling (Forlaget Oktober, 2013) og i påfølgende essays publisert i blant annet Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen og Ny Tid, har jeg foreslått stillheten som et grunnvilkår i verden, kombinert med å etterspørre et verdigrunnlag, en instans å handle ut ifra i den alarmerende situasjonen vi befinner oss i. kiosterudI essayet Hybris – og stillheten etterpå, publisert i Ny Tid november 2015, svarer Arne Johan Vetlesen ved å beskrive hva han mener er den økologiske krisens årsak. Han tar den etterlyste søken etter et nytt verdigrunnlag opp til drøftelse, samtidig som han imøtegår min påstand om stillheten som verdens grunnvilkår. Det kan virke som Vetlesen og undertegnede er ganske enige i at historien har brakt kulturen vår til en type nihilisme vi foreløpig ikke har maktet å svare på. Og når det gjelder forsøk på løsninger som er fremkommet, deler vi også forståelsen av at vi ikke kan finne ankerfeste for mening og verdi i den ytre verden eller i naturen – at dét er en illusjon det postmetafysiske mennesket har lagt bak seg. Jeg kan bare tilslutte meg når Vetlesen skriver at «instansen for verdi hverken lar seg – fritt og autentisk – frembringe av det enkelte individet eller påtreffe i noe som eksisterer og er slik det er utenfor det, uavhengig av det». For å kunne etablere hva han mener kan danne utgangspunkt for en verdi, må Vetlesen tilbakevise undertegnedes påstand om stillheten som verdens grunnvilkår: Det som møter oss når vi vender blikket utover, er ikke stillhet, skriver han, men «lyden av alt som lever, av verden som levende»; det som møter oss er en verden full av lyder og liv, og det er vår oppgave å stille oss åpne for dette livet. Verdens grunnvilkår handler for Vetlesen «om sårbarhet og dødelighet hos alt levende, og om artsoverskridende gjensidige avhengigheter slik økosentrismen – til forskjell fra antroposentrismen – anerkjenner dem.» Heller ikke i denne posisjonen er det veldig mye som skiller oss. Men i svarene på spørsmålene som naturlig følger – er empati nok til å danne en verdi? og hvordan forankrer Vetlesen verdien i verdens beskaffenhet? – kommer det en grunnleggende uenighet mellom oss til syne, som jeg tror har å gjøre med at vi forstår verden og mennesket svært ulikt. Det virker på meg som om Vetlesen er fanget av kulturelle betingelser – som om han befinner seg innenfor en hermeneutisk sirkel, en fortolkningshorisont – som hindrer ham i å se problemet vi står overfor i et større perspektiv, i å se verden slik den er. I sin beskrivelse av hvorfor vi har pådratt oss en økologisk krise, hvorfor situasjonen på planeten er blitt så ille som den er blitt, går Vetlesen i ovennevnte essay til den greske filosofien og den jødisk-kristne arven, og til psykoanalysen, for å finne svar. Hos Platon og i Mosebøkene finner han en voldskritikk, som i korthet handler om hvordan vi ved å bedrive ytre vold mot naturen også øver vold mot oss selv og vårt eget indre. Det er godt sett, og det er en viktig innsikt. Men så, i sin videre begrunnelse, trekker han frem metafysiske størrelser som det onde, hybris, tøylesløst begjær og begreper som overmot, aggresjon, straff og skyldfølelse, som forklaringer. I sin siste bok, The Denial of Nature (Routledge, 2015), argumenter han med at vår oppførsel mot biotopen er aggressiv og voldelig på en slik måte at den må sammenlignes med barnets aggresjon mot moren, som barnet er helt avhengig av. Vetlesen anfører menneskelig infantilitet, narsissisme, lastenes overtak og stormannsgalskap, moralsk skrøpelighet og svikt, ondskap og hybris, som årsaker til at vi ødelegger planeten. Vi leser en forfallshistorie i kristen-platonsk tradisjon der mennesket har tatt skade på sin sjel, har syndet og blitt ondt. Og se, nå forøder det skaperverket, som det er avhengig av. Og han spør i ovennevnte essay: «Hvem ville i dag si, som i antikken, at katastrofene må forstås som guddommelige gjengjeldelser, og som straff for menneskets egenmektighet, gudløshet og grenseløshet?» Hans underforståtte svar er ingen, og samtidig, kanskje vi bør se i den retningen likevel, at vi har fått som vi har levet. Årsaken til krisen er etter Vetlesens syn en «svikt i det indre», og krisen kunne vært hindret hadde bare menneskene gjort det «indre arbeidet», «arbeidet med seg selv og modnes til å erkjenne andres egenart, andres behov». Underforstått: Hadde vi bare lyttet til visdommen i de antikke og jødisk-kristne tekstene, og utviklet vår empati, hadde vi ikke vært der hvor vi er i dag. Vi snakker om en ganske kort, eksploderende biologisk historie. Og vi befinner oss midt i den eksplosjonen. Nå har Vetlesen riktignok i utallige avisartikler, og ikke minst i sin siste bok, også anført andre, mer systemiske årsaker til den økologiske krisen, slik som rasjonalismens omdanning av naturen til et dødt objekt, kapitalismens kyniske profittjag og menneskets teknologiavhengighet. Og det er, sammen med voldskritikken, flott og vektig gjort. Likevel plasserer Vetlesen de menneskelige årsakene til krisen – og løsningene av den – i en lokal, gresk-kristen horisont. Dette er en horisont som har store kvaliteter. Likevel er det denne horisonten som, etter mitt syn, hindrer ham i å se et større bilde. Jeg tror det er andre og vel så vesentlige årsaker til at planeten er kommet i ulage enn dem Vetlesen anfører – årsaker som også vil kreve andre løsninger enn de fremførte. Mitt syn på det menneskelige begjæret er ikke knyttet til synd, det er i utgangspunktet udelt positivt. Begjær uten retning leder fort til vold, ja. Men begjæret i seg selv er det ikke noe galt med. Det er vår evne og lyst til å klare oss – vårt begjær etter liv, vår lyst til å leve – som gjør at vi lever, og som har gjort at vi har lykkes slik. Genene våre har jobbet som gener skal, vi forplantet oss, i en kritisk situasjon utviklet vi evnen til å lage redskaper, vi omformet og utnyttet naturen for at vi skulle klare oss best mulig. Vi fikk bevissthet, evnen til å se oss selv utenfra, og kunne med dét organisere oss enda bedre. Før vi visste ordet av det, viser det seg at handlingene våre truer grunnlaget for livet på planeten. Men vi kom ikke dit av synd og ondskap, vi er stort sett skyldløse, vi kom dit først og fremst av uvitenhet. For det er mer: Vi har en historie. Planeten vi bebor, ble til for cirka fire og en halv milliarder år siden. Det første organiske livet oppsto for cirka tre og en halv milliarder år siden. Livets tilfeldige utvikling på planeten Jorden tok tre milliarder år. Menneskedyret trådte frem på scenen for bare to – 2 – millioner år siden; og med omtrent de samme genene og intelligensen vi har i dag, for bare 200 000 år siden. Og med sin omveltende, neolittisk-teokratiske kultur: for bare 10 000 år siden. Fra å være flokker av medlevende skapninger i mer eller mindre balanse og kamp med sine omgivelser, omdannet vi oss på noen få tusen år til en flokk aggressive dominanter. Enda en teknologisk revolusjon skulle følge. For bare 200 år siden startet industrialismen en sann eksplosjon, hvor vår utnyttelse av kloden – med sine ideologiske røtter i teokratiet; legg kloden under dere – på kort tid fikk formen av ren plyndring av planeten, kombinert med utryddelse av alle andre, konkurrerende arter. Vi snakker om en ganske kort, eksploderende biologisk historie. Og vi befinner oss midt i den eksplosjonen. Men det er mer: Vi vet nå at vår verden har oppstått uten årsak, og at den kan opphøre uten årsak. Det finnes ingen dypereliggende grunn til at vi er her, eller til at vi en dag ikke lenger vil være her. Vi bor i en verden som eksisterer uavhengig av om vi finnes eller ikke, som var her før vi kom, og som vil være når vi ikke er her lenger. Og i den verdenen, hinsides fortellingene våre, er det helt stille. Ingen mening. Ingen retning. Ingen ting. Vi er en tilfeldig, særegen biologisk variant i et hav av materie hvis sannhet består i å spise og bli spist, av å fødes, forplante seg og forsvinne. Greier vi ikke å tolke den komplekse og intrikate økologiske sammenhengen vi befinner oss i – og tilpasse oss den – kan den formen vi kjenner som oss selv, mennesket, homo sapiens, opphøre å eksistere, og det som er oss og vår art forsvinne. Skulle det skje, vil fjellene og vannene, luften og jorden, dyrene og blomstene fortsatt være her, uberørte av vårt fravær. Hadde vi for eksempel eksistert da en meteor traff kloden for 65 millioner år siden, og ble utryddet akkurat som dinosaurene, ville naturen ikke lenger ha kunnet stille stammende, ufullstendige spørsmål til seg selv, som vi nå gjør. Det var ikke noe språk før vi kom, ingen forstand, heller ingen vilje eller ønske om at vi skulle komme. Vi er en lokal, tilfeldig variant, med en lokal dialekt, som kanskje ikke engang forstår seg selv. Selv om vi på et visst tidspunkt ble i stand til å se livet på kloden utenfra og fremskaffe informasjon om planeten, er det ikke sikkert at vi har sann kunnskap. Det var ingen mening i verden før vi kom. Bare stillhet. Mørk materie. Blind natur. Det vil heller ikke være noen mening når vi eventuelt ikke er her lenger, kun bisarre spor etter oss, som ingen skal tolke. Stillheten, som ordene mine bryter opp fra og vil vende tilbake til, har ikke noe budskap. Stillheten selv er hverken noe å leve for eller dø for. Den bare er, som universet, materien og naturen er. Den kan like gjerne bryte ut i et kunstverk som i vold. Hvis jeg ikke får et slags grep på stillheten, vil den ha grepet på meg. Jeg har ikke et høyere jeg og et lavere jeg, som den klassiske metafysikken forutsetter. Det jeg har, er en enkel, materiell, naturoppstått kropp, som skapes og formes av omgivelsene sine, og til slutt opptas av omgivelsene sine. Jeg er tenkende natur. Tanken min tilhører fellesskapet. Jeg trer inn i fellesskapet, blir til i fellesskapet, og jeg etterlater min skjerv til det når jeg dør. Det jeg har tenkt og gjort, lever videre i fellesskapet, i den grad fellesskapet vil at det skal leve videre.

Det var ingen mening i verden før vi kom. Bare stillhet. Mørk materie. Blind natur. Det vil heller ikke være noen mening når vi eventuelt ikke er her lenger, kun bisarre spor etter oss, som ingen skal tolke.

Livet, og verden, har ingen utside. Det er ikke noe utenfor. Det er ikke noen utenforliggende bevissthet som ser oss. Alt er her, nå. Min kropp og mine kunnskaper er sprunget ut av den samme naturen, det samme støvet, universet og økosystemet som jeg nå prøver å forstå. Fortellingene jeg har, har jeg selv funnet på. Og de har alvorlige mangler. En dag for cirka 200 000 år siden får en tilfeldig mutasjon dyremennesket til å se seg selv utenfra, og jeg forstår at jeg skal dø. Hvorfor er jeg her? Rundt meg og i meg syder livet. Men naturen er taus. Den bare er, slik den alltid har vært. Også universet tier, selvfølgelig. Ingen svarer på spørsmålene mine. Jeg innretter meg med en symbolsk orden i stillhetens verden. Den tynne, midlertidige, symbolske orden vi spinner rundt eksistensen vår, er nok en illusjon, men den er det vi har. Ja, lydene, dyrene, livet er der ute, som liv, men dét livet var – og er – helt stille, helt til menneskedyret gir noe mening, og bestemmer, slik det alltid har gjort, styrt av sine biologiske behov, hva som er mat, hva som ikke er mat, hva som skal leve, hva som ikke skal leve. Sånn sett er det fremdeles stille. Helt stille. Det kan erfares som avmektighet. Men erkjennelsen av stillheten som verdens grunnvilkår åpner samtidig for en mulighet. Stillheten, dette fraværet av ethvert språk før oss, enhver mening, årsak, enhver instans, enhver metafysikk, som vitenskapen har blottlagt for oss, åpner, for første gang i historien, for at vi i full bevissthet selv kan skape en metafysikk, en instans – eller instanser – blottet for enhver ekstern instans. Vi er og blir natur. Med stillheten som grunnvilkår, i en verden uten mening og årsak, i en radikal nihilisme, gjenfinner vi som tenkende dyr kanskje vår eneste frihet. Friheten som består i at vi kan bestemme at noe skal være hellig. Vi kan gjøre natur til ikke-natur ved å bestemme noe som urørbart, ukrenkelig, uoverskridelig, ved å gjøre noe – en foss, en skog, et tre, et hav, en handling, en livsform, et sted – ontologisk, til noe det ikke er, ved å bestemme det som det værende. Et hellig værende, som fordi det er av denne verden, samtidig er utsatt for endring. Og dette hellige kan vi – hvis vi skal unngå å gjenta historien – hverken forsvare med lov eller vold, men ene og alene med våre sårbare kropper og hjelpeløse språk. Så vanskelig og så enkelt er det for sivilsamfunnet å gjenvinne makten over eget liv og livsbetingelser. Når vi aksepterer at andre tråkker eller spytter på det hellige, lar vi det skje for å bevare det hellige. Skulle vi begynne å forsvare det hellige med våpen, bryter stillheten løs igjen.

Arne Næss og Arne Johan Vetlesen
I stedet for å se den økologiske krisen som et resultat av moralsk forfall, ser jeg den som et utslag av menneskedyrets evne og lyst til å leve og å greie seg, kombinert med en katastrofal manglende innsikt i seg selv som natur. Vårt eneste håp er det den yngre delen av hjernen vår er i stand til å tilføre den eldre delen av hjernen vår. Velger vi å se på livet som syndig, som i den klassiske metafysikken, har vi frelse eller Harmageddon foran oss. Griper vi tak i livet selv som grunnleggende sunt – det sannhetssøkende intellektet som vår styrke, og vår avhengighet av og medfølelse med alt levende som vår livsbetingelse – kan vi, innenfor våre mulighetsbetingelser, danne en symbolsk orden uten autoritære strukturer. Ved å ta opp i seg lokale tradisjoner og kulturer, vil den også kunne være universell. En interessant vifte av posisjoner er oppstått i drøftelsene av norsk økosofis ontologiske grunnlag: Arne Næss’ radikalt affirmerende spinozisme, Vetlesens gresk-kristne forankring, og undertegnedes vitenskapsmuliggjorte metafysikk. Med grundige diskusjoner om hvordan verden faktisk er, om naturens og menneskets beskaffenhet, kan vi kanskje, i motsetning til tidligere forsøk på å skape overbygninger, unngå voldslatende løsninger på krisen vi står overfor. Alle de tre posisjonene har denne opprørske kimen i seg. (Vetlesen vil kommentere dette essayet i neste Ny Tid, januar 2016.)

---
DEL