Stilles til ansvar

Russiske generaler gjør som de vil. Derfor er det viktig at en av dem er dømt for drap på Fatima Bazorkinas sønn.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[tsjetsjenia] 27. juli avsa Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg kjennelse i en foreløpig enestående sak: «Fatima Bazorkina vs. Russland» er den første saken som dreier seg om bortførelser i Tsjetsjenia. Klagen som læreren Fatima Bazorkina leverte allerede i år 2000, var en av de første i sitt slag.

At Fatima fikk medhold i at russiske myndigheter skal holdes ansvarlig for sønnens forsvinning og død er også enestående, og det er svært viktig. For første gang er det etter en internasjonal juridisk prosess fastslått at konkrete militære tjenestemenn (med for- og etternavn) har brutt artikkel 2 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen («rett til liv»). Dette er selvfølgelig viktig for Fatima Bazorkina selv, samt for mødrene og fedrene til hundrevis av personer som er blitt bortført i Tsjetsjenia. Her er det imidlertid på sin plass å peke på enda et enestående trekk ved kjennelsen.

Det har seg nemlig slik at generaler ikke blir straffet i Russland, selv om de er drapsmenn. De kan ikke rettsforfølges, de er syndfrie og gjør akkurat som de vil.

Og det gjorde de med Jandiev. 2. februar 2000 så Fatima de russiske tv-nyhetene som viste en reportasje om de pågående kampene i Tsjetsjenia. Da dukket sønnen hennes opp på skjermen. Han sto ved en buss. En general ropte følgende til Jandiev: «Send ham til helvete, drep det avskummet … Sett i gang, ta ham vekk, drep ham, skyt ham, for faen.»

Senere fant Fatima ut at generalen var Aleksandr Baranov, stabssjef for hærstyrkene i Tsjetsjenia. Fatima fikk tak i råfilmen og sendte den til Menneskerettighetsdomstolen. Domstolen fikk også vitneutsagn fra sjåføren i bussen Jandiev ble kastet inn i. Kort etter at bussen hadde kjørt fra stedet, ga offiserene ordre om å stoppe, og Jandiev ble ført ut med makt. Alle som kjenner realitetene i den andre tsjetsjenske krigen, forstår hva som skjedde: Ukjente mordere med stjerner på skuldrene utførte general Baranovs ordre.

Da dommen ble avsagt, krevde Menneskerettighetsdomstolen at Russland måtte gjennomføre en skikkelig etterforskning av Jandievs forsvinning. Hva angår general Baranov, har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i praksis gjort ham til krigsforbryter. Putin ga ham derimot ordenen «Helt av Russland» etter stormingen av Groznyj vinteren 2000. Fra å være stabssjef har han steget i gradene. Etter tjenesten i Tsjetsjenia ble han øverstkommanderende for Ural/Volga militærdistrikt, som er viktig i Russland.

Det var først i 2004 at generalen ble avhørt om det som vises på videoopptaket. Baranov nektet for nesten alt. Han insisterte på at Jandiev var en aggressiv opprørssoldat som var frekk nok til å være grov overfor ham, generalen.

Etterforskeren som ledet avhøret var meget fornøyd med Baranovs uttalelser. Protokollen viser at han ikke kom med ett eneste utfyllende spørsmål, og Baranov fikk den respekt det sømmer seg en general. Et par måneder senere ble Baranov, fortsatt mistenkt for krigsforbrytelser i Tsjetsjenia, dessuten gitt en enda mer prestisjetung stilling. Det er som om han ble oppmuntret, som om man bekreftet at han handlet riktig, sett fra statens synsvinkel. Dermed er Baranov nå intet mindre enn øverstkommanderende for Nord-Kaukasus militærdistrikt.

Gudskjelov gjelder ikke de russiske juridisk-hierarkiske perversitetene i Europa. Generaler har ikke immunitet i Strasbourg. Derfor kan Den europeiske menneskerettighetsdomstolens avgjørelse forvandle general Baranovs liv til noe à la Ratko Mladics. Det er gitt tre måneders ankefrist, men når dommen trer i kraft 27. oktober, risikerer Baranov å bli persona non grata overalt bortsett fra i Hviterussland og Nord-Korea. Et gammelt russisk ordtak lyder: Tråden kan snurre og snurre, men før eller siden slutter den å sno seg. Det treffer spikeren på hodet, som all folkelig visdom.

Oversatt av Jardar Østbø

Anna Politkovskaja var journalist i Novaja gazeta i Moskva og skrev eksklusivt for Ny Tid.

Teksten sto på trykk i Ny Tid den 4. august 2006

---
DEL

Legg igjen et svar