Stille før stormen i WTO

WTO forhandlingene er flyttet til lukkete rom. Og der er ofres både norske bønder og fattige jordbrukere i u-land.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I nesten ti år har forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) nærmest stått i stampe. U-land har stått mot i-land, EU mot USA, mateksporterende land mot matimporterende, land som ønsker billige medisiner har stått mot land med sterk farmasøytisk industri og så videre. Store u-land har organisert seg og krevd sin rett, samtidig som en bred mobilisering mot ytterligere liberalisering av verdenshandelen har brutt den tidligere idyllen på WTOs toppmøter. Møtet i Seattle i 1999 som endte i sammenbrudd på grunn av folkelig mobilisering, og toppmøtet i Doha (Quatar) to år senere der India satte ned foten, markerer en utvikling som ikke kan reverseres.

Arbeidet i WTO er derfor lagt om. Framtidas toppmøter vil få en langt mer begrenset funksjon enn de vi har sett til nå. Forhandlingene er flyttet bort fra toppmøtene og legges nå til periodene mellom dem. Målet er derfor at når WTO-landene møtes i Tokyo i desember, skal det bare gjenstå en endelig signering av framforhandlete avtaler innen områdene jordbruk og tjenester. På denne måten slår man tre fluer i en smekk: De minste u-landene – som ikke ønsker økt frihandel på disse områdene – mister sin innflytelse fordi de ikke har kapasitet til å følge forhandlinger som trekker i landdag. De blir derimot utsatt for et intenst press enkeltvis. Alternativ-globalistene – bevegelsene som ikke ønsker mer frihandel – mister muligheten til å påvirke toppmøtene med store demonstrasjoner. Og sist men ikke minst: Beslutningsprosessen flyttes fra de relativt åpne og godt mediedekte toppmøtene til de små lukkete rom med noen få utvalgte deltagere. Derfor er det nå, i perioden mellom toppmøtet i Cancun i 2003 og toppmøtet i Tokyo, at verdens handelspolitikk utformes i WTOs hovedkontorer i Geneve. Når u-landsdiplomater, demonstranter og journalister ankommer Tokyo i desember, er etter all sannsynlighet alle viktige beslutninger allerede fattet.

Frihandel

Hva er det som besluttes i Geneve, og hvordan blir beslutningene tatt? Ett av de sentrale temaene er handel med matvarer. Noe forenklet er posisjonene slik i dag:

En del store mateksporterende land som Australia, New Zealand og Brasil ønsker mest mulig frihandel med disse varene. Det vil si en radikal senking av både tollsatser og de enkelte landenes interne jordbruksstøtte, enten denne gis generelt eller som eksportsubsidier. På den andre siden finner vi Norge, Japan, Sveits samt sju mindre land som ønsker å opprettholde både jordbruksstøtte og tollsatser, men som er villige til å gi opp eksportstøtte (dumpingpriser). Midt mellom finner vi to svært ulike grupper: EU og USA på den ene siden, og en del av de fattigste u-landene på den andre. EU og USA prøver å finne hverandre i ønsket om omfattende støtte til egne bønder og reduksjon av tollsatsene. U-landene (som ikke har penger til egne jordbrukssubsidier) ønsker derimot å beholde retten til å beskytte egen matvareproduksjon med toll.

Til nå har retningen i forhandlingene vært gitt: Hver forhandlingsrunde skal munne ut i mer frihandel (mindre jordbruksstøtte og lavere toll). Men både EU og USA synes å ha kommet til en smertegrense. I enda høyere grad er dette tilfelle for en del u-land som oversvømmes av billige importvarer når tollsatsene senkes. Senegals president Abdoulaye Wade forklarte problemet slik for to år siden: «Disse landene (de vestlige) støtter landbruket sitt med 1 milliard dollar per dag, samtidig som de ber oss om å åpne våre fattige markeder for deres subsidierte produkter fra et hyperproduktivt landbruk». En diplomat uttrykte det samme i klartekst i Geneve i 2003: «Forhandlerne fra EU og USA drar oss med til slakteriet i enhver forhandling.»

En overflatisk tilnærming har villet ha det til at alle problemer ville være løst, hvis alle handlerestriksjoner og jorbrukssubsidier ble avviklet. Men situasjonen er langt mer komplisert. Frihandel vil bare være til fordel for de største bøndene i land med de beste dyrkingsforholdene og som samtidig kan tilby enten billig arbeidskraft eller har økonomi til å tilby landbruket store overføringer. Norske bønder vil ha svært små muligheter til å overleve en slik utvikling. Det samme gjelder det store flertall av bøndene i EU-landene. Aller verst vil imidlertid det overveldende flertallet av verdens bønder – småbøndene i u-landene – bli rammet. De arbeider under vanskelige naturforhold, har ingen stordriftsfordeler, ingen subsidier og står nå i fare for å miste sin siste (svake) beskyttelse – tollvernet.

Verdens befolkning er i dag så høy at vi er avhengige av et aktivt landbruk over hele kloden for å skaffe nok mat. Verdenshandelen med mat må derfor reguleres slik at det også i framtida kan produseres mat i både Afrika og Norge – ikke bare på prærien i USA og sojamarkene i Brasil. Beslutningene i WTO må ta hensyn til at bare 10 prosent av verdens samlete jordbruksproduksjon omsettes på verdensmarkedet. Resten er produksjon for lokale behov.

Matsuverenitet

Den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina lanserte for noen år siden begrepet «matsuverenitet». Dette innebærer at ethvert land skal ha rett til å produsere mat til egen befolkning. Skal dette målet nås, må det enkelte land beholde retten til å støtte den delen av egen matproduksjon som går til innenlands konsum. Den delen som eksporteres, kan derimot ikke subsidieres. Dermed unngår man urettferdig handel og dumping av prisene.

800 millioner mennesker lever i konstant sult. Land som har satset sterkt på eksportjordbruk, og nedprioritert matproduksjon for egen befolkning, opplever massive sultproblemer. Argentina er et skrekkens eksempel: På tross av at landet er blitt en storeksportør av storfekjøtt og soja døde 450 000 argentinere av sult i perioden 1990 til 2003. Det er derfor positivt når matsuverenitet etter hvert er blitt et sentralt politisk tema internasjonalt. Det brukes nå ikke lenger bare av småbrukerorganisasjonene, men av statsledere som Frankrikes president Jacques Chirac.

Norge kan og bør spille en viktig rolle i å sette matsuverenitet på dagsordenen innen WTO. En slik tilnærming kan føre til endringer i en handelspolitikk som har vist seg totalt uegnet til å løse verdens matvareproblemer.

---
DEL

Legg igjen et svar