De kvinnelige lederne av feministbevegelsen i landet vårt er sinte. Sinte fordi regjeringen her har ignorert kvinnerettighetsspørsmålet fullstendig, til tross for blodet og svetten kvinnene bidro med under revolusjonen.
Disse kvinnelederne hadde ingen forventninger til at verken undertrykte fattige eller kvinner ville bli frigjort. Frihet, rettferdighet og verdighet blir ikke gitt bort gratis av denne regjeringen. Tvert imot. De har bevisst gått inn for å fjerne frivillige organisasjoner med makt. Dessuten har ikke de fleste kvinnelige ledere noen klar bevissthet om behovet for å organisere kvinner og forkjempere for solidaritet og enhet. Faktisk tok kvinner i maktposisjoner aktiv del i raseringen av den egyptiske kvinnebevegelsen. Alle uavhengige kvinneorganisasjoner ble rammet.
Hvorfor taper kvinnene valget? Hvorfor taper vi, selv om det stod langt flere kvinner i kø foran valgurnene enn menn? Hvorfor taper de fattige valget, selv om langt flere fattige enn rike stod i kø for å stemme? Hvorfor er det ingen andre enn kvinner, fattige og barn som dør i kriger og revolusjoner?
Overklassens kvinner og menn gjemmer seg i palassene sine, mens de nyter fruktene av revolusjonens bidrag til å skape krig og fred. Det står skrevet i grunnloven at menn og kvinner er likeverdige, men både juridiske og religiøse lover gir menn rett til å slå sin kone, skille seg når han selv ønsker, og gifte seg med opptil fire kvinner.
Nedarvet rikdom og fattigdom sørger for at loven skiller mellom fattig og rik. Penger kan kjøpe alt – både helse, rettferdighet og ære. Loven forbyr partier som er dannet på grunnlag av religion og kjønn. Likevel har vi salafistpartier over hele landet, mens forbudet håndheves overfor kvinnene.
Barnelærdom. Dette skamløst åpenbare overtrampet blir ikke sett av kvinnene eller de fattige i landet. Helt siden barndommen har de blitt formet til å godta urettferdighet som en del av Guds lover, naturens lover eller Guds befaling.
Og godta at Gud (Allah på arabisk, red. anm.) kan bestemme over hvem som helst uten å måtte føre noe regnskap. Og at kvinner er Evas døtre, som er skyld i at menneskene ble kastet ut fra paradis.
Regjeringen indoktrinerer disse verdiene i folket gjennom skolen, hjemmet, kirkene, moskeene, politiske partier og organisasjoner. Dette tankesettet og denne troen ligger ikke engang på et barns modenhetsnivå. Vår skjebne er å gjøre husarbeid.
De fattiges barn har muligheten til å gå gratis på skolen, sitte i regjeringen, ta arbeid innen frie yrker og jobbe seg opp til middelklassen – men det er fremdeles kun staten som kan bruke sin makt. Kvinner kan ta arbeid utenfor hjemmet, og har muligheten til å tjene godt – men er fremdeles underlagt mannens fullstendige autoritet så snart hun kommer hjem.
Skilsmisseplanene. Ektemannen til en av de kvinnelige ministrene våre skilte seg fra sin kone fordi hun hadde dratt til en vitenskapelig konferanse uten hans tillatelse. En kjent universitetsprofessor skilte seg fra sin kone – som også hadde en høy professorstilling ved universitetet – for å gifte seg med en jente på alder med barnebarna sine. En partiformann skilte seg fra sin kone fordi hun stemte på et annet parti enn hans.
Det er heller ikke uvanlig at høyt utdannede kvinner oppdrar sønnene sine til å bestemme over døtrene i huset, for å lære ham å «være mann». En annen kvinnelig universitetsprofessor gikk ut offentlig og anklaget de revolusjonære for å være umandige. I hennes øyne skulle en revolusjon være lydig og tro mot sin leder, og mandighet består av glattbarberte hoder og blanke våpen.
Hvis bare revolusjonen hadde vært folkets! Men de trekker seg heller tilbake, framfor å kjempe mot verdier og lover som er urettferdige overfor kvinner og fattige.
Potetsekkene. Utallige møter har blitt holdt i kvinneorganisasjoner, både regjeringstilknyttede og uavhengige, og alle mulige saker har vært oppe til diskusjon – bortsett fra selve kvinnespørsmålet!
Kvinnene ble mobilisert som potetsekker som stod i kø ved valglokalene – som raskt ble stengt på grunn av rekker på rekker med lik. Halvparten av samfunnet, størsteparten av folket, den største andelen av stemmene – har ingen stemme i virkeligheten. Den egentlige kampen står om hvordan de politiske partiene bruker sine innflytelsesmuligheter og makt.
Av hundre partier har ikke ett eneste frontet kvinnesaken. Mens kvinner har blitt ledere av land og partier og regjeringer, er de likevel styrt av den patriarkalske klassekulturen, i en tid hvor vi har fått se kvinner som Margaret Thatcher og Angela Merkel. Det samme gjelder fattige og svartes rettigheter under Barack Obama.
Fedrenes makt. Forholdet mellom herskere og undersåtter endrer seg ikke før forholdet mellom mann og kvinne endrer seg i familien, loven, kulturen og utdannelsessystemet.
Vi får ingen demokratisk regjering så lenge hjemmet er et diktatur. Tyrannbegrepet beveger seg fra «husets far» til «landets far». Guddommelig autoritet har smeltet sammen med patriarkalsk autoritet og klasseautoritet, og dermed makt over kvinner, siden midten av forrige århundre.
Ett av fagfeltene som undervises i innen moderne vitenskap over hele verden, bevisstgjør oss om årsakene til kvinnenes situasjon og avslører årsakene til at det patriarkalske klassesystemet har fått vokse fram: Faget er historie. Det knytter sammen undertrykkelse av det biologiske og økonomiske, politiske, sosiale, seksuelle, psykologiske og kulturelle.
Forleden spurte jeg en av de ledende kvinnelige dekanene hvorfor ikke vi ikke driver kvinneforskning ved egyptiske universiteter eller underviser i kvinnevitenskap. Hun svarte: «Er kvinnen en vitenskap»?
Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.
Nawal El-Saadawi (f. 1931) er lege, forfatter, feminist og en av Egypts ledende intellektuelle. Hun har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden juni 2009.
Foto: Mathilde L’HOUR, CC-BY-NC-SA
