Stille som i graven

Mens hele verden diskuterer revolusjonene i Midtøsten, er det fullstendig tyst i Russland. Det passer makthaverne utmerket. De frykter både demokrati og islamisme.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist i Novaja Gazeta, en av Russlands få uavhengige aviser. Hun var kollega av den drepte journalisten Anna Politkovskaja, og som Politkovskaja skriver Milashina eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).wikipedia.org

MOSKVA, RUSSLAND. Det autoritære regimet som ble innført i Russland da Vladimir Putin kom til makten, har nå eksistert i elleve år. På den tiden har det russiske maktapparatet, som alltid har vært meget sensitivt til spørsmålet om sin egen legitimitet, gjennomlevd to bølger av revolusjon. Den første bølgen traff Georgia, Ukraina og Kirgisistan. Den andre bølgen er våre dagers revolusjoner i Midtøsten.

Russiske makthavere har en klar fordeling av verden i «nært og fjernt utland». Etter Sovjetunionens fall var Russland ikke lenger i stand til å øve innflytelse i de politiske prosessene ute i «den store verden». Men både Putin og hans trofaste etterfølger Dimitrij Medvedev lar det hele tiden bli forstått: De tidligere sovjetrepublikkene er fremdeles Russlands innflytelsessfære.

Med alle midler

Nettopp denne fordelingen av verden i «nært og fjernt utland» har bidratt til å bestemme hvor følelsesladde russiske myndigheters reaksjoner var på revolusjonene i den første og den andre bølgen. «Roserevolusjonen» i Georgia, den ukrainske oppstanden, «Tulipanrevolusjonen» i Kirgisistan ble alle sammen avfeid av russiske makthavere som «den orange pesten» og «støttet av vestlig etterretning».

Kreml tok til å kjempe mot denne «farlige» innflytelsen med alle tilgjengelige midler. Det ble vedtatt en hel rekke diskriminerende lover om forholdet til russiske ikke-statlige organisasjoner.

Det ble for eksempel praktisk talt umulig for slike organiasjoner å ta i mot vestlig pengehjelp. Det ble også vedtatt en lov om ekstremisme, der russisk politi og sikkerhetstjeneste er blitt trent opp til å bekjempe «dissidenter», altså de som beviselig kritiserer makthaverne. Det ble også etablert en god del Kreml-vennlige ungdomsorganisasjoner, som fikk i oppdrag å holde gatene frie for massemøter og demonstrasjoner av det anti-statlige slaget.

Det ble vedtatt en valglov som hevet sperregrensen og gjorde det vanskeligere for demokratiske partier å komme inn i parlamentet, noe som har ført til marginalisering av Russlands legale opposisjonspartier. Forholdet til USA og Europa ble dramatisk forverret. Alle disse tiltakene for systemkontroll viser jo at russiske makthavere lever i frykt. Men hva er de egentlig redde for?

Frykter demokrati

Revolusjonene i den «første» og den «andre» bølgen er av forskjellig art. I Georgias og Ukrainas tilfelle (og i langt mindre grad Kirgisistan) er det snak om bytte av et regime som var under press fra et samfunn som orienterte seg mot Europa og mot demokratiet.

Når det gjelder landene i Midtøsten er det snakk om store folkelige opptøyer, vold, blod, plyndring og fare for borgerkrig (i Libya). Regimer som bare i går så ut som om de ville stå til evig tid, raser sammen.

Men sammenlignet med Ukraina og Georgia, der de avsatte presidentene fortsetter å bo i landene de har regjert i, ser det ut til at Egypts, Tunisias og Libyas presidenter stikker av.

Revolusjonene i Georgia og Ukraina plantet frykt kun hos russiske makthavere, i tillegg til å virkelig skremme Hviterusslands president Lukasjenko. Men verden ble ikke så redd for disse maktskiftene som for dagens situasjon i Egypt og Libya. Grunnen er at det var demokratiet som stod bak «den første bølgen». Bak revolusjonene i disse dager skimter vi islam. Og det er kun russiske myndigheter som frykter demokratiet mer enn radikal islam.

Taushet

De siste ukene har hele verden deltatt i diskusjonene rundt revolusjonene i Midtøsten. I Russland har det vært fullstendig stillhet. Et overveldende flertall av russiske borgere er fullstendig uinteresserte i hva som foregår i Libya, Egypt, Jemen, Tunisia og Saudi-Arabia.

Det er mulig at grunnen til denne likegyldigheten er tausheten på russisk fjernsyn. Bildene fra revolusjonene i Georgia og Ukraina rullet over russiske tv-skjermer 24 timer i døgnet med forbannelser mot Saakasjvili, Jusjenko, Europa og USA.

Til sammenligning har Midtøsten i dag en skjult plass i russiske tv-nyheter. Tv-selskapene har sendt korrespondenter dit, men de gjør ikke så mye annet enn å overføre versjoner av CNNs nyheter eller uredigerte lavkvalitetsbilder tatt med mobiltelefon av lokale demonstranter. Korrespondentene tar ikke risikoen. De tar heller ikke diskusjonene om hendelsene i Midtøsten.

Kun en sjelden gang viser de hvordan Kreml diskuterer maktskitet i Egypt eller mulighetene for borgerkrig i Libya. Kreml er redde for å miste kontrakter verdt flere millioner som de har inngått med Mubaraks og Ghadaffis regimer.

Den amerikanske trusselen

Men det de frykter aller mest, er ikke Al-Qaida, som kan komme til makten i Libya – det er Amerika. For det var jo dette som kjedde i Irak også: USA intervenerte, og russiske oljefirmaer mistet irakisk olje.

I virkeligheten berører situasjonen i Midtøsten Russland i langt større grad enn bare tapet ved annulerte oljekontrakter. Og saken er ikke påvirkningen fra de revolusjonære holdningene. Slike holdninger finnes ikke i Russland. Det finnes apati i den eldre delen av samfunnet, og det finnes en total korrupsjon som har dratt mennesker på alle nivåer inn i nettet: leger, lærere, forretningsfolk, politikere og journalister.

Men også i Russland finnes islam. I tillegg er det en raskt pågående prosess av islamisering i Nord-kaukasus. Islams ideologer setter effektivt Sharia opp mot den uvirksomme russiske grunnloven og trekker til seg flere og flere sympatisører blant den unge delen av befolkningen, som prosentvis er langt høyere enn i resten av Russland.

I resten av landet er befolkningsantallet preget av nedgang, mens det i Nord-Kaukasus er en demografisk økning. Mer enn seksti prosent av den unge og arbeidsføre befolkningsandelen under 30 har ingen som helst perpektiver til arbeid eller sosial mobilitet. De finner seg igjen i religion, og mange av dem ønsker å komme inn på islamske skoler i Egypt, Syria, Tyrkia eller Saudi-Arabia.

Disse landene har allerede lenge gitt gode stipend til fattige nord-kaukasiska studenter, som kommer tilbake til sine hjem som andre mennesker med andre hjerner. Hvor annerledes? Her er et eksempel.

Under opptøyene i Egypt var det to typer russiske statsborgere til stede: Turister (nest etter Tyrkia er Egypt det største reisemålet for russisk masseturisme), og studenter ved muslimske høyskoler fra Nord-Kaukasus, Tatarstan og Basjkiria – alle muslimske regioner i Russland. De russiske muslimske studentene sluttet seg til rekkene av demonstranter og tok del i den egyptiske revolusjonen. De støttet aktivt opp om Det muslimske brorskapet.

Jeg snakket med noen av disse studentene, som hadde blitt tvunget (!) av familiene sine til å komme tilbake til Russland. Hendelsene i Egypt hadde gjort enormt inntrykk på dem, og alle som en understreket de at det før eller senere vil komme en Sharia-revolusjon i Kaukasus.

Det var Kaukasus de sa, ikke Russland. For dem er Russland fremmed territorium.

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

---
DEL