Stille før stormen

De enorme forventningene som hviler på Barack Obamas skuldre, tynger også afrikanere verden over.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var ikke mange uker siden vi alle var vitne til det vi ikke var modige nok til å en gang drømme om for få år siden: en person med afrikansk bakgrunn ble president i et hvitt land. Og det var ikke et hvilket som helst hvitt land, det var det største og mektigste av de alle: Amerikas Forente Stater.

Verden jublet og gråt med oss idet vi hørte nyhetene. Men i kjølvannet av valget reiser det seg mange spørsmål, dilemmaer og ikke minst – bekymringer.

På det afrikanske kontinentet feires Obama som folkehelt, frihetskjemper og demokratiets Messias. Men allerede før Obama ble valgt til president var skuffelsene og kritikerne ikke overraskende på plass.

Obamas hjemreise til Afrika ble sett på med stor glede, men flere merket seg at han ikke uttalte seg om tragediene som utspilte seg i hjemlandet Kenya eller i Kongo. Denne stillheten signaliserte til mange at Obama, akkurat som resten av verdens ledere også bærer munnkurv for «the higher-ups». Under sin seierstale valgnatta nevnte han heller ikke Afrika en eneste gang – et strategisk trekk mener noen.

For mange med afrikansk bakgrunn i Norge er Obamas seier en unektelig bekreftelse på at hvis vi jobber hardt nok, ja, da kan vi faktisk bli akkurat hva vi vil. Obamas seier er bittersøt idet mange minnes deres egne hjemland hvor demokratiet er en flause og de med mest penger og makt vinner.

Her i Norge ser vi obamcracyet eksplodere på Facebook der etniske nordmenn syns Obama er «the shit» eller «bedre enn Bush hvert fall», og hvor partipolitikere erklærer sin støtte til han.

Men uansett hvordan man ser på det så representer Obama en seier for det vestlige demokratiet og for det kollektive afrikanske selvbildet. Afrikanske ungdommer, også de her i Norge, har nå fått et forbilde som er velartikulert, velkledd, i maktposisjon og som er i tv og media hele tiden. «Yes, we can» vil bli det nye mantraet til afrikanere verden over, og her til lands vil vi også se virkningene blant den svarte befolkningen. Obama er afrikaneres nye ansikt, og vi bærer det med stolthet.

Samtidig ser vi også faren ved at Obama nå er «vår mann». Obama representer nå afrikanere enten han ønsker det eller ei, og faren for at dette gir negativt utslag i våre liv er ikke så rent liten.

Alt som skal til er at han gjør en liten feil, sier noe galt eller – Gud forby – ansetter noen han kjenner. Ja, det er en del av oss som frykter at det som skjedde med Manuela her til lands også kan skje med Obama. Forskjellen vil være at alle verdens afrikanere vil bli nødt ta konsekvensene av hans feil. «Se hva lederen deres har gjort», vil verden si, «Vi gav dere makten og alle forutsetninger for å lykkes, men allikevel så…». Det vil ikke skorte på negative bemerkninger og skamfølelse hvis Obama ikke skulle vise seg å være den svarte superhelten verden har ventet på. De urimelige forventningene som hviler på Obamas skuldre, hviler også på våre, og vi følger spent med nå som han snart går inn i Det hvite hus.

Men vi har all tro på ham som leder, president og ikke minst afrikaner. Barack Obama har allerede vist seg å være overlegen på flere områder, og vi tviler ikke et øyeblikk på at han, på tross av alle de urimelige forventningene, vil ta med Amerika og verden inn i en ny og bedre epoke.

Gratulerer til Obama, og gratulerer til alle oss. Yes we did!

---
DEL