Stevnemøte med historien

Den verbale krigen mellom Kina og Japan handler ikke om fortiden, men om fremtiden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På den ene siden et land som gjennom tiår ikke har hatt konkurranse knyttet til sin status som regional stormakt. Et land godt beskyttet av USAs militære paraply, med verdens nest største økonomi, og så uovertruffen i Asia at landet frivillig påla seg selv et forbud mot offensiv bruk av væpnede styrker.

Et land hvis viktigste fravær av formell makt handler om den plassen det ikke har i Sikkerhetsrådet. Et land som heter Japan, med 130 millioner innbyggere, en moderne økonomi, teknologisk spisskompetanse, avanserte sjøstridskrefter og politisk pluralisme.

På den andre siden en voksende gigant, med 1.3 milliarder innbyggere, og økt militært, politisk og økonomisk nærvær både i Asia og resten av verden. Et land som dobler sitt brutto nasjonalprodukt hvert tiende år, og som på mange måter er navet den nye, globaliserte økonomien dreier rundt. Et land som ruster opp, inngår allianser med andre stater i regionen, bygger dypvannshavner fra Pakistan via Bangladesh til Myanmar, og som allerede har et sete i rådet: Kina.

To regionale stormakter i disputt, med krigen som vikarierende motiv. Det er en konflikt som har ventet lenge på sitt stevnemøte med historien.

Allianser i vest

Hvorfor er Japan redd for Kina? Og hvorfor er Kina redd for Japan? I Kina mistenker man myndighetene i Tokyo for å bruke ethvert knep i kampen mot Kinas økende innflytelse. I Japan frykter man et Kina som snart vil dominere regionen både politisk og økonomisk.

Ved første øyekast kan det virke som om Japan har mest å tape, og dermed også mest å frykte. For Kina er ikke lenger fornøyd med å vokse økonomisk. De vil ha politisk makt og militær kapasitet som matcher styrken på økonomien. De vil kort sagt bruke pengene til å skaffe seg innflytelse og strategiske posisjoner i Asia – og i verden.

For to uker siden var den kinesiske statsministeren Wen Jiabao i India. Der møtte han sin motpart Manmohan Singh til samtaler som tilsynelatende var særs produktive. Ikke bare ble Kina og India enige om et «strategisk partnerskap.» Men de to landene undertegnet også en avtale om at de omstridte grenseområdene i nord ikke lenger skal være til hinder for et fruktbart samarbeid mellom Beijing og New Dehli.

Og – ikke minst: Kina skal underhånden ha lovet å støtte inderne i deres krav om et sete i FNs sikkerhetsråd.

Det ryddet veien for et mer «avklart» forhold mellom de to største statene i verden. Men ikke hjertelig. Bare dager før han møtte Manmohan Singh i India, hadde Wen Jiabao vært i Pakistan og undertegnet diverse avtaler med myndighetene i Islamabad. Én av avtalene handlet om byggingen av en dypvannshavn i den pakistanske havnebyen Gwadar.

De som følger med på Kina – og det gjør japanerne – ser at kineserne tenker strategisk hele veien til ende. Det er som om de allerede har lagt det løpet som vil kjøre Kina inn i en konfrontasjon med Japan. Når kineserne retter blikket vestover, ser de en kjede av strategiske allianser og økonomiske posisjoner. Retter de blikket østover, ser de politisk strid og rasling med sablene.

Det er ikke plankekjøring i vesterled heller. Mange i regionen frykter en dominans som vil kunne sende den kinesiske flåten inn i Det Arabiske Hav, Det Indiske Hav og Bengalbukta. I Gwadar skal kineserne bygge dypvannshavn, og på sikt kanskje knytte denne til en oljerørledning til Kina. I Myanmar ruster kineserne opp havnene i Yangon og Kyaukpyu, samtidig som de har installert en lyttepost på de såkalte Coco-øyene. I Bangladesh ruster de opp havna i Chittagong, og i Cambodia er de inne i Sihanoukville.

Det handler med andre ord om å ringe inn India, ikke bare lage avtaler med dem. Men det er bare én strategisk gevinst. For først og fremst har Kina plassert seg i en posisjon hvor de kan overvåke amerikansk militær aktivitet, og sikre forsyningslinjene for olje og andre råvarer gjennom Malakka-stredet.

Leker med ilden

Tanken på en kinesisk marine helt inn i Hormuz-stredet skaper frykt og beven både i Washington og Tokyo – og også, selvfølgelig, i New Delhi. Men India og Kina har mest å vinne på å handle med hverandre, ikke å krige. India har software der Kina har hardware. India har råvarer som kineserne sårt trenger.

Også Kina og Japan handler med hverandre. Faktisk er de hverandres viktigste handelspartnere. Men det er så mye annet som ligger i bånn i det japansk-kinesiske forholdet. Og de fire konkrete sakene er 1: krigen, 2: grensetvister i Østkinahavet, 3: Japans ønske om en plass i Sikkerhetsrådet og 4: Taiwan.

De voldsomme anti-japanske opptøyene i Beijing og andre steder har hentet næring fra krigen og det faktum at 35 millioner kinesere døde for japanernes hånd på 30- og 40-tallet. Dette har blitt koblet opp mot nye skolebøker i Japan som Beijing mener hvitvasker okkupantene, og den manglende viljen til anger og botferdighet. Ting har heller ikke blitt bedre av at den japanske statsministeren Junichiro Koizumi flere ganger har besøkt Yasukuni-minnesmerket, der mange av Japans krigsforbrytere ligger begravet.

Men krigen er 60 år gammel. Og selv om kineserne når som helst kan hente fram et reelt raseri over japanernes overgrep i Kina, så skjer ikke denne type demonstrasjoner helt av seg selv. Det er antatt at regimet både initierte og ga rom for demonstrasjoner mot og fysisk ødeleggelse av japansk eiendom i Kina. De senere dagers forsøk på å dempe opprøret er blitt tolket som en viss redsel for at det hele skal skli ut av kontroll.

Det man ser, er med andre ord den livsfarlige manipuleringen av sjåvinistisk nasjonalisme som andre (eks-)kommunistregimer har brent seg på tidligere. Og det man kan spørre seg om, er hvorfor regimet plutselig ønsker å spille på en ideologi som riktignok kan rette folkets frustrasjon utover og ikke innover, men som også har kraft til å velte alle konkurrerende tankesett – som for eksempel kommunismen.

Man kan tippe at kinesiske myndigheter gjør dette for å skape det nødvendige politiske bakteppet for Kinas veto mot fast, japansk representasjon i Sikkerhetsrådet. Tyve millioner kinesere skal allerede ha underskrevet en nett-petisjon mot dette, og Beijing later til å ha bestemt seg for at Tokyo ikke skal få en slik plass – noe de heller ikke vil få hvis Kina bruker sin vetorett.

I så fall er eggingen til nasjonalistiske opptøyer et ledd i den regionale stormaktsrivaliseringen mellom Japan og Kina, noe som lyder sannsynlig.

Men det kan være andre grunner også, som handler mer om hjemlige forhold. Den ujamne økonomiske utviklingen i Kina, kombinert med ville eksproprieringer på landsbygda, har skapt enorm frustrasjon blant store deler av den kinesiske befolkningen. Spenningen er påtakelig, og det kan være ideer vel investert å rette dette sinnet mot en ekstern fiende snarere enn mot myndighetene i Beijing.

I så fall leker man med ilden. Og i så fall vil Kina egge fram nye konfrontasjoner med Japan, i Østkinahavet, og også med USA, i forhold til Taiwan.

Rivaliseringen med Japan kan være gefundenes fressen på kort sikt. Men den er også farlig, både på kort, middels og lang sikt.

---
DEL

Legg igjen et svar