Fra Lars von Trier og hans allierte lanserte Dogme-manifestet tilbake på nittitallet, har danske filmskapere vist en vilje til nyskaping og gjerne også galskap som man saktens kan savne i vår hjemlige filmproduksjon. Men dansk film er i vel så stor grad kjennetegnet av en evne til å fortelle bunnsolide menneskelige dramaer, hvor dramaturgisk presisjon kombineres med troverdige miljø- og personskildringer.
Flere av disse filmene har dessuten omhandlet politiske og andre aktuelle temaer fra dansk samfunnsliv, snarere enn å kun konsentrere seg om mellommenneskelige relasjoner. Et knippe eksempler fra siste tiår – alle vist på norske kinoer – er Susanne Biers I en bedre verden (2010), Thomas Vinterbergs Jakten (2012), Tobias Lindholms
Kapringen (2012) og Krigen (2015), Isabella Eklöfs Holiday (2018), May el-Toukhys Dronningen (2019) og Ulaa Salims Sønner av Danmark (2019).
Fotograf i Syria
13 måneder hører også hjemme i denne rekken. Spillefilmen er basert på Puk Damsgårds dokumentarroman Ser du månen, Daniel (som også er filmens originaltittel) og handler om den danske fotografen Daniel Rye, som tilbragte 398 dager som IS-fange i 2013 og 2014.
Filmen beskriver ham først som en ung turner som ikke vet hva han skal gjøre i livet etter at et benbrudd setter en stopper for idrettsaktiviteten, frem til han begynner som lærling hos en fotograf som tar han med på reportasjejobb i Mogadishu.
Om man skal si at de behandles som dyr, må det i så fall siktes til den groveste form for mishandling vi mennesker utsetter andre arter for.
I en alder av 24 bestemmer Rye seg for å reise alene som fotograf til Syria, for å dokumentere hvordan vanlige folk har det under borgerkrigen som for alvor har begynt å prege landet. Selv om planen er å holde seg ved grensen til Tyrkia og dra tilbake dit hver kveld for å overnatte, blir han kidnappet av representanter for den senere langt mer kjente organisasjonen IS og holdt fanget i deres fengsel i Raqqa.
Mishandling og tortur
Mange vil allerede vite at han til slutt kom tilbake til Danmark, noe filmens tittel vel også indikerer. Ikke desto mindre er det til tider intenst ubehagelig å se skildringen av fangenskapet og den umenneskelige behandlingen Rye og de øvrige gislene får av sine voktere. Om man skal si at de behandles som dyr, må det i så fall siktes til den groveste form for mishandling vi mennesker utsetter andre arter for.
Etter hvert blir den amerikanske journalisten James Foley – som på grunn av sin nasjonalitet er i en enda mer utsatt posisjon – en av Ryes medfanger. 13 måneder forteller også Foleys historie, og gjør det på en gripende og respektfull måte. Og ikke minst understreker filmen hvilken enorm risiko en del journalister tar for å formidle hva som utspiller seg i krigsherjede land. Som kjent skulle Foley bli det første amerikanske gisselet som ble drept av IS, i en videofilmet henrettelse.
Løsepenger
Parallelt følger filmen Ryes fortvilte familie hjemme i Danmark, som prøver å oppdrive løsepengene kidnapperne krever. Landets myndigheter har et formodentlig urokkelig prinsipp om ikke å utbetale eller forhandle om løsepenger i denne typen saker, i likhet med Norge, Storbritannia og USA. Det er et forståelig standpunkt, all den tid det kan føre til flere kidnappinger av landenes statsborgere – samt at det vil være en (om enn motvillig) finansiering av terrororganisasjoner.
Foreldrene og søsknene til Rye er dermed desperate etter å skaffe penger fra andre kilder, og må vurdere behovet for å nå ut med budskapet til mulige bidragsytere opp mot faren for at medieoppmerksomhet kan føre til at Rye blir henrettet.
Filmen tar ikke lett på dilemmaene rundt slike gisselsituasjoner.
Filmen tar med andre ord ikke lett på dilemmaene rundt slike gisselsituasjoner, selv om den får oss nærmest unngåelig til å heie på familiens innsamlingsaksjon. En scene som fører til en forløsning i så måte skal være oppdiktet, men er like fullt et godt eksempel på det kyndige manushåndverket til Anders Thomas Jensen (som også skrev manuset til tidligere nevnte I en bedre verden).
Regien er ved Niels Arden Oplev, som har arbeidet mye i USA etter at han regisserte Millennium-filmatiseringen Menn som hater kvinner (2009). Skuespiller Anders W. Berthelsen er kreditert som medregissør, i tillegg til å spille en sentral rolle i filmen som familiens innleide gisselforhandler. I et intervju med det danske filmmagasinet Ekko har de to uttalt at de etterstrebet en «emosjonell realisme» – en gjenskapelse av hovedpersonenes følelser – fremfor eksakte gjengivelser av alle faktiske hendelser. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor omfattende kunstneriske friheter de har tatt seg, men essensen synes ikke å være altfor langt unna virkeligheten. Resultatet er i hvert fall en bevegende og engasjerende spillefilm.
Publikumssuksess
13 måneder er støttet av Det danske filminstituttets markedsordning, som er myntet på filmer med et høyt forventet publikumsbesøk. Riktignok hadde det litterære forelegget allerede vært en såkalt bestselger, men det er likevel verdt å merke seg at en så opprivende fortelling er finansiert gjennom en kommersielt orientert støtteordning. Filmen ble dessuten en publikumssuksess, med nærmere en halv million kinobesøkende i Danmark. Det sier unektelig noe om at skandinavisk film ikke er nødt til å være tannløs underholdning for å treffe bredt.
Det er lett for oss å sympatisere med en ung og til dels naiv danske som havner i en langt frykteligere situasjon enn han nok kunne forestille seg. Derfor er det ekstra sterkt å lese filmens avsluttende sitat fra Daniel Rye selv, hvor han understreker at det stadig kommer mange mennesker til Danmark på flukt fra Syria som har opplevd langt verre ting enn han gjorde.
13 måneder går på kino
