Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Sterke vitnemål og søte toner

Årets dokumentarfilmfestival i Sheffield bød på opprivende vitnemål om tortur og henrettelser, fengende musikkdokumentarer og et forstyrrende innblikk i Thomas Quicks bekjennelser.

I juni samles den internasjonale dokumentarfilmbransjen i den tidligere stålindustribyen Sheffield midt i England for den årlige Sheffield Doc/Fest. På festivalen, som regnes blant de viktigste i sin nisje, møtes bransje og publikum for å selge ferdige filmer, presentere kommende prosjekter, delta på seminarer, høre på forelesninger – og naturligvis se masse film.

Todelt åpning. Årets åpningsfilm var The Look of Silence, Joshua Oppenheimers oppfølger til den prisbelønte The Act of Killing. Selv omtaler han filmen som en «companion piece» til den foregående, og sa under åpningen at de to burde anses som ett verk – som dog ikke forutsetter at man ser The Act of Killing først. Der den sistnevnte fokuserte på utøverne av massedrapene som fant sted i Indonesia på 60-tallet, retter The Look of Silence søkelyset mot ofrene og deres pårørende. Først og fremst følger den indonesieren Adi, som etter å ha sett drapsmennene beskrive hva de gjorde med hans avdøde bror i The Act of Killing, bestemmer seg for å oppsøke og konfrontere disse mennene. Den svært opprivende filmen har allerede rukket å vinne flere priser, inkludert juryens Grand Prix på filmfestivalen i Venezia, der den hadde verdenspremiere i høst.

Åpningskvelden i Sheffield besto imidlertid også av en festvisning av The Greatest Show on Earth: A Century of Funfairs, Circuses and Carnivals, et bestillingsverk fra festivalen regissert av islandske Benedikt Erlingsson (som tidligere blant annet har laget Om hester og menn). Han har fått tilgang til en stor mengde opptak av sirkus, kabareter, vaudevilleteatre og «freakshows» fra filmens barndom og frem til i dag, som han har satt sammen til et suggererende musikkspor signert to av hans landsmenn fra bandet Sigur Rós. Visningen var så avgjort en kontrast til The Look of Silence, og satte unektelig et muntrere preg på festivalens første aften.

Hovedkonkurransen. Tolv helaftens dokumentarer konkurrerte om Grand Jury Award, deriblant norske Solveig Melkeraaens Flink pike – en staselig utvelgelse som fikk overraskende lite oppmerksomhet i norske medier. Prisen gikk til den britiske filmskaperen Sean McAllisters nye film A Syrian Love Story, hvor han har fulgt et syrisk par gjennom fem år – altså fra før den arabiske våren. Etter hvert tvinges hovedpersonene til å flykte fra hjemlandet, men filmen er vel så mye et portrett av de to tidligere politiske fangenes kjærlighetsforhold som av deres liv som flyktninger fra Assads regime.

I hovedkonkurransen var også den britisk-svenske samproduksjonen The Confessions of Thomas Quick, regissert av Brian Hill. Denne dokumentaren følger en struktur ikke ulik Malik Bendjellouls Searching for Sugar Man (2012), med sitt overraskende vendepunkt om at filmens hovedperson faktisk er i live. I filmen om Thomas Quick presenteres man først for historien om Sveriges største massemorder, før man et godt stykke ut i filmen avdekker at Quicks tilståelser ikke hadde rot i virkeligheten. Dette grepet har utvilsomt større effekt på internasjonale publikummere uten forkunnskapene de fleste har om saken her i Skandinavia, men filmen gir likevel et forstyrrende innblikk i de nærmest sekteriske tilstandene blant etterforskere og psykiatrisk fagpersonell som gjorde at man kjøpte den oppmerksomhetssultne mannens løgner. Filmens fremstilling av psykiatrien kan riktignok virke noe ensidig svartmalende, og man kan også stille spørsmål ved det nokså naive og til dels ukritiske portrettet den gir av hovedpersonen selv. Sture Bergwall, som han heter i dag, sa seg villig til å medvirke i filmen, i motsetning til mange av myndighetspersonene man gjerne skulle hørt fra. Ikke desto mindre er The Confessions of Thomas Quick en interessant film som fortjener et publikum her hjemme – om enn ikke nødvendigvis på kino. Men den bør i hvert fall vises på norsk fjernsyn.

I A Jihad for Love (2007) intervjuet filmskaper Parvez Sharma homoseksuelle muslimer fra tolv land. Nå har han laget en slags oppfølger i form av A Sinner in Mecca, som også ble vist i hovedkonkurransen i Sheffield. Den nye filmen er en personlig dokumentar som skildrer regissørens pilegrimsferd til Mekka, hvor han søker en slags forsoning mellom sin religion og sin legning. Som åpent homofil var det på ingen måte selvsagt at han skulle få tillatelse til å besøke byen som kun muslimer har hatt adgang til gjennom 1400 år. Det er heller ikke uten fare for egen sikkerhet at han har dokumentert reisen med sin iphone og to små kameraer han smuglet med seg, da det er forbud mot å filme på de hellige områdene. Følgelig gir A Sinner in Mekka et unikt og til dels overraskende innblikk i den viktige pilegrimsferden til byen i det lukkede og dypt konservative Saudi-Arabia.

Sterke vitnemål. I tillegg til titlene som konkurrerer om hovedjuryens pris, byr Sheffield Doc/Fest byr på en rekke sideprogrammer hvor man også kan finne mye spennende film. Festivalens andre norske bidrag, Tonje Hessen Scheis Drone, ble vist i den politisk orienterte seksjonen Instigators & Agitators. I samme program var den svenske Those Who Said No, regissert av eksiliraneren Nima Sarvestani. Filmskaperen var selv en av vitnene under den tre dager lange rettssaken i menneskerettighetsdomstolen i Haag i 2013, hvor detaljene om iranske myndigheters tortur og drap av politiske fanger på 80-tallet for første gang ble offentliggjort i all sin grusomhet. Those Who Said No skildrer denne privatinitierte rettssaken, som ble sendt direkte på nettet – ikke minst til opplysning for Irans befolkning. Å høre vitnemålene om overgrepene som ble uført for mindre enn tre tiår siden av et regime som fortsatt sitter med makten, er usedvanlig sterk kost. To år etter rettssaken er disse hendelsene stadig altfor lite kjent, mens det internasjonale samfunnet først og fremst fokuserer på Iran som en potensiell atommakt.

Den nye filmen er en personlig dokumentar som skildrer regissørens pilegrimsferd til Mekka, hvor han søker en slags forsoning mellom sin religion og sin legning.

Klima. Sheffield viser dessuten et eget konkurranseprogram bestående av filmer som tar opp klimatematikk. Vinneren av denne seksjonens Environmental Award var How to Change the World, den britiske filmskaperen Jerry Rothwells film om miljøorganisasjonen Greenpeaces første år. I samme program vistes også Merchants of Doubt – en tankevekkende film om konserner og organisasjoners arbeid for å opprettholde den feilaktige oppfatningen om at det stadig hersker tvil blant forskere om at klimaendringene er menneskeskapte. Nylig skrev jeg om de to dokumentarfilmene Sugar Blues og Sugar Coated, som forteller hvordan matvareindustrien benytter seg av mange av de samme strategiene – og sågar flere av de samme «spinndoktorene» – som tobakksindustrien i sin tid gjorde, for å avlede oppmerksomheten vår fra sukkerets reelle skadelighet. Robert Kenners Merchants of Doubt viser hvordan tilsvarende fremgangsmåter har blitt brukt for å fremme klimaskeptikernes sak, gjennom blant annet å etablere «uavhengige» tenketanker når man ikke lenger finner seriøse forskere som vil være med på laget.

Dokumentarfilmfestivalen i Sheffield har også et eget program bestående av musikkdokumentarer, passende nok for en by som har fostret velkjente band som Pulp, The Human League, Def Leppard og Arctic Monkeys.

Fra samme program skal også David Singtons Licence to Krill trekkes frem. Denne filmen skildrer en forskningsekspedisjon til Antarktis, som skal avdekke hvorfor områdets krillbestand har gått ned, og hvilke følger det har for økosystemet. Krill er et nødvendig mellomledd mellom mikroorganismer og det overraskende rike dyre- og fiskelivet i Antarktis, som på sin side er avhengig av den smeltende polarisen. Licence to Krill er en konvensjonell, men tankevekkende dokumentasjon av hvordan alt henger sammen med alt – som også inneholder noen betakende bilder fra både under og over den nevnte isen.

Musikkfilm. Dokumentarfilmfestivalen i Sheffield har også et eget program bestående av musikkdokumentarer, passende nok for en by som har fostret velkjente band som Pulp, The Human League, Def Leppard og Arctic Monkeys. I praktfulle omgivelser kunne man se dokumentaren Mavis, om den stadig aktive sangeren Mavis Staples fra The Staples Singers, på utekino i Sheffields botaniske hage. Etter visningen av dokumentaren 808, om den banebrytende trommemaskinen Roland TR-808, kunne man – i en viss kontrast til nevnte utendørsvisning – bevege seg til den legendariske musikklubben The Leadmill. Her sto to av de tidligere medlemmene av Manchester-bandet 808 State for musikken, basert nettopp på lyden av «the 808». Som enhver god filmfestival gir nemlig Sheffield Doc/Fest rikelig med anledninger for møter mellom festivaldeltakerne, enten man sitter overfor en potensiell finansiør og presenterer prosjektet sitt på «the meetmarket», eller man har et glass i hånden på en av de mange uformelle tilstelningene.

En festivalrapport av denne typen kan kun gi overfladiske beskrivelser av et utvalg filmer. Mange av titlene fra programmet skal imidlertid få fyldigere dekning i kommende utgaver av Ny Tid.


Huser er filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

 

Aleksander Huser
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også like