Sterke og etterlengtede vitnemål

Ved å dokumentere den altfor lite kjente folkerettssaken mot Iran, gir dokumentaren et viktig og opprørende innblikk i det stadig sittende regimets systematiske brudd mot menneskerettighetene. 

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De som sa nei til Khomeini
Regi: Nima Sarvestani

Sommeren 1988 kunne de innsatte i Gohardasht-fengselet i Iran kun kommunisere med hverandre ved å tappe morsesignaler på veggene til hverandre. Slik spredte de nyheten om en såkalt dødskomité, som igangsatte massehenrettelser av de politiske fangene etter undersøkelser av deres «fromhet». Nesten et kvart århundre senere kunne mange av de gjenlevende omsider snakke ut – med trygghet og tydelighet – om den barbariske behandlingen de fikk av det undertrykkende regimet i denne mørke perioden av Irans nyere historie.
Omtrent slik lød noen av ordene som innledet Iran-tribunalet, en rettssak som fant sted i Haag 25.–27. oktober 2012, og som skildres i den svenskproduserte dokumentarfilmen De som sa nei til Khomeini (Those Who Said No). Her sto Irans myndigheter (riktignok fraværende) anklaget for brudd på menneskerettigheter og forbrytelser mot menneskeheten i kjølvannet av den islamske revolusjonen, da det teokratiske styret på åttitallet hardnet grepet om den iranske befolkningen.

Privat initiativ. Rettssaken var initiert og finansiert av en større gruppe ofre og pårørende, som en følge av manglende reaksjoner fra offisielle, internasjonale organisasjoner på torturen og henrettelsene som ble utført av de samme myndighetene – som stadig sitter ved makten i landet. I forkant av rettssaken ble det i tillegg arrangert en sannhetskommisjon, hvor vitnemål fra rundt 75 mennesker ble samlet inn.
I løpet av rettssakens tre dager fikk 25 hovedvitner fortelle om sine erfaringer som politiske fanger under ayatollaens fatwa mot påståtte kommunister og andre opposisjonelle, som pågikk fra 1980 til 1988 – og som skal ha resultert i henrettelsen av mellom 15 000 og 20 000 politiske fanger. Saken ble prosedert for et panel av internasjonalt anerkjente dommere under ledelse av den sørafrikanske dommeren Johann Kriegler, som hadde erfaring fra landets frigjøringsprosess fra apartheidsystemet.

Manglende reaksjoner. Mens den pågikk, ble rettssaken i sin helhet filmet og direkteoverført på nettet, ikke minst for at innbyggerne i Iran skulle få kjennskap til de omfattende forbrytelsene landets autoriteter har begått. Men det er heller ingen tvil om at dette har fått for lite oppmerksomhet i verden for øvrig, med et fortsatt påtakelig fravær av reaksjoner fra det internasjonale samfunnet – som først og fremst har fokusert på trusselen Iran utgjør som atommakt. Nylig har sågar forhandlinger om landets atompolitikk fått blant annet USA og EU til å lette på sanksjonene mot Iran, og med de reformvennlige – først og fremst i betydningen økonomiske reformer – kreftenes nylige valgseier er det grunn til å tro at forholdet mellom Iran og Vesten vil bli stadig varmere.

Det fortelles inngående om både fysisk og psykisk tortur.

Dette gjør det ikke mindre nødvendig å opplyse om disse forbrytelsene fra en ikke spesielt fjern fortid, som det iranske regimet aldri har måttet stå til ansvar for. Den privatinitierte folkerettsdomstolen i Haag var ikke juridisk bindende i så måte, men konkluderte like fullt med at Den islamske republikken Iran er ansvarlig for både grove brudd på menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten i perioden fra 1980 til 1988. Tribunalet tilrådde videre at FNs råd for menneskerettigheter oppretter en granskningskommisjon for å etterforske disse ugjerningene, og oppfordret alle enkeltstater til å følge sine forpliktelser i henhold til folkeretten om å stille overgriperne til ansvar for sine handlinger.
Det er også verdt å minne om at styresmaktene i Iran stadig forfølger og fengsler dissidenter, og at landet ifølge Amnesty er ett av få hvor det fortsatt henrettes barn, visstnok helt ned til niårsalderen. I det nevnte valget var det dessuten kun kandidater som sverget lojalitet til det islamistiske regimet som kunne stille – så landet er fortsatt langt unna hva man kan anse som et reelt demokrati.

Forsøk på konfrontasjon. Følgelig tjener også De som sa nei til Khomeini en svært viktig funksjon nettopp ved å gi en omfattende dokumentasjon av hva som kom frem under i Iran-tribunalet i Haag. Filmen er regissert av Nima Sarvestani, som selv mistet sin bror under fatwaen på åttitallet, og som også stiller som ett av vitnene under rettssaken – i tillegg til at hans filmede materiale er blant bevisene som legges frem. Sarvestani har likevel ikke gitt seg selv noen spesielt fremtredende rolle i filmen, men fokuserer isteden på et par andre av de involverte eksil-iranerne. Det nærmeste man kommer en hovedkarakter er Iraj Medsaghi, som i likhet med filmskaperen er bosatt i Sverige, og som stadig har helseplager etter torturen han ble utsatt for. Filmen følger Medsaghi når han drar til Haag for å vitne for tribunalet, men også når han forut for dette foretar en reise til Japan. Her håper han å konfrontere en av de sentralt ansvarlige for torturen og henrettelsene, som paradoksalt nok skal delta i Irans offisielle delegasjon til en internasjonal konferanse om menneskerettigheter.
En stor del av De som sa nei til Khomeini er basert på det filmede materialet fra rettssaken – vel å merke uten at dette gjør Sarvestanis innsats som filmskaper noe mindre imponerende. Tvert imot skal regissøren (og hans klipper Jesper Osmund) berømmes for hvordan han har satt dette materialet sammen med sine øvrige, egenfilmede sekvenser og diverse arkivklipp, til en svært velfungerende og på flere måter sterk filmfortelling.

Tortur. En relativt stor del av spilletiden er dog viet de særdeles opprørende vitnemålene. Og det skulle bare mangle, da dette er stemmer som virkelig trenger å bli hørt. Med en beundringsverdig fattethet legger de ulike vitnene – vanlige folk med ordinære jobber i landene de har etablert seg i – ut om de grusomme overgrepene de har bevitnet og gjennomlevd. Det fortelles inngående om både fysisk og psykisk tortur, hvor blant annet langvarig sensorisk deprivasjon inngikk i forsøk på å bryte ned og «omskolere» opponenter. Kanskje aller mest forstemmende er det å høre filmens andre sentrale karakter, som selv er blant de frivillige som arbeider med den tekniske overføringen av rettssaken, berette fra vitneboksen om hvordan han ble tvunget til å trykke på avtrekkeren under henrettelsen av til dels svært unge fanger. Men dette er kun ett av flerfoldige vitnemål som gjør ekstremt sterkt inntrykk.
De som sa nei til Khomeini gir et etterlengtet innsyn i et stadig sittende regimes systematiske menneskerettighetsbrudd og forbrytelser mot menneskeheten, som ikke blir mindre rystende av filmens så vel som vitnenes sobre fremstilling. Forhåpentlig vil den omfattende dokumentasjonen som nå er lagt på bordet, føre til at dette ikke lenger møtes med stillhet.

En 58 minutter lang tv-versjon kan sees på NRK nett-tv. 

---
DEL