Sterke og etterlengtede vitnemål

Ved å dokumentere den altfor lite kjente folkerettssaken mot Iran, gir dokumentaren et viktig og opprørende innblikk i det stadig sittende regimets systematiske brudd mot menneskerettighetene. 

Ny Tid

De som sa nei til Khomeini
Regi: Nima Sarvestani

Sommeren 1988 kunne de innsatte i Gohardasht-fengselet i Iran kun kommunisere med hverandre ved å tappe morsesignaler på veggene til hverandre. Slik spredte de nyheten om en såkalt dødskomité, som igangsatte massehenrettelser av de politiske fangene etter undersøkelser av deres «fromhet». Nesten et kvart århundre senere kunne mange av de gjenlevende omsider snakke ut – med trygghet og tydelighet – om den barbariske behandlingen de fikk av det undertrykkende regimet i denne mørke perioden av Irans nyere historie.
Omtrent slik lød noen av ordene som innledet Iran-tribunalet, en rettssak som fant sted i Haag 25.–27. oktober 2012, og som skildres i den svenskproduserte dokumentarfilmen De som sa nei til Khomeini (Those Who Said No). Her sto Irans myndigheter (riktignok fraværende) anklaget for brudd på menneskerettigheter og forbrytelser mot menneskeheten i kjølvannet av den islamske revolusjonen, da det teokratiske styret på åttitallet hardnet grepet om den iranske befolkningen.

Privat initiativ. Rettssaken var initiert og finansiert av en større gruppe ofre og pårørende, som en følge av manglende reaksjoner fra offisielle, internasjonale organisasjoner på torturen og henrettelsene som ble utført av de samme myndighetene – som stadig sitter ved makten i landet. I forkant av rettssaken ble det i tillegg arrangert en sannhetskommisjon, hvor vitnemål fra rundt 75 mennesker ble samlet inn.
I løpet av rettssakens tre dager fikk 25 hovedvitner fortelle om sine erfaringer som politiske fanger under ayatollaens fatwa mot påståtte kommunister og andre opposisjonelle, som pågikk fra 1980 til 1988 – og som skal ha resultert i henrettelsen av mellom 15 000 og 20 000 politiske fanger. Saken ble prosedert for et panel av internasjonalt anerkjente dommere under ledelse av den sørafrikanske dommeren Johann Kriegler, som hadde erfaring fra landets frigjøringsprosess fra apartheidsystemet.

Manglende reaksjoner. Mens den pågikk, ble rettssaken i sin helhet filmet og direkteoverført på nettet, ikke minst for at innbyggerne i Iran skulle få kjennskap til de omfattende forbrytelsene landets autoriteter har begått. Men det er heller ingen tvil om at dette har fått for lite oppmerksomhet i verden for øvrig, med et fortsatt påtakelig fravær av reaksjoner fra det internasjonale samfunnet – som først og fremst har fokusert på trusselen Iran utgjør som atommakt. Nylig har sågar forhandlinger om landets atompolitikk fått blant annet USA og EU til å lette på sanksjonene mot Iran, og med de reformvennlige – først og fremst i betydningen økonomiske reformer – kreftenes nylige valgseier er det grunn til å tro at forholdet mellom Iran og Vesten vil bli stadig varmere.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.