Sterk kritikk av Storbritannia

I boka «Step Across this Line» forteller Salman Rushdie for første gang om fatwa-perioden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

14. februar er det 14 år siden fatwaen mot Salman Rushdie ble utstedt av Irans ayatollah Khomeini. 24 september 1998 ble dødsdommen opphevet. Først nå forteller Salman Rushdie hvordan det var å være på rømmen i nær 10 år.

Deler av materialet har vært publisert tidligere i ulike internasjonale aviser og tidsskrifter, men hele historien forteller Rushdie for første gang i den ferske boka «Step Across this Line». Der hudfletter Rushdie regjeringen og pressen i Storbritannia. De er en medvirkende årsak til at forfatteren i dag har valgt å bosette seg i New York.

Ufarliggjort

I kapitlet «Messages form the Plague Years» forteller Rushdie om den lange kampen han selv måtte føre for å få oppmerksomhet. Underveis ble han beskyldt for å være både selvopptatt og arrogant, ikke minst av britisk presse som etter hvert ble lei av forfatterens gjentatte snakk om «ytringsfrihet» og «menneskerettigheter». Det beste for alle, mente man, var om Rushdie bare forsvant under jorden. «Hva er blondt, har store pupper og bor i Tasmania», var en vits som figurerte en stund i Storbritannia. «Salman Rushdie», var svaret.

Rushdie skryter av de britiske sikkerhetsvaktene som fikk ansvaret for å beskytte ham, men etterlater ingen ære til den britiske regjeringen. I 18 måneder fikk ikke Rushdie treffe noen høyerestående politikere, fordi det ble betraktet som «uheldig» for forholdet mellom muslimer og kristne, ifølge Rushdie selv.

Forfatteren forteller om gjentatte forsøk på å ta livet av ham, men deler av den britiske pressen insisterte på at trusselen manglet rot i virkeligheten. Likevel ble den italienske oversetteren av «Sataniske Vers», Ettore Capriolo, knivstukket av fundamentalister. Den japanske oversetteren Hitoshi Igarashi døde etter gjentatte knivstikk. Om drapsforsøket på den norske forleggeren William Nygaard i 1993 skriver Rushdie:

«Dagen William Nygaard ble skutt var en av de verste dagene i mitt liv».

På denne tiden sover Rushdie i 13 forskjellige senger i løpet av 20 dager. Rushdies eks-kone står fram på forsiden av britisk presse og kaller ham «feiging». Britiske myndigheter gjør ingenting.

Gjennombrudd

Det tok to år fra fatwaen ble utstedt til Rushdie fikk mulighet til å reise utenlands. Av den britiske regjeringen og den britiske pressen fikk han ingen hjelp. Han måtte stole på at andre land ville stå på hans side i kampen mot islamske fundamentalister. I 1991 dro han til USA med militærfly for å holde en tale ved universitetet i Colombia. I USA opplevde Salman Rushdie for første gang at den engelsktalende pressen var på hans side: «Det var tydelig at amerikanerne så på det hele, i likhet med meg, som en sak hvor ytringsfriheten var blitt et spørsmål om liv eller død. Hjemme var holdningen en annen», skriver Rushdie.

Tilbake i Storbritannia ble Rushdie anklaget av britisk presse for å sette det britiske flyvåpenet RAFs sikkerhet i fare. Han ble også anklaget for å hisse på seg muslimske fanatikere fordi han ville utgi «Sataniske Vers» i billigbokutgave.

Deretter fulgte en rekke turer utenlands, der Rushdie opplevde den samme responsen som i USA. Det var nå bare i Storbritannia at forholdene var annerledes, forteller Rushdie:

«I Storbritannia handler saken kun om en mann som må reddes fra sine egne handlinger». Selv om de ulike lands regjeringer fortsatt var uvillige til å ta i «Rushdie-saken», møtte forfatteren sympatierklæringer fra mange enkeltmennesker, institusjoner og organisasjoner.

Sommeren 1992 begynner det å skje noe. Regjeringen i Danmark står ikke fram med offentlig støtte, men bistår praktisk under arrangementer holdt i København. Den danske regjeringen, som andre lands regjeringer, er opptatt av å beskytte sine særinteresser, skriver Rushdie. I Danmark er det eksport av fetaost til Iran.

«Et gjennombrudd kommer senere på sommeren, i Norge», skriver Rushdie. Det blir avholdt møter i regi av PEN-klubben og Aschehoug, men viktigst av alt: Salman Rushdie møter for første gang etter fatwaen en statsråd. Samtidig får han løfter fra statsminister Gro Harlem Brundtland om at Norge skal ta opp Rushdie-saken i blant annet FN.

Så følger de andre nordiske landene etter. Deretter Tyskland, Irans fremste handelspartner i Europa. Selv Yasir Arafat trår til og erklærer at fatwaen mot Salman Rushdie er i strid med islam. Men den britiske regjeringen sitter fortsatt på gjerdet.

Skattebyrde

Resten av verden er nå moden for å innføre grovere sanksjoner overfor Iran, men alle venter på et handlingslammet Storbritannia.

I april 1993 tilbyr endelig den britiske statsministeren John Major seg å møte Salman Rushdie, men møtet blir avlyst i siste liten fordi regjeringen frykter at møtet kan skade forbindelsene til Iran. Rushdie skriver et rasende innlegg hvor han blant annet kaller medlemmer av det konservative partiet for «britiske fundamentalister». Teksten er så følelsesladet at Rushdie i siste liten legger papirene i skuffen istedenfor å sende innlegget til avisene. Innholdet blir første gang offentliggjort i «Step Across this Line».

Imens vokser motstanden mot Salman Rushdie i Storbritannia. Hans britiske forlag nekter å utgi «Sataniske Vers» i billigbokutgave. Den utkommer i USA, finansiert av et privat fond.

Prins Charles av Whales går ut i avisen og sier at Rusdhie er en stor byrde på skattebetalernes penger. De «offisielle» tallene varierer på dette tidspunktet mellom en og ti millioner pund årlig. Forfatteren Ian McEwan forsvarer Rushdie, og sier at Prins Charles beskyttelse koster langt mer. Rushdie blir konfrontert med McEwans uttalelse og sier seg enig. Det blir uttalt med glimt i øyet, ifølge Rushdie, men britisk presse tar likevel av og beskylder Rushdie for ikke å være takknemlig nok overfor det landet som beskytter ham. Rushdie svarer at han har bodd i Storbritannia i 32 år. Han er britisk god som noen. Og skattebetalerne har ikke blitt belastet for hans beskyttelse. Bo- og reiseutgifter har Rushdie stått for selv, eller fått dekket av arrangører. Sikkerhetsvaktene er offentlig ansatt og får sin lønn uansett hvem de passer på. Konflikten tilspisser seg.

Uten kultur

I 1998 blir dødsdommen opphevet, mye takket være den nye Labour-regjeringen med Tony Blair i spissen. Likevel, skriver Salman Rushdie i forbindelse med tiårsmarkeringen i 1999: Han har mistet noen illusjoner om Europa og kontinentets framtid.

«Det nye Europa ser for meg ikke ut som en sivilisasjon, men mer som et kynisk foretak.», skriver han. Han har sett gjentatte eksempler på at landenes regjeringer bruker begreper som «ytringsfrihet» og «menneskerettigheter» uten vilje til å omsette festtalene til praktisk politikk. Opplysningstidens idealer må vike terreng for eksport og import.

På tiårsdagen svarer Rushdie også på det spørsmålet han oftest har fått siden fatwaen ble opphevet, nemlig om – og eventuelt hvordan – det har forandret ham:

«Jeg har blitt mer interessert i lykkelige slutter», skriver han.

«Step Across this Line» gir ikke svar på om Salman Rushdie får en lykkelig slutt. Men et sted i boka skriver Rushdie om hvordan 11. september berørte ham – som amerikaner.

Rushdie er i dag bosatt i New York. Han skriver at han tidligere betraktet seg som to-kulturell, både britisk og indisk. I dag føler han at han ikke lenger tilhører disse to kulturene.

---
DEL

Legg igjen et svar