Stemmene som forbinder

Takket være den pakistanske journalisten Yasmin Hai føler jeg meg litt mindre ensom som kolonibarn.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var en sterk opplevelse å høre den svensk-kurdiske forfatteren Mustafa Can forelese på Litteraturhuset i Oslo under Wergeland-dagene forrige uke. Hans foredrag om hvordan jøder en gang i vår historie ble omtalt som luftmennesker fordi de ikke hadde et hjemland, fikk tårene mine til å renne.

Vi som er blitt ufrivillige kosmopolitter kan gjenkjenne frustrasjonen og fremmedgjøringen den rådende retorikken om hjemland og tilhørighet og nasjoner frambringer. Jødene ble ofte betraktet med skepsis fordi de ikke hadde et eget hjemland. Og ikke minst fordi de, selv om de var aldri var så norske, så engelske eller så franske, hadde noen særegne tradisjoner som de gjennomførte i sine hjem og som andre ikke helt forstod. De var med andre ord egentlig ikke helt hjemme. En følelse mange immigranter bærer med seg i dag.
Mustafa Can påpekte at eksilet hadde produsert mange av verdens fremste forfattere og at litteraturens verden ville ha vært ufattelig fattig uten deres bidrag – og bidragene, de fortsetter å komme. De siste årene har vi sett en liten eksplosjon i litteratur i blant annet mitt andre hjemland Storbritannia. Dette måtte bare skje tatt i betraktning hvilken smeltedigel Storbritannia er og hvilke erfaringer vi som er barn av kolonitiden sitter med.

Blant en av bøkene som har vekket min nysgjerrighet er The Making of Mr. Hai’s daughter, en beretning av den pakistanske journalisten Yasmin Hai, som forteller om hvordan faren hennes, en professor med kommunistisk overbevisning, forgudet alt engelsk og tvang henne til å bli britisk. Ikke fikk hun gå i den tradisjonelle drakten «shalwar kameez» eller ha lange fletter. Ikke fikk hun være religiøs eller snakke urdu. Eller se Bollywood-filmer eller ha asiatiske venninner. Disse tingene ville forhindre hennes integrasjon i det britiske samfunnet fikk hun vite, og alt som var forbundet med Pakistan ble betraktet som mindreverdig. I boka forteller hun om en sterk opplevelse der hennes britiske tante Hilda irettesetter henne for å spise ris og karri med hånden: «Slikt gjør kun pakkisene, og du er vel ingen pakkis?»

Men konsekvensene var at hun i løpet av oppveksten ikke skjønte hvem hun var og måtte gjenoppdage sin kulturelle og religiøse arv, en søken som skjøt fart etter at hennes far gikk bort. Hun begynte å vanke i moskeer og fikk mange nye venninner med britisk-asiatisk bakgrunn. Men da venninnene fikk en religiøs oppvåkning etter 11. september 2001, styrte hun unna. I dag er Yasmin Hai gift med en jødisk mann og har to barn. Hun er bekymret for sine barns identitet. Bør hun, eller bør hun ikke, understreke deres identitet, eller bør hun la den seg utvikle seg naturlig?

Det som slår meg, mens jeg hører Mustafa Can eller leser Yasmin Hais betraktninger om hvordan det er å være britisk-asiat, er at vi immigrantbarn ufrivillig blir kapret av vår egen livshistorie, der våre erfaringer som innvandrere dominerer. Vil vi opphøre som innvandrere noen gang? Det ser ikke slik ut. Men det er kanskje ikke så ille selv om man til tider kan bli riktig utmattet av å bli redusert til en religion, en etnisitet eller en hudfarge.

Det er tross alt gjennom nettopp litteraturen vi kan lære av hverandre, hente styrke og bli stolte. Takket være Can kan jeg bearbeide mange kompliserte tanker, og takket være Hai føler jeg meg litt mindre ensom som kolonibarn. Det globale fellesskapet trenger disse stemmene.

---
DEL