Steinhardt grep om geologien

GEOLOGI: Alle kan og bør lære mer av geologien, mener Marcia Bjornerud. Hennes velmente forsøk på å gjøre fagets innsikter levende faller derimot på steingrunn.

Kjetil Korslund
Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Email: kjetkor@online.no
Publisert: 26.06.2019
Timefulness. How Thinking Like a Geologist Can Help Save the World
Forfatter: Marcia Bjornerud
Princeton University Press, USA

Inspirert av historiefagets «deep history», som utvider perspektivet så også gjelder tiden før det finnes skriftlige kilder, har vi de senere årene fått en mengde bøker fra særlig naturvitere: Med prefikset deep gjenforteller de gladelig verdens historie fra The Big Bang fram til i dag. Med et slikt perspektiv er det god plass til håndplukking og til å innføre egne ideologiske kjepphester. Marcia Bjornerud (eg. Bjørnerud) er professor i både miljøstudier og geologi ved Lawrence University i Wisconsin, og hun ønsker å fremme bevissthet om det hun kaller «deep time».

Tittelen Timefulness spiller på «mindfullness» – et litt underlig valg siden mye av boken gir en krevende innføring i vanlig geologi. Denne er klar, men så konsis at lesere helt uten anlegg for kjemi ikke vil få mye ut av disse sidene – som utgjør nærmere en fjerdedel av boken. Dette er et underlig valg, ettersom de kompliserte utlegningene av isotoper, halveringstid, potensielle feilkilder etc. ikke har noen føring på det som er bokens prosjekt. Det er også en svakhet at den er full av hva, men tom for hvordan. Her finnes det ingen metarefleksjoner om metode eller terminologi.

Feiltakelser

Bjornerud beklager at geologifaget har lav status i forhold til fysikk, kjemi og biologi. Faget bør kraftig inn i skolen, og hun etterlyser en nobelpris. Uten å trekke den åpenbare konklusjonen skriver hun selv et annet sted om hva som sannsynligvis er årsaken til geologifagets status: I siste halvdel av 1800-tallet ble faget for alvor situert. I denne perioden ble det fastslått mange feiltakelser som faget skulle slite lenge med; blant annet kom man helt på kollisjonskurs med fysikkfaget. Det var faktisk først etter andre verdenskrig at geologene klarte å fastslå jordens alder til 4,5 milliard år ved hjelp av meteoritter (som har endret seg minimalt siden jorden ble dannet). Et stort pluss ved boken er at Bjornerud, i motsetning til andre naturvitere som gjenforteller sitt fags historie, ikke legger skjul på fagets oppslutning om feilaktige teorier og deres virkningshistorie. En helt som lord Kelvin får smake pisken flere ganger, og ufortjent er det ikke, siden hans reaksjon på Darwins teori var følgende: «I have always felt that the hypothesis of natural selection does not contain the true story of evolution, if evolution there has been in biology (…). Overpoweringly strong proofs of intelligent and benevolent design lie around us (…), and teaching us that all living things depends on one everlasting Creator and Ruler.»

Karikert

Bjornerud unngår bevisst ordet «timelessness», som mange sikkert vil forbinde med geologiens emne. Hun mener tvert imot at geologenes perspektiv på tid er nøkkelen til vår tids klimaproblemer. Hun påstår at vi moderne mennesker ikke klarer å henge med på utviklingen av teknologi som vi ukritisk omfavner, at vi hele tiden lever i et framoverlent hvor vi glemmer at vi er del av en mye større tid. Denne påstanden tror jeg ikke hun har tenkt mye over: Hva med nostalgidyrking? Hva med de mange kulturhistoriske museene? Hva med alle fotoalbumene og filmene folk tar vare på? Hva med oldemors og oldefars ditt eller datt? Vi svømmer kontinuerlig i en dam av fortid, og denne slipper vi ikke unna. Som Gadamer påpeker i Wahrheit und Methode: «Vi kan bare arbeide for å få best mulig oversikt i tradisjonen. Vi kommer aldri ut av den.»

Etter Bjorneruds karikerte påstand om vår tids manglende tidsbevissthet kontrasterer hun denne med eksempler fra førmoderne og esoterisk kunnskap. Opp av hatten kommer eksempler på myter fra irokesere, buddhisme, hinduisme, norrøn mytologi og så videre. Hennes tilsynelatende ukritiske plukking av disse står i sterk kontrast til den nøkterne utleggingen hun har av eget fag. Inspirert av disse eksotiske blomstene kommer hun selv med flere hypostaseringer: «The Proterozoic Earth somehow ‘understood’ the fundamental principles of sustainability»; «the Earth is speaking to us all the time»; «we need to start thinking like a mountain».

Fargerikt

Bjornerud bruker fargerike metaforer og referanser til litteratur og musikk (Bob Dylan trekkes malapropos inn fire ganger) for å levendegjøre sin steinharde materie: «the history of the atmosphere is a Bildungsroman about a planet reinventing itself as it matured»; midthavsrygger er som «French soufflés»; sedimenter akkumulerer som «snippets of hair on a barbershop floor». Det virker veldig dandert og bidrar mer enn noen annet til å vise at Bjornerud ikke er en skjønnlitterær forfatter. På side 2, hvor hun forteller om en dag hun gikk i åttende klasse, legger hun til: «that liminal stage when one has access to the realms of both childhood and adulthood» – som om ikke alle vet dette.

Geologenes perspektiv på tid er nøkkelen til vår tids klimaproblemer.

Problemene alle naturvitere møter når de fordrer publikums interesse for nye og viktige oppdagelser innen sitt felt, er at disse ikke lenger har noen betydning for menneskers livsverden annet enn indirekte via teknologi og produkter vi alle nyttiggjør oss. Charles Lyells Principles of Geology (1830) viste de mest årvåkne at kirkens påstand om at jorden var skapt 6000 år tilbake i tid, måtte være feil, og Charles Darwin var en av disse. Slike jordskjelv er historie.

Det gjøres fremdeles oppdagelser av planeter og galakser, men heller ikke disse evner å forskyve horisonten til publikums livssyn. Det er lenge siden det kom oppsiktsvekkende nyheter fra den kanten. Tilsvarende har det jo ingen betydning for oss om verden er 2, 4 eller 8 milliarder år gammel. Marcia Bjornerud prøver seg både som forfatter og filosof, men det blir dilettanteri og lite egnet til å vise verdien av hennes uomtvistelige grep på geologien. «Maybe, just maybe, the earth itself can provide a politically neutral narrative from which all nations may agree to take counsel.» Maybe indeed. Innen etikken heter dette den naturalistiske feilslutning.