Stein Ørnhøi og hestehoven

Per Egil Hegge burde prøve med litt historisk selvkritikk, skrev Stein Ørnhøi i forrige ukes Ny Tid. Denne uken slår Hegge ballen i retur.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Stein Ørnhøi vil ha en botsgang fra meg fordi jeg var ansatt i Aftenposten på en tid da avisen støttet USAs Vietnam-politikk. Det kan han gjerne få. Jeg har også tidligere skrevet at avisens linje i Vietnam-årene ikke fremstår som rosverdig. Det var for vanskelig, selv for oss yngre, å godta at det ikke skulle være riktig å forsvare seg mot kommunister som var ute etter å ta makten. Nå er jo enkelte også (ikke Ørnhøi) ute etter å vri det dit at vi syntes massakrene på angivelige kommunister i Indonesia var fine greier. Det er det ikke dekning for. Det kunne jo videre være på sin plass å minne om at Aftenposten brakte Harrison Salisburys USA-kritiske reportasjer fra Nord-Vietnam, fordi vi da abonnerte på New York Times’ tjeneste. Dette blir gjerne borte i venstresidens historieskrivning.

Når det gjelder Aftenpostens støtte til tanken om å gi Adolf Hitler fredsprisen, føler jeg et sterkt begrenset ansvar: Dette skjedde noen år før jeg ble født, og jeg tror ikke at arvesyndsbegrepet står så sterkt i SV som Ørnhøi her impliserer. Jeg er heller ikke tilhenger av at Sigurd Allern eller Pål Steigan skal tvinges til taushet. Jeg behersker min beundring for Allerns medieforskning og Steigans innsats som leksikon-redaktør. Ved siden av det prinsipielle, så er et samfunn hvor slike mennesker kan ha slike jobber, avgjørende mye bedre enn et samfunn hvor de får yrkesforbud og fengselsstraff. Av tilsvarende grunn – og ut fra beundring for hans faglige og språklige kvalifikasjoner og kvaliteter – er jeg sterkt uenig med dem som mener at Berge Furre aldri skulle ha vært professor.

Noe av den samme toleransen skulle jeg gjerne ha sett på venstresiden. AKP (m-l) var intolerante, og dessverre er mange av deres ideologisk mosegrodde ledere fremdeles det. Men i SF og SV var man sterkt avvisende til meningsfeller i Øst-Europa, folk som kritiserte undertrykkende og korrupte pamper. Kunne vi få en millimeter botsgang her?

La gå at Aleksandr Solzjenitsyn er for høyreorientert; dessuten la han jo torpedoen under den sovjetiske ark. Men György Konrad, Vaclav Havel, Adam Michnik, Lech Walesa? For ikke å snakke om Andrej Sakharov, som fikk følgende med seg i graven fra lederplass i Ny Tid – sant nok skrevet mens han ennå var i live, men trykt på hans dødsdag, 15. desember 1989: «Fredsprisvinner Andrej Sakharov er fortsatt ivrig opptatt av å få navnet sitt banket inn i historien. Ikke som en opposisjonell kraft med retning for en ublodig revolusjon i halvgamle partidiktaturer, men som en erkekonservativ og politisk blind tulling som pøser nafta på de krigerske glørne som ennå ulmer i øst.»

Det ble litt av en nekrolog. Og hva var det denne erkekonservative, krigshissende og blinde tullingen hadde gjort? Jo, han hadde formastet seg til å kritisere kommunistpartiets maktmonopol. (Jeg lurer fremdeles på naftaen).

Hvis dette bare var en tabbe av dem vi alle begår, er det greit. Men i dette groteske «resonnementet», og i den konsekvente, mangeårige forakten for hederlige østeuropeiske dissidenter, skimtes en hestehov som ikke er pen, og som Ørnhøi gjerne må kommentere.

---
DEL

Legg igjen et svar