Forlag:
I 1966 kom Stein Mehrens første samling Samtidsmuseet. Senere skrev han ni essaysamlinger til. Den siste, Det forseglede budskap, utkom i 1992. Mehrens essayistikk faller mellom flere stoler: Han er for personlig og litterær for fagfilosofene, for filosofisk for nordistene, for lyrikkfjern for lyrikkelskerne, for religiøs for ateistene – og for antiideologisk for de politisk engasjerte.
De fleste av Mehrens essays i Samtidsmuseet ble først publisert i tidsskrifter eller aviser med tilhørighet til venstresiden: Dagbladet, Fossegrimen/Veien Frem og Kontrast foruten litterære tidsskrifter som Ord & Bild, Vinduet og Profil. Mehren skrev også for Ny Tids forløper Orientering. Han var representert med hele fire essays i antologien Blodflekkene på veien – norsk nyradikalisme fra Johan Borgen til Georg Johannessen (1967). Bare Georg Johannessen hadde flere bidrag. Orienterings redaktør Kjell Cordtsen hevdet i innledningen at Mehrens essay «Humanismen og den menneskelige visjon» «peker frem mot en enhet av marxistisk og eksistensiell tenkning».
Mehren er skeptisk til en kulturradikalisme som bare gjør opprør. Mennesket er positive verdier og ikke bare kritikk:
«Det ideelle og umulige ville være om vi var kulturradikale når vi skulle tolerere andres meninger eller avvik og i vår maktbruk overfor andre, men at vi samtidig levet i et moralsk univers når vi skulle navngi normene, undervise i kildene, skape vår identitet og forandre våre samfunn. Ideelt og umulig, og likevel den balansegang som er det harmoniske menneskes lodd.»
Likevel kaller Mehren seg ofte kulturradikaler. Samtidig er han en himmelstormende romantisk mystiker. Som Jan-Erik Ebbestad Hansen påpeker er han hverken ateist, darwinist, marxist eller freudianer. Men han er heller ingen verdikonservativ eller puritaner.
Fordi Mehren fokuserte på mytenes makt og uforferdet konfronterte ideologiske pakkeløsninger, ble han av flere ml-ere kalt «fascist» på 1970-tallet. En grov feilslutning som forvekslet fascismens myte om blodet og rasen (jamfør Rosenberg) med mytologi overhodet. Men i den bitre striden da SUF forlot moderpartiet SF i 1969, ble jo selv Finn Gustavsen gjort til fascist!
Mehrens essayistiske posisjon hviler sterkt på en romantisk kunstnermyte: Kunstneren som lar tidens motsetninger strømme gjennom seg.
Åpenhetens problem. Mehren har skrevet både formale (Bacon) og informale eller personlige essays (Montaigne). Men selvportrettene er unntak: De aller fleste av Mehrens essays er indirekte portretter: «Mine essaysamlinger, der jeg slåss med tidens ulike livsanskuelser, er det nærmeste jeg noensinne vil komme en biografi.»
I mange essays kritiserer Mehren konsekvent tendensen til å oppløse skillet mellom privat og offentlig. Massemediene koloniserer privatlivet, samtidig som samtalekulturen dør ut. Likevekten mellom det private og det offentlige er rokket. Mehren fremholder at de hyppige mediale selvavsløringene skyldes selvforakt. Tiden mangler et positivt menneskebilde. Dette fører til «åpenhet» om alkoholisme, pillemisbruk, omsorgssvikt og overgrep.
Mehren diskuterer sjelden essayet som form. Bare ett sted går han nærmere inn på sjangerens grunnlegger Michel de Montaigne: Montaigne, den åpenhjertige bekjenner av egne synder og fordommer, vaner og laster, var selv klar over åpenhjertighetens feller. «Det er meg selv jeg vil male,» skriver han, og kaller i neste øyeblikk sine betroelser for henholdsvis «butikken», «selskapelige roller», «forkledninger» – der selv hans laster kun røper det han vil røpe.
Montaigne skriver: «Man må reservere et rom til seg selv bak butikken, et rom som er helt ut vårt eget, helt fritt, der vi kan gjenopprette vår sanne frihet og vår fremste tilflukt og ensomhet. I dette rommet må vi ha våre regelbundne samtaler med oss selv … som om vi var uten hustru, uten barn og uten formue, uten følge og uten tjenere, og slik, at når stunden er inne for å miste alt dette, da er det intet nytt for oss å greie oss uten.»
Kritikken av selvutleveringstendensen har inspirert tittelen på essaysamlingen Her har du mitt liv (1984). Allerede i det personlige essayet «Den menneskeligste artikkelen jeg har skrevet på lenge» fra 1975 avviser Mehren at forfatteren skal «stå frem» som et menneske «bak» sine publikasjoner: «Jeg tror at kunstnere bør skjule seg bak sitt kunstverk.»
«Du må ta del i striden, velge mellom de myter og anskuelser og masker og roller som tiden byr deg, men det er deg selv du skal virkeliggjøre. Myten, bildet, masken, rollen, er akkurat det de er, og intet mer, det er du som er virkeligheten som disse tegn skal synliggjøre. Vi må ta del i vår tid, satse oss selv i spillet, men vi må selv velge hva vi skal gjøre rede for og stå for det. Vi skal ta del i vår tid, bruke dens masker, men vi skal utvikle et ansikt for alle tider, og alle aldre.»
Vår sanne karakter. Senere bruker Mehren myte, bilde, fordom, «tanker som tenker seg selv» og forståelsesform om hverandre. Det lave presisjonsnivået kan gjøre det vanskelig å skille mellom sanne og falske myter, de indre myter som bør bestemme våre liv og mytologi skapt av presse og media som Roland Barthes beskrev i Mytologier (1957).
Individets verdighet garanteres ved at det fortsetter å være en uløst gåte og skånes fra å bli helt oppslukt av ideologiene og tidens myter. Å utplyndre det indre rommet setter demonene fri og fører til forbruk av mennesker: En slags imperialisme og utbytting på det sosiale livs område. Eller fascisme!
Mehren kritiserte attityderelativismen og rollespillfilosofien til 1960-tallsmodernismen:
«Denne filosofi førte til uante eksesser i selvforakt og menneskeforakt. At det var noe vekselspill mellom roller og en indre personlighetskjerne, ble betraktet som noe idealistisk sludder. […] Her hjemme skrev Dag Solstad sitt første verk av en viss betydning over denne lest, Irr! Grønt!. Det er en glitrende ondskapsfull bok, bygget på det unge menneskes plutselige gjennomskuing av livet: Alt er bare roller.»
Det er selvsagt problematisk å etablere en «uutsigelig» instans slik Mehren gjør: Bare mystikerne har tilgang til et autentisk jeg bak alle masker og rollespill. Jeget er ikke bare det ubevisste, taus kunnskap, «gut feeling», skjønn og instinkt opparbeidet gjennom et langt livs erfaringer. Dette dypeste jeget hos Mehren viser seg i skjebnetimer, hvordan vi handler i skjellsettende øyeblikk. Da avslører vi vår karakter. Dette er en gammel tanke. Montaigne var opptatt av dødsøyeblikket fordi han trodde at menneskets sanne vesen viste seg da.
Mehrens essayistiske posisjon hviler sterkt på en romantisk kunstnermyte: kunstneren som lar tidens motsetninger strømme gjennom seg og gir uttrykk for dem i et bilde som både er personlig og allment. En kunstner må ha distanse til tidens fordommer, det tidstypiske, de tanker som tenker seg selv. Kunstneren må gå mot strømmen: «Det er ingen annen måte å komme på innsiden av sine egne myter og tidens felles forståelsesformer enn gjennom kunst og filosofisk refleksjon.»
Dialogen har ofte vært sett på som en forutsetning for essayet, en fortsettelse av samtalen med andre midler. Mehren beklager at samtalekulturen på kafeene er borte. «Den personlighetsfremmende kafésamtalen begynte å dø på slutten av sekstitallet, da ideologiseringen og hippiefiseringen av språket jaget alminnelige mennesker hjem til skjermene og kaffekoppene.» Han spør om «kafésamtalenes store europeiske dannelsesprosjekt» er i ferd med å dø ut. Dette har åpenbart konsekvenser for essayistikkens fremtid. Uten samtalekultur blir essayet mindre perspektivrikt, mindre prosessuelt, det begynner å likne en artikkel. Noen har satt sin lit til sosiale medier som en ny giv for sjangeren. Andre har innvendt at reaksjonstiden her er for kort til at de potensielle essayistene får tenkt godt nok før de må mene noe.
Mehrens romaner De utydelige (1972) og Titanene (1974) handler om tre intellektuelle: Nils Christian Sandengren (middelklassen), Hans Jørgen Mauranger (overklassen) og Gabriel Havgulen (arbeiderklassen). De flytter sammen i et hus med det allegoriske navnet Villa Venia – tilgivelsens hus. «Huset» er jo også betegnelsen på «Kunstnernes Hus» i Oslo – der Mehren har tilbrakt mye tid. Enten de samtaler, holder taler, skriver artikler eller veggaviser, uttrykker disse romanpersonene seg essayistisk. Til tross for ulik klassebakgrunn prøver de å skape et felles språk for både selverkjennelse og politikk. Da den moderne offentligheten oppsto på 1700-tallet, møttes folk med forskjellig bakgrunn på kaffehusene. De skapte nye kommunikasjonsformer, og en av de viktigste var den periodiske essayistikken. Før Mehrens essays ble samlet i bokform, gikk mange av dem som milelange artikkelserier i dagsavisene.
Hans Jørgen Mauranger mister seg selv. Han rapper manuskriptet til Sandengren, prøver å stjele et maleri av en slektning, og til slutt stjeler han Sandengrens kjæreste og forsøker å være Sandengren. Mauranger går til grunne.
«Det onde er å bli ingenting av det man ønsker seg. Det ondeste er å bli ingen. Sannheten om djevelen er at han er ingenting. Han er et intet som søker et ansikt.»
Filosofisk dybde. I sin andre essaysamling Maskinen og menneskekroppen (1970) skriver Mehren et sted at «jeg har bare forsøkt å minne om hva vi egentlig vet med vår egen kropp».
Essayistens utforskning av jeget prøver å artikulere kroppens førspråklige viten. Når vi plutselig snubler, reagerer vi «instinktivt», som det heter, og prøver å beskytte oss i fallet. Mange ganger loses vi gjennom opprørte farvann ved hjelp av et innebygget gyroskop. Vi vet mer enn vi kan uttrykke i språket. Uten kontakt med dette nivået, mangler den magefølelsen som trengs for å ta rett avgjørelse. Dette kan man godta uten å gå inn i den mystiske tradisjonen Mehren bekjenner seg til. Viten ligger i kroppen som skjulte innsikter knyttet til vårt dypere jeg.
Mehrens filosofiske hovedverk er de to essaysamlingene som bærer tittelen Myten og den irrasjonelle fornuft 1–2 (1977–1980). Men Mehren er ingen irrasjonell lyrisk stemningsessayist – noe man kanskje skulle forvente av en som er mest kjent for sine dikt. Han fremstår i stedet som en våken, stridslysten og formuleringsglad kritiker som med hensyn til både bredden av dagsaktuelle temaer og i filosofisk dybde, står i en særstilling i norsk etterkrigsessayistikk.
Les også «Prolog til politikk»
Denne teksten er en kortere versjon av etterordet i boken
STEIN MEHREN. HER HAR DU MITT LIV. utvalgte essays. Red. Eivind Tjønneland
Utkommer 20. februar på Aschehoug.