Stein Mehren – kulturradikaler og romantisk mystiker

STEIN MEHREN. HER HAR DU MITT LIV. utvalgte essays. Red. Eivind Tjønneland

Stein Mehren er mest kjent for sine dikt, men han står også i en særstilling blant norske etterkrigsessayister: våken, stridslysten og med et skarpt blikk på dagsaktuelle temaer.

Stein Mehren. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX
Eivind Tjønneland

Stein mehren. Her har du mitt liv. Utvalgte essays.

Eivind Tjønneland

I 1966 kom Stein Mehrens første samling Samtidsmuseet. Senere skrev han ni essaysamlinger til. Den siste, Det forseglede budskap, utkom i 1992. Mehrens essayistikk faller mellom flere stoler: Han er for personlig og litterær for fagfilosofene, for filosofisk for nordistene, for lyrikkfjern for lyrikkelskerne, for religiøs for ateistene – og for antiideologisk for de politisk engasjerte.

De fleste av Mehrens essays i Samtidsmuseet ble først publisert i tidsskrifter eller aviser med tilhørighet til venstresiden: Dagbladet, Fossegrimen/Veien Frem og Kontrast foruten litterære tidsskrifter som Ord & Bild, Vinduet og Profil. Mehren skrev også for Ny Tids forløper Orientering. Han var representert med hele fire essays i antologien Blodflekkene på veien – norsk nyradikalisme fra Johan Borgen til Georg Johannessen (1967). Bare Georg Johannessen hadde flere bidrag. Orienterings redaktør Kjell Cordtsen hevdet i innledningen at Mehrens essay «Humanismen og den menneskelige visjon» «peker frem mot en enhet av marxistisk og eksistensiell tenkning».

Mehren er skeptisk til en kulturradikalisme som bare gjør opprør. Mennesket er positive verdier og ikke bare kritikk:

«Det ideelle og umulige ville være om vi var kulturradikale når vi skulle tolerere andres meninger eller avvik og i vår maktbruk overfor andre, men at vi samtidig levet i et moralsk univers når vi skulle navngi normene, undervise i kildene, skape vår identitet og forandre våre samfunn. Ideelt og umulig, og likevel den balansegang som er det harmoniske menneskes lodd.»

Likevel kaller Mehren seg ofte kulturradikaler. Samtidig er han en himmelstormende romantisk mystiker. Som Jan-Erik Ebbestad Hansen påpeker er han hverken ateist, darwinist, marxist eller freudianer. Men han er heller ingen verdikonservativ eller puritaner.

Fordi Mehren fokuserte på mytenes makt og uforferdet konfronterte ideologiske pakkeløsninger, ble han av flere ml-ere kalt «fascist» på 1970-tallet. En grov feilslutning som forvekslet fascismens myte om blodet og rasen (jamfør Rosenberg) med mytologi overhodet. Men i den bitre striden da SUF forlot moderpartiet SF i 1969, ble jo selv Finn Gustavsen gjort til fascist!

Mehrens essayistiske posisjon hviler sterkt på en romantisk kunstnermyte: Kunstneren som lar tidens motsetninger strømme gjennom seg.

Åpenhetens problem. Mehren har skrevet både formale (Bacon) og informale eller personlige essays (Montaigne). Men selvportrettene er unntak: De aller fleste av Mehrens essays er indirekte portretter: «Mine essaysamlinger, der jeg slåss med tidens ulike livsanskuelser, er det nærmeste jeg noensinne vil komme en biografi.»

I mange essays kritiserer Mehren konsekvent tendensen til å oppløse skillet mellom privat og offentlig. Massemediene koloniserer privatlivet, samtidig som samtalekulturen dør ut. Likevekten mellom det private og det offentlige er rokket.  Mehren fremholder at de hyppige mediale selvavsløringene skyldes selvforakt. Tiden mangler et positivt menneskebilde. Dette fører til «åpenhet» om alkoholisme, pillemisbruk, omsorgssvikt og overgrep.

Mehren diskuterer sjelden essayet som form. Bare ett sted går han nærmere inn på sjangerens grunnlegger Michel de Montaigne: Montaigne, den åpenhjertige bekjenner av egne synder og fordommer, vaner og laster, var selv klar over åpenhjertighetens feller. «Det er meg selv jeg vil male,» skriver han, og kaller i neste øyeblikk sine betroelser for henholdsvis «butikken», «selskapelige roller», «forkledninger» – der selv hans laster kun røper det han vil røpe.

Montaigne skriver: «Man må reservere et rom til seg selv bak butikken, et rom som er helt ut vårt eget, helt fritt, der vi kan gjenopprette vår sanne frihet og vår fremste tilflukt og ensomhet. I dette rommet må vi ha våre regelbundne samtaler med oss selv … som om vi var uten hustru, uten barn og uten formue, uten følge og uten tjenere, og slik, at når stunden er inne for å miste alt dette, da er det intet nytt for oss å greie oss uten.»

Kritikken av selvutleveringstendensen har inspirert tittelen på essaysamlingen Her har du mitt liv (1984). Allerede i det personlige essayet «Den menneskeligste artikkelen jeg har skrevet på lenge» fra 1975 avviser Mehren at forfatteren skal «stå frem» som et menneske «bak» sine publikasjoner: «Jeg tror at kunstnere bør skjule seg bak sitt kunstverk.»

«Du må ta del i striden, velge mellom de myter og anskuelser og masker og roller som tiden byr deg, men det er deg selv du skal virkeliggjøre. Myten, bildet, masken, rollen, er akkurat det de er, og intet mer, det er du som er virkeligheten som disse tegn skal synliggjøre. Vi må ta del i vår tid, satse oss selv i spillet, men vi må selv velge hva vi skal gjøre rede for og stå for det. Vi skal ta del i vår tid, bruke dens masker, men vi skal utvikle et ansikt for alle tider, og alle aldre.»

Vår sanne karakter. Senere bruker Mehren myte, bilde, fordom, «tanker som tenker seg selv» og forståelsesform om hverandre. Det lave presisjonsnivået kan gjøre det vanskelig å skille mellom sanne og falske myter, de indre myter som bør bestemme våre liv og mytologi skapt av presse og media som Roland Barthes beskrev i Mytologier (1957).

Individets verdighet garanteres ved at det fortsetter å være en uløst gåte og skånes fra å bli helt oppslukt av ideologiene og tidens myter. Å utplyndre det indre rommet setter demonene fri og fører til forbruk av mennesker: En slags imperialisme og utbytting på det sosiale livs område. Eller fascisme!

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.