Man kan ikke google inn Gud Regi: Hilde Haug Produsent: Haugtussa Film Hvilke utveier finnes i dag, ut av denne kapitalistiske, globale intethet, til steder hvor det er ånd og hjerte som styrer menneskenes liv? Hilde Haugs film Man kan ikke google inn Gud viser oss et mulig svar. De siste par årene har hun fulgt dominikanernonnene i Lunden kloster i Oslo. Gjennom filmen viser Haug frem en alternativ livssone, en dialektisk motsats til vårt samfunn. En radikal kraft. Hilde Haug har sin bakgrunn fra sosiologien. Idag driver hun et lite produksjonsselskap, Haugtussa Film, hvor hun er både regissør og produsent. Tidligere har hun laget dokumentarfilmen I min mors navn (Mother’s Faith, My Destiny), som handler om kvinnelig omskjæring. Hennes siste film, Man kan ikke google inn Gud, er en enkel og verdig fremstilling av klosterlivet. Filmen gir oss et personlig møte med nonnene i Lunden kloster. Vi får høre om deres livhistorier, og om deres radikale livsvalg. Vi følger dem i deres hverdag, på supermarkedet, i hagen, i bønnen, i dansen og ved datamaskinen. Et dominikansk kloster er et fellesskap av kvinner som vier hele seg og hele sitt liv til å søke Gud sammen. Filmen gir oss et godt bilde av hvordan det private og det kollektive balanseres i nonnenes liv. Deres doble behov for en egen, privat sfære samt trygghet forankret i det kollektive, kan ivaretas i klosteret. Fellesskapet fremstår ikke som noe lukket og sekterisk, snarere som en radikal kraft. Nonnefellesskapet er ingen homogen gruppe. Nonnene kommer fra ulike generasjoner – den yngste er 26 år, den eldste 88 – og fra seks ulike nasjoner. Alle har ulike og unike årsaker som ligger til grunn for deres livsvalg. Intervjuene med nonnene viser at dette valget er svært bevisst fundert hos dem alle. Det som er felles, er at de søker et helbredende liv, et liv som kan romme den radikale kjærligheten – den som kan omfavne alle. «Å takle sitt eget vanskelige sinn, sin ustabilitet eller egne sterke drifter, gå i dybden og være stød, det er dét som er vårt ideal,» forteller priorinnen, søster Anne-Lise Strøm. Det handler om å møte seg selv og hverandre. Her finnes ingen fluktveier. Nonnene snakker åpenhjertig om sitt kall, sine ofre, sine oppbrudd fra familen, om sorgen, om å leve som frivillig barnløs, om skjønnheten i et liv i kontemplasjon, hengivelse og stillhet. «Den store kampen handler ikke om å bekjempe sine lidenskaper,» sier en av søstrene, «men å gi avkall på å ha kontroll». Ønsket er å settes fri, i dypeste forstand. Frigjorte. Ett av temaene filmen belyser, er det å frivillig velge bort moderskapet. Nonnelivet er et alternativ til familieliv og ekteskap, og åpner opp for ekspanderte kjærlighetsvisjoner. Ikke bare mann og barn er kvinnene fri fra, de har også en begrenset valgfrihet ovenfor andre anliggender i livet. Å inngå i en eldgammel og fastlagt livsstruktur innebærer å unnslippe mange valg i hverdagen. «Den som tror at frihet er å gjøre hva man vil, når man vil og med hvem man vil til enhver tid … det er jo et slaveri uten like. Ut fra drifter som ikke egentlig er preget av menneskelighet. Og i hvert fall ikke av guddommelighet,» sier en av nonnene i filmen. Frihet fra de sosiale medienes støy er også et viktig aspekt for å kunne gestalte et kontemplativt liv. «Man kan ikke google inn Gud, vet du,» forteller priorinnen i klosteret. Det har ellers vært viktig for regissøren å portrettere nonnene som selvstendiggjorte og kroppslig frigjorte. Vi følger nonnene når de blir veiledet av sangterapeut, vi ser dem gjøre grimaser, lage ulyder og danse square dance. Haug skriver i programteksten: «Det at nonner kan betraktes som frie og selvstendige individer, er noe av det jeg avdekker med denne filmen.» Dette perspektivet får meg til å stusse. Et slikt utsagn innebærer at man har trodd det motsatte. Og det er underlig når man tenker på de utallige modige og visjonære nonner som har eksistert i vår historie – som Teresa av Avila, Hildegard von Bingen og Den hellige Birgitta, for å nevne noen – som har tatt dette radikale valget for å kunne vie sitt liv til ekspansjon av livsholdninger istedenfor å være husmor. Haug prøver på pedagogisk vis å hjelpe oss over i det hellige rommet, men faren er at denne metoden normaliserer, trivaliserer og i verste fall utsletter forskjellene mellom det hegemoniske og det alternative. Det er uansett prisverdig at Haug ønsker å bygge ned barrierer og eventuelle fordommer mot marginalsamfunn som nonneklosteret. Siden mange nok har en høy terskel for å besøke et slikt sted, er Haugs film viktig. I filmen bytter periferi og sentrum plass – det er våre liv utenfor klostermurene som underliggjøres. Retrettens retrett. Etter over 200 000 år på jorden har menneskene kanskje ikke blitt så mye klokere. Vi famler stort sett i mørket, vi tar feil av det gode og onde, og vi tar feil av det brukbare og det forkastelige. Utålmodigheten, stresset og panikken gjør oss dårlig rustet til å tåle livets betingelser. Filmen viser oss at de få som fortsatt lever i klostrene, fortsatt kan spille en viktig rolle. Ikke bare for nonnene selv, men også for alle oss andre. Nonnene tilbyr veiledning til mennesker i nød, både åndelig og psykisk. De muliggjør midlertidige tilfluktssteder for oss andre. Asyl – det hellige sted for fred – kommer fra det greske ordet asylos, som viser til det som er ukrenkelig, eller det som ikke kan tas fra en, det som ikke kan stjeles. Det er altså stedet der man ikke kan miste. Og det er jo akkurat slike steder dette samfunnet trenger – et samfunn der så mye handler om angsten for å miste, angsten for å falle utenfor. Her tilbys ekte stillhet, men ikke ensomhet. Her kan man være sammen, alene. Her finnes det en himmel over livene, en metafysisk overbygning, en innramming av vår utsatthet. I filmen bytter periferi og sentrum plass – det er våre liv utenfor klostermurene som underliggjøres. Ved ankomst til de ulike europeiske klostrene jeg har besøkt de siste årene, har jeg alltid blitt fylt av håp. Et annet liv er faktisk mulig – gjennom de klare rutinene, livsrytmen i klosteret, gjennom den liturgiske sangen, gjennom nøysomheten, tålmodigheten og takknemligheten som råder som livsholdning i klosteret, gjennom at man kan inngå i en eldgammel livsrytme. Alt gjør at man kan heve blikket og få utsyn utover egne bekymringer. Den første tiden i løpet av et klosteropphold vurderer jeg alltid om ikke dette er mitt egentlige liv. Det er så vanskelig å etablere gode livsvilkår for sjel og hjerte i vårt samfunn at man kanskje trenger disse klostermurene som beskytter en, som holder en tilbake, i fred og uforstyrrethet. Men etter en stund inntreffer alltid den samme følelsen: at jeg kan ikke bli, at jeg må videre, at jeg må vende tilbake. Vende tilbake fra tilbaketrekkingen. En retrettens retrett. Freden er tiltrengt, men uroen er kanskje likevel det som beveger oss? Hilde Haugs film Man kan ikke google inn Gud handler om de som faktisk blir værende. Det er en av grunnene til at denne filmen er interessant. Den gir oss et innblikk i tankene og begrunnelsene som ligger bak et slikt valg – å forbli i tilbaketrekkingssonen. Drømmen om den evige fred.
Liv Kristin Holmberg er kunstner og organist.
