Statusangst? Se til Sokrates

Dersom du ennå ikke har sett The Social Network, Aaron Sorkin og David Finchers suksessfilm om hvordan Facebook ble til, er det visstnok grunnlag for å anse deg som litt av en taper.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

New York by, USA. Til hvilket det riktige svaret kan være: «Javel, så er jeg en taper. Hva så? Jeg vet i hvert fall at en rotte kan lage mat.» Tillat meg å forklare.

Ifølge filosofen Alain de Botton er vi mennesker fylt til randen av «statusangst». Folk flest pines ved tanken på hvordan de blir vurdert av andre. Fordi vi er sosiale skapninger, vil vi alltid bry oss om hvordan vi blir oppfattet av de rundt oss. Spørsmålet er: Kan vi bry oss litt mindre?

I filmen The Social Network strever Harvard-studenten/Facebook- grunnleggeren Mark Zuckerberg hardt for ikke å bry seg. Han mislykkes – spektakulært.

Mens bestekompisen hans er i ferd med å få innpass i et eksklusivt college-brorskap, påfører Zuckerberg, som ikke er ettertraktet blant noen av de kule gutteklubbene, seg selv ytterligere ydmykelse ved mer eller mindre å drive kjæresten fra forstanden. Hun dumper ham. Som trøst og hevn utvikler vår helt en eksplosiv alkymi av ambisjoner og algoritmer. Slik blir et eventyr verdt mange milliarder dollar født.

Men dette handler ikke bare om drømmen til én gründer. Facebook er et verktøy i skapelsen av omdømmet til enhver bruker: vår aspirasjon til å få andres applaus og vår selvplagende frykt for å bli sett på som patetisk. Like fram til filmens slutt strever Zuckerberg for å gjenvinne respekten for seg selv, om han i det hele tatt hadde noen.

Uansett hvor fiksjonalisert dette dramaet er, blir vår sårbare menneskelighet konfrontert med en reell byrde. Alle vet vi instinktivt hva det betyr å overleve. Men hva betyr det å ha suksess?

Jeg forlot kinoen med Sokrates i tankene. Den greske filosofen elsket folks stygge meninger om ham. For å motvirke mental latskap og moralsk arroganse i samfunnet, forhørte han til stadighet sine athenske medborgere. Ikke akkurat en god måte å få venner på.

Da Sokrates overvar premieren til et nytt teaterstykke, innså han at handlingen gjorde narr av ham. Ifølge legenden reiste han seg midt i forestillingen, ikke for å storme ut, men for å synes bedre. Han ville gjøre seg til et enda lettere mål.

Dette gjorde fiendene hans enda mer rasende. De hånet ham og kalte ham en klegg, et insekt som smetter rundt, kryper innunder huden din og irriterer så mye at den inviterer til en smekk. Sokrates omfavnet økenavnet. For når det kommer til stykket, er kleggen den som irriterer muldyrene.

Etter hans oppfatning var det dét altfor mange borgere var blitt. Alain de Botton kan fortelle at da Sokrates ble spurt av en mann på markedet om det ikke bekymret ham å bli kalt stygge navn, svarte han skarpt: «Hvorfor? Synes du jeg burde blitt fornærmet om et esel hadde sparket meg?»

Til slutt dømte Sokrates’ fiender ham til døden. Anklagen: Han ødela ungdommen ved å erstatte de tradisjonelle gudene med en ny gud – ens egen samvittighet. Han drakk giften som tok livet av kroppen hans, men arven etter ham lever videre.

Paradokset er dette: Sokrates oppnådde ikonisk status fordi han var blottet for statusangst. Han bukket aldri under for misunnelsen av andre. Slik oppnådde han selvinnsikt. Det er dette som beviser hans unikhet. Og det er derfor vi kjenner navnet hans i dag.

Jeg innrømmer at Sokrates kan være ganske tung lesning. Du foretrekker kanskje å se en film? I så fall, hopp over The Social Network. Lei i stedet Rottatouille, den vakkert animerte fortellingen om Remy, en ung, fransk rotte som aksepterer seg selv for alt det han er, inkludert en fabelaktig kokk.

Oddsen for å lykkes kunne ikke vært lavere. Faren hans misliker det hele sterkt, og presser Remy til å godta rottenes forhåndsbestemte søppelspiserskjebne. Hans malplasserte venn i oppvasken vingler fram og tilbake i sitt vennskap med Remy, og overfører ofte sine egne selvtillitskriser til frelseren fra kloakken. Restaurantens innehaver er i ferd med å gi etter for hurtigmatkulturen, han avviser ethvert forsøk på kulinarisk eksellense og legger skumle planer for å bli kvitt Remy. Gjenferdet av restaurantens grunnlegger støtter og oppmuntrer Remy til å fortsette sin livsoppgave. Men hva er oppskriften på selvbevissthet?

På toppen av det hele skal den mest berømte matkritikeren i Frankrike, en besk grinebiter som lever for å gruslegge andres drømmer (fordi han har mistet sin egen av syne), komme til middag. Restaurantens framtid avhenger av hans minste, skremmende ord. I hvert fall er det dét han vil ha Paris til å tro.

Gjennom hele eventyret blir statusangst snudd på hodet. Som kleggen Sokrates lærer rotta Remy oss at mening og innsikt blir oppnådd – og beholdt – ved å frigjøre deg selv fra de andres politikk.

Hva som er den tidløse moralen i dette? Legg til deg selv som venn, før du kan elske ditt sosiale medienettverk. ■

Oversatt fra engelsk av Marit O. Bromark

Irshad Manji er forfatter av boka Hva er galt med islam i dag, leder av «Moral Courage Project» ved New York University og mangeårig spaltist i Ny Tid.

---
DEL