Status quo i Irak

Irak-krigen er, og har lenge vært, inne i en særdeles forvirrende periode. Det meste kan tolkes i både positiv og negativ retning, og både de som er midt oppe i det – nemlig generalene – og de som står utenfor – de såkalte ekspertene – sjangler fra den ene siden til den andre i sine […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Irak-krigen er, og har lenge vært, inne i en særdeles forvirrende periode. Det meste kan tolkes i både positiv og negativ retning, og både de som er midt oppe i det – nemlig generalene – og de som står utenfor – de såkalte ekspertene – sjangler fra den ene siden til den andre i sine vurderinger av hvordan det hele kommer til å ende.

På den ene siden: en ny militær storoffensiv i det vestlige Irak for å eliminere den «siste lommen» av væpnet geriljamotstand. Offensiven falt sammen i tid med en voldsom eskalering i antall selvmords- og bombeaksjoner, som har drept minst seks hundre mennesker bare de siste ukene.

På den andre siden: en gerilja- og terrorbevegelse som ikke lenger angriper infrastruktur som oljerørledninger og kraftverk, men utelukkende «myke» mål. Det har fått amerikanerne til å konkludere at det man nå ser kan være en siste krampetrekning før opprøret bryter helt sammen. Terroristene er på defensiven, heter det, og kan ikke egentlig ramme staten lenger. De kan drepe uskyldige sivile og irakere i kø foran vervekontorene, men kan bare gjøre minimal skade på okkupasjonsstyrkene og statens institusjoner.

Den samme dobbeltheten gjør seg gjeldende i den politiske prosessen. Der har alle parter – shiaer, kurdere og sunnier – konsolidert et samarbeid som har munnet ut i en – forhåpentligvis – stabil regjering fram mot det endelige valget. Samtidig ser man også her at latente, etniske konflikter syder under overflaten, og at shiaene allerede har lagt beslag på en uforholdsmessig stor andel av det grunnlovsarbeidet som nå foregår.

Det er denne dobbeltheten og økende forvirringen som gjør at amerikanske generaler i det ene øyeblikket varsler snarlig reduksjon i antall soldater, for i det neste øyeblikket å gjøre det klart at USA må regne med år i Irak dersom landet skal stabiliseres. President George W. Bush, derimot, oppfordrer til tålmodighet i vurderingen av demokratiske framskritt, mens utenriksminister Condoleezza Rice nylig var i Bagdad for å ha samtaler med den nye regjeringen og roe ned sine egne generaler.

Her hjemme, og i mediene ellers i verden, er fokus rettet mot den nye bølgen av kamper og bombeaksjoner. Men ikke alt i Irak er like svart. Et stort flertall av folket mener fortsatt de har det bedre nå enn før okkupasjonen. Og irakiske menn lar seg fortsatt verve inn i de nye sikkerhets- og politistyrkene.

Paradoksalt nok kan den nye bølgen av krig og terror bringe irakerne, regjeringen og okkupantmakten nærmere hverandre. Ifølge amerikanerne har det aldri kommet inn så mange tips fra sivilbefolkningen som nå. Det betyr antakelig at det irakiske folket i økende grad ser på terroristene og selvmordsbomberne som et element «utenfra;» som noe man må slåss mot uavhengig av hvilke følelser de har overfor okkupantene.

Det er denne kollektive fiendtligheten overfor «terroristene,» kombinert med den politiske forsoningen på topplan, som gir håp om et mer stabilt Irak. Men det vil i så fall være en stabilitet som begrenser seg til et krigstrøtt folkeflertall og en USA-dominert regjering. Så lenge utenlandske terrorister – hvor mange de måtte være – eks-baathister og andre sprenger bomber og skaper kaos, vil utviklingen ikke bli bedre – men heller ikke nødvendigvis verre. Det mest sannsynlige scenariet for Irak er at situasjonen fortsetter som den er i lang tid framover. Det betyr perioder med relativ ro og perioder med relativt mye vold.

Status quo i årevis, med andre ord; og verken det fulle sammenbruddet pessimistene forventer, eller den skrittvise stabiliseringen som optimistene spår.

---
DEL

Legg igjen et svar