Statsminister med lik i lasten

– Nest etter Canada har Australia verdens mest generøse immigrasjonspolitikk, hevder Australias regjering. Det er en sannhet med så mange modifikasjoner at det er en løgn.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For hver som slipper inn i Australia avvises et enormt antall. Presset på landet er stort, men immigrasjonspolitikken kan knapt kalles generøs når man samtidig vet at et avslag for mange er å sammenlikne med en dødsdom. Så lenge har dette pågått at verden er gått lei. Denslags rapporteres ikke lenger. Ikke desto mindre har hundrevis, kanskje tusenvis, av båtflyktninger mistet livet de siste årene. De fleste av dem har dødd fordi de tvinges til å være til havs lenger enn farkostene deres tåler.

Det siste året har ikke en eneste båtflyktning sluppet inn i Australia. De avvistes skjebne er uviss. Ingen har oversikt over hvem de er, hvor de er, hvor mange de var eller hvor mange som er igjen.

Med livet som innsats

Mange av Australias flyktninger og asylsøkere er villige til å ofre alt, også sitt eget liv, for å komme inn i landet. Hver eneste cent de har skrapt sammen er gått med til en plass på en eller annen flyktningetransport, gjerne illegal, og som regel totalt uansvarlig overfor det faktum at man har med menneskeliv å gjøre. Først reiser de kanskje i overlessede lastebiler, gjerne i elendig forfatning. Så går de ombord i båter så dårlige at de knapt flyter. Vann har de lite av, mat enda mindre, medisiner kanskje ikke i det hele tatt. I disse farkostene setter de til havs. Mange setter da også livet til.

I sommer kom det hittil krasseste angrepet på denne siden av australsk politikk; dokumentar- og debattboken Dark Victory: The Tampa and the Military campaign to Re-elect the Prime Minister, skrevet av to av Australias fremste undersøkende journalister. David Marr og Marian Wilkinson dokumenterer statsminister John Howards skruppelløse kampanje for sitt eget gjenvalg høsten 2001. Uten at han hadde planlagt det slik, begynte denne kampanjen med avvisningen av Wilhelmsenskipet Tampa med 438 båtflyktninger om bord. Ti uker senere var Howard gjenvalgt med god margin, nettopp på en kampanje der immigrasjonspolitikken sto i sentrum.

Flyktningefengsler

Dark Victory fyller igjen hullene i Tampahistorien, en historie som omfatter løgner og bestikkelser, utpressing og mediemanipulering. Forfatterne hevder at regjeringen Howard benyttet seg av illegal avlytting av samtalene mellom mannskapet på Tampa og jurister som påtok seg å føre flyktningenes sak. Samtidig ble militært mannskap med detaljkunnskap om hva som egentlig foregikk gitt munnkurv. Havnen på Christmas Island, dit Tampas kaptein Arne Frode Rinnan ville gå, ble stengt og overflyvninger, for eksempel for å fotografere det overbefolkede dekket, forbudt. Flere hemmelige politiske hestehandler ble inngått, alt uten det minste hensyn til dem dette virkelig gjaldt, de i all hovedsak afghanske flyktningene på flukt fra Talibanregimet.

I Australia settes det tilnærmet likhetstegn mellom båtflyktninger og illegale immigranter. Debatten om hvorvidt «boat people,» som de også kalles, er i ferd med å overta landet har gått høyt i flere år, til tross for at det faktiske antallet potensielle immigranter er vesentlig lavere enn for eksempel i Storbritannia eller Tyskland. Australias håndtering av problemet er likevel så inadekvat at asylmottakene – som australiere kaller interneringssentre, men som i praksis er for flyktningefengsler å regne; gjerne plassert langt ute i ørkenen, omringet av høye gjerder og forbudt område for utenforstående – lenge har vært overfylte. Dette var årsaken til at Australia, heller enn å forsøke å redde flyktningene ombord på Tampa, presset Indonesia til å overta problemet. Fra flyktningenes nødsignal ble oppfattet av den australske kystvakten gikk det over 20 timer før andre fartøyer i området ble varslet om havsnøden. På dette vant Howard stor respekt nasjonalt. Samtidig tapte han internasjonalt, og særlig i sin egen region.

Hemmelig operasjon

I tillegg til den tildels desinformerende informasjonskampanjen Howard iverksatte, etablerte hans regjering en hemmelig People Smuggling Taskforce hvis mål var å utvikle enda bedre strategier for å holde båtflyktninger unna Australia. Følgen var naturligvis at fattige nasjoner som Nauru og Papua Ny Guinea ble presset til å overta problemet og opprette asylmottak der flyktningenes behov kunne ivaretas. Med unntak av 150 som ble fløyet til New Zealand, var det da også til Nauru Tampa til slutt seilte.

Etter Tampaerfaringen opprettet Howard den hemmelige «Operation Relex» som trakk marinen inn i arbeidet med å holde båtflyktningene unna. Instruksen var å tvinge alle slike båter tilbake inn i indonesisk farvann. Om de var i åpenbar havsnød, skulle flyktningene plukkes opp og flys direkte til Nauru. Med så kategoriske ordre, uteble imidlertid ikke de etiske dilemmaene. Skulle man for eksempel avsløre sannheten da regjeringen Howard med vitende og vilje viste bilder av iranske barn, flytende i Det Indiske Hav, og hevdet at foreldrene hadde kastet sine egne døtre og sønner overbord for å presse marinen til å ta dem med til Australia? Sannheten var en annen: Barna var aldri kastet på havet, men ble fotografert før de ble plukket opp etter at båten deres falt fra hverandre.

Skruppelløs valgkamp

Bare i løpet av valgkampen fram mot Howards overveldende seier, ble over to tusen båtflyktninger sendt videre mot andre kyster. Mange av disse, inklusive minst én full båtlast, druknet. Atter andre forsvant, og av dem som overlevde, havnet de aller fleste i primitive interneringssentre, gjerne for svært lang tid fremover. Imens ble lovene endret og pengene til «Operasjon Relex» forsøkt holdt skjult. Dommere i saken mottok dødstrusler, og representanter for Wilhelmsen ASA våget ikke annet enn å tie. Howards valgkamp gikk altså hans venn George W. Bushs en høy gang. Men begges erfaring er at en kombinasjon av skruppelløs patriotisme, manipulasjon med sannheten og kynisk utnytting av velgernes uvitenhet fører fram. Om problemene så ikke blir løst av denslags politikk, er det viktigste likevel oppnådd. Bush ble valgt, Howard gjenvalgt. Så får økonomien seile sin egen sjø, og flyktningene seile videre.

Niels Jacob Harbitz er prosjektleder ved Stiftelsen Menneskerettighetshuset.

Terry Strates er frilansjournalist og mediestudent.

---
DEL

Legg igjen et svar