Statslederen som plantet trærne sine selv

Ben-Gurion, Epilogue er basert på et hittil ukjent intervjuopptak med Israels høyt skattede første statsminister.

Ben-Gurion, Epilogue

Yariv Mozer

Israel/Frankrike

Hvis aliens fra verdensrommet hadde sett på Israel slik William Borroughs mente de ville sett på Jorden for øvrig – «Etter et blikk på planeten ville enhver fra det ytre rom si: ’Jeg vil snakke med sjefen!’» – er det ingen tvil om at Israels sjef ville vært David Ben-Gurion. Han var landets høyt aktede første statsminister, og hans ledersko har egentlig aldri blitt fylt siden – ikke engang av hans betydningsfulle protesjé Shimon Peres. Dessverre for utenomjordiske gjester såvel som for rådløse israelere døde Ben-Gurion i 1973.

Men vent nå litt – hva om det hadde vært mulig å få ham tilbake, og høre hva han har å si om Israels problemer i dag? Om den palestinsk-israelske konflikten, for eksempel?

Ben-Gurion, Epilogue, en israelsk dokumentarfilm skrevet og regissert av Yariv Mozer, forsøker til en viss grad å gjøre nettopp dette. Filmen er basert på opptak av et nylig gjenfunnet intervju med Ben-Gurion som aldri før har vært vist.

Åpenhjertig. Året er 1968. Det er 20 år siden Israel erklærte sin uavhengighet, og ett år siden landet erobret territorier i Egypt, Jordan og Syria. Den 82 år gamle Ben-Gurion har trukket seg tilbake fra regjeringen og lever alene i sin ørkenkibbutz. Han er ikke lenger hemmet av politiske overveielser og kan snakke oppriktig.

Det meste av filmen består av Ben-Gurions svar på spørsmål fra etnografen Clinton Bailey, uten avbrytelser. Men av og til byr filmskaperne på subtile utfyllende forklaringer. For eksempel når Ben-Gurion snakker om hvorfor han knyttet forbindelser med Vest-Tyskland på 1950-tallet, til tross for sterk motstand fra folk som hadde overlevd Holocaust. Her nevner han ingen mulige årsaker – som hjelp fra tyske atomeksperter til å bygge opp Israels egen kjernefysiske kapasitet. Akkurat dét antydes av et klipp fra tyske tv-nyheter.

Når samtalen kommer inn på områdene som ble erobret i 1967-krigen, er Ben-Gurion temmelig åpenhjertig – i så stor grad at det vil være fristende for dagens seere å plukke ut enkelte setninger for å bruke dem i sin egen politiske agenda. Når han sier: «Om jeg fikk velge mellom fred og alle territoriene vi erobret i fjor, ville jeg foretrekke freden,» må det være som musikk i venstresidens ører. Men når han i samme åndedrag presiserer at han ikke vil trekke seg tilbake fra visse områder – (Øst-)Jerusalem og (den tidligere syriske) Golanhøyden – vil vel snarere folk på høyresiden spisse ørene.

Gårdsdrengen. Det ville likevel være uklokt av enhver å hevde at politiske beslutninger i dag kan baseres på de politiske realitetene for 50 år siden. Og filmskaper Yariv Mozer har vært klok nok til ikke å gjøre for mye ut av det politiske, men i stedet bruke de seks timene med råopptak som han har hatt til rådighet – sammen med filmaviser fra perioden – til å lage en karakterstudie med vår egen samtid som åpenbar klangbunn. Fra én ytring til den neste blir vi langsomt kjent med en leder som la stor vekt på å være et personlig eksempel, som var svært godt kjent med andre kulturer og som ga en etisk visjon til folket sitt.

Ben-Gurion nevner sitt ønske om at Israel skal være et «særlig edelt» land.

Disse karakteristiske trekkene er særlig slående sammenliknet med mange av dagens politikere, om de så er advokater eller eiendomsmagnater. Kontrasten mellom dem og Ben-Gurion kan være ganske overveldende. Sistnevnte arbeidet som gårdsdreng da han kom til landet i 1906. Han gikk ut av regjeringen i to år på 1950-tallet for å dra tilbake og dyrke opp ørkenen – og selv som pensjonist slo han høy og plantet trær. «Jeg vil bo et sted der alt er skapt av vårt eget arbeid … der jeg og vennene mine kan si at det er vi som står bak det vi ser! … Vi skapte alt. … Trærne jeg ser, vet jeg at jeg selv har plantet,» sier Ben-Gurion.

Oppriktighet. Når han blir spurt om poenget med å meditere, forklarer han tålmodig forskjellen mellom den buddhistiske og den jødiske tradisjonen. Han var like vel bevandret i Dhammapadas buddhistiske aforismer som i tekstene til den bibelske profeten Jeremias.

I en nydelig scene hvor kameraet dreier vekk fra ørkenskuret der opptakene til det lenge forsvunne intervjuet fant sted, ser vi Ben-Gurion kledd som buddhist ved en helligdom i Burma (i dag Myanmar) i samtale med den burmesiske statsministeren U Nu. Samtalen dreier seg om hvorvidt det ville være mulig eller ikke å «bli kvitt alle problemene i verden» gjennom å «kvitte seg med ordet ’jeg’ og jeg-bevisstheten». I denne scenen kommer varmen og aktelsen U Nu nærer for Ben-Gurion tydelig til syne – følelser som ble delt av mange andre internasjonale ledere, særlig regjeringssjefene i de nylig uavhengige afrikanske landene. Ben-Gurion nevner sitt ønske om at Israel skal være et «særlig edelt» land, og gjennom hans 13 år som statsminister hadde da også Israel en ledende rolle i verden som yter av medisinsk hjelp og støtte til landbruket i det postkoloniale Afrika.

Ben-Gurion klarte også å skaffe seg respekt blant enkelte arabiske ledere, blant dem Musa Alami, som da var palestinernes de facto leder. Alami peker på et 40-årig vennskap med Ben-Gurion og sier at han likte ham spesielt for hans oppriktighet, selv om den «kunne være nesten skremmende». Denne ærligheten var selve innbegrepet av Ben-Gurion. I hans regjeringstid sto landet på god fot med de fleste andre land og var samlet innad.

Statens Einstein. Men Ben-Gurion er lite villig til å ta æren for mye av det han har gjort. «Jeg ledet ikke Israel, jeg ledet meg selv,» sier han når han prøver å ære pionerbøndene som kom til landet så tidlig som i 1870. Han peker på at da han møtte Albert Einstein, spurte han fysikkgeniet om det var sant at han hadde klekket ut relativitetsteorien helt på egen hånd. Einstein sa, minnes Ben-Gurion, at han bygde sin teori på eksperimenter andre hadde utført.

Likevel er det klart at uten Einstein ville det ikke ha vært noen relativitetsteori. Likeledes er det liten tvil om Ben-Gurions rolle i Israels historie. Uten ham er det vanskelig å se for seg at den moderne staten Israel noen gang ville blitt skapt.

---
DEL