Staten fremmer utvikling

Staten er mer enn bare brysomt unødvendig byråkrati, den kan også være et sentralt instrument for å fremme økonomisk utvikling. Det har mange tilhengere av neoliberal økonomisk politikk glemt. I økonomiske teorier preget av 1980-90 tallets neoliberale politiske rammeverk er forutsetningen en så svak stat som overhode mulig for å fremme økonomisk vekst. Den byråkratiske […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Staten er mer enn bare brysomt unødvendig byråkrati, den kan også være et sentralt instrument for å fremme økonomisk utvikling. Det har mange tilhengere av neoliberal økonomisk politikk glemt.

I økonomiske teorier preget av 1980-90 tallets neoliberale politiske rammeverk er forutsetningen en så svak stat som overhode mulig for å fremme økonomisk vekst. Den byråkratiske staten og alle dens kompliserende lover, skatter og oppgaver er et forsinkende mellomledd som hinder økonomisk vekst fordi ingen orker å investere til slutt. Det er bare gjennom et så fritt markedsøkonomisk rammeverk som mulig at den økonomiske veksten kan nå sitt maksimale punkt. Disse argumentene har fått innpass på nesten samtlige områder i politikken. For å få økonomisk vekst må staten være minst mulig og markedet råde mest mulig. Særlig internasjonale handelsorganisasjoner som WTO, Verdensbanken og IMF domineres av denne tankegangen i sitt arbeid for å fremme økonomisk vekst i utviklingsland. De legger ned retningslinjer for den økonomiske politikken som vektlegger mindre stat, mer privatisering og mer marked.

Disse teoriene er i seg selv problematiske fordi mange årsakssammenhenger er uoversiktlige og kompliserte. Hovedpoenget er at mange ledende økonomer og politikere blander sammen økonomiske virkemidler med økonomiske og politiske målsettinger. Med sittende regjering har for eksempel konkurranseutsetting av offentlige tjenester i stor grad blitt erklært som politisk og økonomisk målsetting istedenfor å behandles som et økonomisk virkemiddel. Konkurranseutsetting som økonomisk virkemiddel virker i noen tilfeller, men langt ifra alle.

Det er få eksempel på land som har bygget opp sin egen velstand uten en sterk og vital stat samtidig som den innenlands produksjonen har vært beskytta mot konkurranse. Et sterkt statsapparat har med andre ord bidratt til å legge forholdene til rette for politisk og økonomisk utvikling, og særlig viktig er dens rolle jo tidligere i denne utviklingsfasen man kommer. Når økonomiske neoliberalister snakker om et friest mulig verdensmarket med svakest mulige stater som universelle lover for økonomisk vekst, har de en tendens til å glemme hvordan vi selv utviklet vår egen velstand.

Økonomiske neoliberalister rir teorier om «minst mulig stat» som universelle løsninger i både tid og rom for hvordan man skal fremme økonomisk vekst. Det er nettopp at staten ikke holder seg til et minimumsnivå som hindrer økonomisk vekst, blir det hevdet. Hvis man tar et lite blikk på virkeligheten, både i tid og rom, er bildet mer nyansert. Minimumsstaten har ikke alltid vært fordelsaktig for å fremme økonomisk vekst. I perioden 1920-40 var det de tre områdene i Europa med størst stat som hadde den desidert største økonomiske veksten, Sovjet, Tyskland og Skandinavia. Dette var politiske systemer basert på en sterk og omfangsrik statsmakt. De regionene som gjorde det aller dårligst i denne perioden var land som baserte seg på en utvidet økonomisk liberalisme med en minimumsstat, slik som Storbritannia og Frankrike.

Vest-Europa og USA, gjennom internasjonale handelsorganisasjoner som IMF, Verdensbanken og WTO, er de mest sentrale pådriverne for et svakest mulig statsapparat som rammeverk for å fremme økonomisk utvikling i fattige deler av verden. Allikevel, det finnes ingen regioner i verden med like omfattende og kontinuerlig sterkt statsapparat som nettopp Vest-Europa og USA. Her har statsapparatet ledet an i den økonomiske utviklingen med tollmurer, omfangsrikt statlig initiativ og intervensjon samt fokus på sosiale ansvarsområder. Dette har gjort regionen til den rikeste i verden gjennom en mer eller mindre jevn økonomisk vekst de siste 200 årene. Dette glemmes raskt når premissene legges for økonomisk utvikling i fattige deler av verden.

Vest-Europa og USA fungerer som premissleverandører for økonomisk utvikling i fattige deler av verden. Dette skjer innenfor et neoliberalt rammeverk der det forlanges at fattige land bygger ned sitt statsapparat og sine tollmurer, åpner for privatisering og internasjonale aktører. Dette beskrives som den universelle oppskriften på økonomisk vekst, minst mulig stat, friest mulig marked. Premissene for økonomiske utvikling av fattige regioner endres uten å «tillate» dem de samme premissene som lå til grunn for vår utvikling, rett og slett fordi disse premissene går direkte imot en rådende politisk ideologi. Statens historiske betydning for vår egen økonomiske utvikling og velstand nedprioriteres siden dette er premisser som ikke passer inn i det rådende politiske tankesettet.

Og kanskje aller viktigst, sterk stat i utlandet tjener ikke lenger våre økonomiske interesser. Den økonomiske teoriens hovedoppgave blir dermed å støtte og begrunne en politisk virkelighet, der forsvar av Vestens økonomiske interesser er sentralt, og ikke en forklaring på økonomisk utvikling av fattige land.

Staten er mer enn bare handelshindringer og byråkrati. Når det gjelder økonomisk og politisk utvikling er staten en svært sentral aktør og et anvendelig instrument. En sterk, vital og responderende stat med utvida ansvarsområde kan legge grunnlaget for territoriell kontroll, politisk stabilitet og sosial sikkerhet, noe som er fordelaktig for økonomisk utvikling og vekst. Det finnes ingen bevis for at en stat med utvida ansvarsområde og godt utviklet sosiale sikkerhetsnett er til hinder for økonomisk vekst. Tvert i mot, dette fremmer økonomisk vekst og er samtidig konkurransedyktig. Særlig etterspørsel etter innenlandsproduserte varer er viktig for å stabilisere og bygge opp økonomien i en tidlig fase. Her kan staten bidra med utviklingsprosjekter, fordelingspolitikk, utdanning, infrastruktur, sosial og velferdspolitikk som i sin helhet vil virke stabiliserende på samfunnet og samtidig fremme økonomisk vekst.

Slik forholdene er i dag, med Vest-Europa og USA som velutviklede industriregioner, er det helt klart at vi kan ha store fordeler med svake stater på andre, underutvikla kontinenter. Svake stater som ikke blander seg borti lovgivning, skattelegging eller legger beslag på nasjonale råvarer er bra for vår globale, konkurransedyktige industri. En økonomisk teori som vektlegger svak stat for å fremme friest mulig marked, vil utvilsomt også kunne tjene til forsvar av denne politikken. Spørsmålet er om den svake staten virkelig er så fordelaktig løsning for å fremme økonomiske utviklingen i disse fattige regionene?

---
DEL

Legg igjen et svar