Staten bør avkristnes

Den siste ukas debatt om forholdet mellom stat og kirke har vist følgende: Norge bør ikke lenger være evangelisk-luthersk.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

[14. mars] På den ene siden kan man si at denne problemstillingen om stat-kirke ikke burde blitt tatt opp akkurat nå. Ikke rett før påske, den mest grunnleggende høytiden innenfor kristendommen, denne religionen fra Vest-Asia som Norge har knyttet seg til gjennom de siste tusen år.

På den annen side er det akkurat nå, våren 2008, at selve skjebneslaget står for den norske stats tilknytning til det religiøse. Og nettopp derfor bør dette ømtålige temaet reises akkurat nå. Etter påske skal nemlig stat-kirke-meldingen opp for Stortinget. Samtidig skal nye formålsparagrafer for skoler og barnehager behandles. Mens innholdet i det nye Religions-, livssyns- og etikkfaget (REL) skal vedtas, som erstatning for det ti år gamle KRL-faget – som i fjor ble dømt av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Kort sagt: Det er nå det skjer. Påsken 2008 vil utgjøre hvileskjæret før kampen om Norges selvbilde tar til.

Forholdet mellom stat og kirke er nemlig ikke noe som bare angår ateister, troende eller spesielt interesserte. Spørsmålet burde oppta alle bosatt i Norge, samt en del utenfor. Det offisielle Norges forhold til det sekulære og religiøse sier noe om hva slags samfunn vi ønsker å skape framover i det 21. århundre. Det er hele den norske stats identitet som nå skal avgjøres.

Denne åndskampen materialiserte seg denne uka i striden rundt en bispeutnevnelse i Trondheim. Søndag ble det klart at prost Tor Singsaas vant kirkens første avstemningsrunde for å bli ny biskop i Nidaros fra 1. juni. Men kultur- og kirkeminister Trond Giske (Ap) kunne så opplyse at han og regjeringen også vil måtte ta hensyn til kjønnsbalansen. Altså at kapellan Berit Lånke fremdeles er aktuell bispekandidat, selv om hun «bare» ble nummer to blant menighetsrådene og prestene. Nidaros-utnevnelsen henger igjen sammen med kjønnsbalansen også i de kommende bispetilsettingene på Møre og i Bjørgvin.

Og slik kunne man fortsette. Isolert sett har de ulike partene sikkert gode argumenter for sine kandidater. Men i sum ødelegger denne evige, årelange kampen mellom regjeringen og kirken for alle parter. Problemet er ikke hvilken biskop som til slutt blir valgt. Problemet er at staten og regjeringen skal ha noe med denne saken å gjøre.

I et moderne, demokratisk og fornuftsstyrt samfunn bør ikke staten kunne tilknyttes én tro eller ett livssyn mer enn andre. I land som det er naturlig å sammenligne Norge med – altså slike som India, Sverige og Canada – ville det være utenkelig at staten utpekte religiøse ledere. Dersom dette skulle vært logisk, måtte Stoltenberg-regjeringen også utpeke ledere for landets jøder og muslimer. Men da ville utnevnelsene mer åpenbart minne påfallende om det Kina gjør, når regjeringen der kårer den de ønsker skal være tibetanernes åndelige overhode.

Alle parter tjener på at også Norge, som formelt er av de mest ikke-sekulære av de demokratiske land, bryter sine bånd til kirken og velger sekularismen som statsform. Tegn i tiden tyder på at dette ikke vil skje med det første. Gammel vane er vond å vende. Og både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF ønsker av ulike grunner at dagens statsreligion skal fortsette.

Men dette handler ikke om hva slags kirke vi ønsker. Snarere om hva slags stat vi ønsker. Forrige ukes politiske omdreining viser hvor uheldig dagens ordning er. 8. mars ble det kjent at flere av Aps lokalpolitikere nå tar til orde for et nærmere samarbeid med KrF. Bakgrunnen er dårlige meningsmålinger for den rødgrønne trioen, som gjør at Ap ser seg om etter nye partnere for å sikre fortsatt regjeringsmakt etter stortingsvalget neste år.

Men slik kan politisk taktikkeri få avgjørende innflytelse på statskirkedebatten etter påske. Og det er en sammensausing som ingen tjener på.

Bryt båndene. Gjør staten livssynsnøytral. Og Norge sekulært. Fordi vi alle fortjener det.

Nytt språkpoliti

[politispråket] En 48-åring fra Finnmark ble denne uka frikjent for å ha kalt en politimann «kuk» under en trafikkontroll. Politimester Truls Fyhn reagerer sterkt på frifinnelsen, som han opplever som «krenkende».

Men samtidig forsvarer Fyhn politiets offisielle kategorisering av mange nordmenn som «neger», en stempling som er langt mer krenkende enn et sleivete nordnorsk uttrykk. På tide med et kompetent språkpoliti?

---
DEL