Staten kan skape et bærekraftig, grønt industrisamfunn

Tiden for å flikke og reparere er over. Global oppvarming er reelt, og det er tid for store statlige ambisjoner og visjonære investeringer.

Mariana Mazzucato

Av: Vegard Velle

Mariana Mazzucato er professor i innovasjon og forskningsleder ved Universitetet i Sussex i England. Den forrige boken hennes, The Entrepreneurial State: debunking private vs. public sector myths, ble av Financial Times i 2013 trukket frem som en av årets bøker. Vi har tatt en prat med forskeren.
– Hvorfor kan ikke markedskreftene løse klimakrisen?
«En grønn utvikling handler ikke bare om noen solcellepaneler og vindmøller. Det handler om gjennomgripende endringer i alle sektorer. Hele økonomien, inkludert industrien, finanssektoren og nye investeringer, må dirigeres i en grønn retning.
En slik storstilt omstilling, som vi trenger på grunn av den globale oppvarmingen, har aldri tidligere skjedd med utgangspunkt i markedsaktører. Markedskreftene er for labile, kortsiktige og risikosky. Forbrukerne kan selvsagt oppmuntres til å få en mer miljøvennlig adferd, og det kan hjelpe noe. Men det vi trenger, er en helhetlig endring.
Det finnes i dag mange forsøk i privat sektor på å satse på alternativ energi, batterier, elektriske biler eller resirkulering. Men felles for disse er at de er for puslete eller utvikler seg for sakte. Usikkerheten ved dem gjør at de ikke tiltrekker seg større finansiering, og samtidig er de for spede til å skape en større etterspørsel. Siden endringene er for små og lite dristige, gjør de heller ingen større forskjell for veksten i økonomien eller for antallet arbeidsplasser.
Vi trenger derfor er et kollektivt løft, og Europa har et stort nok marked til å kunne gjøre en forskjell hvis medlemslandene drar sammen. Problemet er at en fundamentalistisk forståelse av det frie markedet – at det er nøytralt og bør forbli uregulert – står sterkt.»

– Hva er grønn vekst, og hvordan oppnår man det?
«Vi må komme oss forbi en rekke naive forestillinger: Den grønne omstillingen er ikke i første rekke et teknisk spørsmål om tilstrekkelig forskning og utvikling. En grønn omstilling handler i første rekke om politikk, og forutsetter staters vilje til å gripe inn aktivt med en synlig hånd. Dette kjennetegner da også de landene som leder an i denne omstillingen.
Generelt er statens rolle i prosessen med å skape nye og spennende produkter og tjenester, kraftig undervurdert. Staten representerer en tålmodig kilde for finansiering, som gang på gang har vist seg å være en nødvendig forutsetning ved utvikling av nye teknologier. Ikke minst i tidlige faser, hvor det hersker stor usikkerhet rundt satsingen. Stater har ofte, med utgangspunkt i en visjon, vist seg i stand til å gjennomføre dristige nyvinninger – som å frakte menneskene til månen – det motsatte av hva vi får høre om staten i dag.
Grønt entreprenørskap, som politikere elsker å snakke om, handler ikke bare om gründere, risikokapital og hjemmesnekrede oppfinnere. I bunnen må ligge en vilje og en evne hos økonomiske aktører for å akseptere risiko og usikkerhet, noe du sjelden finner hos risikosky private investorer. De fleste av de revolusjonerende nyvinnin-
gene i kapitalismen – fra jernbanen til internettet, nanoteknologien og medisinske fremskritt – sprang ut fra en statlig satsing.»
– Kan du gi noen eksempler på stater som har lykkes?
«I Brasil, Tyskland og Kina har statene grepet inn med en aktiv satsing, og ikke bare som et motsyklisk stimuli, men som et aktivt grep for å videreutvikle de mest innovative, risikable og usikre delene av den grønne økonomien.
I Tyskland satset myndighetene på vindkraft allerede midt på åttitallet. Målet var å komme opp på 100 MW vindkraft innen 1989. Det gjorde de ved å tilby høyere enn markedsprisen for energi fra vindkraft og ved å gi skatteletter til småskala vindkraftutbyggere. I dag er det den statlige investeringsbanken KfW som leder den såkalte Energiewende – «klimaomveltningen».
I Kinas femårsplan for perioden 2011–2015 ligger at landet skal investere 1500 milliarder dollar – tilsvarende fem prosent av bruttonasjonalproduktet – i energieffektivisering og miljøvennlige teknologier, i bioteknologi, en ny generasjon digital teknologi, avanserte produksjonsmetoder, nye materialer, alternative energikilder og elektriske biler.
For å premiere utbyggingen av sol- og vindkraft har Kina fastsatt kraftprisene fra disse energikildene til et gunstig høyt nivå. Samtidig får selskaper som utvikler ny teknologi på dette området, refundert utgiftene sine i løpet av en sjuårsperiode, samtidig som de kan høste av overskuddet i flere tiår fremover. Industriledere har dermed sterke insentiver til å satse.
Spørsmålet er om Kina er i stand til å fortsette sin økonomiske vekst og samtidig kutte klimagassutslippene. Det ville i så fall representere en ny utvikling i industrialismen.»

«Dersom Oljefondet aktivt ble brukt til å investere i fornybar energi, ville det faktisk kunne utgjøre en stor forskjell.»

– Er det mulig for Norge å endre seg, som har såpass store insentiver og komparative fortrinn i oljeindustrien?
«Klart Norge kan endre seg. Singapore endret seg for eksempel over natten på grunn av bevisste politiske valg, fordi de bestemte seg, ikke på grunn av komparative fortrinn.
Jeg synes det er snodig at et statlig norsk oljefond investerer i eiendom, akkurat som om det var et helt ordinært privat finansfond. Dersom Oljefondet aktivt ble brukt til å investere i fornybar energi, ville det faktisk kunne utgjøre en stor forskjell.
Heller ikke regnskogsatsingen er jeg så imponert over, siden dette først og fremst er veldedighet. En slik satsing er sårbar for politiske vindkast, og kan snu over natten med et nytt politisk styre. Den fornybare satsingen i Danmark er mer i den retningen jeg tenker. Danmarks grønne satsing er både innovativ, stor og helhetlig, noe som gjør den langt mer bærekraftig over tid, siden omleggingen ikke blir så sårbar for politiske konjunkturer.
Også Finland viser at det går an å snu. Landet var et av de minst innovative på nittitallet, men gjennomførte et skifte og ble blant de mest innovative i OECD.»
– Vi trenger «et annet syn på hva som er et godt liv». Hva mener du med det?
«Min langsiktige visjon er å omgjøre dagens produktivsystem til et bærekraftig grønt industrisamfunn. Et slikt samfunn vil kunne levere godene til folket, samtidig som det er økonomisk høyerestående i forhold til dagens samfunn. Når den grønne økonomien tar av, vil den også være lønnsom. Nye industrier vil vokse ut av skiftet.
En grønn vekst handler om mye mer enn fornybare energikilder og lavere karbonutslipp. Sett med teknologiske øyne er det ikke nok synergier mellom ulike fornybare energiformer til å oppnå et grønt skifte. Også andre samfunnsendringer trengs: konservering, utslippskontroll, mindre bruk av materialer per produkt, utforming for lang holdbarhet, erstatte eierskap med leie, satsing på vedlikehold og resirkulering, gjøre byene mindre forurensende og bedre å bo i, revolusjonere transportsystemene, fokusere på helse, og styrke alle former for utdanning – i og utenfor skoler.
Slik kan vi få et nytt syn på det gode liv, og bidra til å forme drømmene til folk flest. En grønn omstilling innebærer med andre ord en gradvis endring av hele økonomien, en reversering av dagens masseproduksjon og forbruksmønstre, og å innføre et vidt spekter av nyskapende endringer i produksjon og livsstil som vil utvide bærekraften og minske mengden karbonutslipp.
Skal vi klare å finansiere større statlige satsinger, trenger staten nye inntektskilder. Staten bør derfor finne nye måter å skattlegge på. Det offentlige trenger nye, store inntekter. Derfor må vi være villige til å skattlegge salg av finansinvesteringer. Og staten bør få en andel av inntekten fra vellykkede statlige investeringer.»

Denne teksten er en forkortet versjon av samtalen med Mazzucato, og trykkes også på radikalportal.no.


Velle er journalist, og har sittet i styret til blant annet Fredsinitiativet og Norsk klimanettverk. vegardvel@yahoo.no.

---
DEL