Norge rangeres høyt på internasjonale indekser, også på Transparency Internationals korrupsjonsindeks, der Norge utmerker seg som et land med relativt lite korrupsjon. Andre undersøkelser som retter seg mot Kommune-Norge, viser derimot et litt annet bilde: Difi gjennomfører annethvert år Innbyggerundersøkelsen, der det også spørres om innbyggernes oppfatning av korrupsjon i Norge.
Følgende spørsmål stilles: «I hvilken grad mener du at ulike former for korrupsjon, slik som bestikkelser/’smøring’ og favorisering av familie og venner, skjer i norsk offentlig sektor?» I spørsmålet blir korrupsjonsbegrepet brukt litt annerledes enn i straffeloven, ettersom man også har tatt inn fenomenet favorisering. Om lag 50 prosent av de spurte mener det er korrupsjon i kommunene. Det er naturligvis ikke alltid slik at oppfatninger er likestilt med fakta, samtidig mangler det ikke på eksempler på korrupsjonssaker og det vi kan kalle «gråsonekorrupsjon» som kameraderi, nepotisme og favorisering både innen kommunal forvaltning og på politisk nivå.
Alle kjenner alle.
En utfordring i Norge er at vi er en liten og relativt tett sammenvevd befolkning. Begrepet «alle kjenner alle» brukes ofte, og habilitetsproblematikk er utbredt, spesielt i små kommuner. Et avbøtende tiltak og en god vaksinasjon mot at korrupsjon får fotfeste, er en størst mulig grad av åpenhet når det gjelder både politiske beslutninger og administrative disposisjoner. Korrupsjonens konsekvenser kjenner vi etter hvert godt – de er ikke bare økonomiske i form av dyrere varer og tjenester og usaklig forskjellsbehandling, men også ikke-økonomiske, som svekket lokaldemokrati og redusert tillit til at folkevalgte handler med fellesskapets beste som rettesnor.
Transparency International lanserte nylig en undersøkelse¹ som kartla åpenhet i en rekke europeiske hovedsteder. Åpenhet om politiske beslutningsprosesser, økonomiske disposisjoner, offentlige anskaffelser, kommunikasjon og informasjon fra kommunestyremøter og etisk regelverk for folkevalgte er undersøkt. Overraskende nok kommer både Oslo og Stockholm samlet sett bak en rekke østeuropeiske hovedsteder. Selv om det kan være vanskelig å sammenlikne resultater for hovedsteder som har ulik styreform og organisering, er det likevel tankevekkende at for eksempel Bratislava, Pristina, Sarajevo, Skopje med flere har full åpenhet om kommunens anskaffelser (hvem som vant anbudet, pris og produkt/tjeneste), mens Oslo kommune ikke publiserer slik informasjon.
Et sterkt lokaldemokrati fordrer at vi, velgerne, bryr oss om disse spørsmålene og etterspør konkrete forbedringstiltak. Det er ingen tvil om at Kommune-Norge kan øke åpenheten og arbeide mer aktivt mot korrupsjon. Godt valg!
1. Undersøkelsen Access to Information in European Capital cities ble publisert 20.8. Se http://transparency.no/
