Stankens politikk

Det eksisterer et sosialt fenomen på subwayen i New York som man ikke finner omtalt i noen turistbøker: Folk som kollektivt holder seg for nesa. Iblant strømmer de panisk ut av vogna ved første mulige anledning og bytter til en annen. Noen få utveksler megetsigende blikk, men de aller fleste slår blikket ned. Vanligvis pleier newyorkerne å […]

New York. © Scanpix
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det eksisterer et sosialt fenomen på subwayen i New York som man ikke finner omtalt i noen turistbøker: Folk som kollektivt holder seg for nesa. Iblant strømmer de panisk ut av vogna ved første mulige anledning og bytter til en annen. Noen få utveksler megetsigende blikk, men de aller fleste slår blikket ned. Vanligvis pleier newyorkerne å være ivrig opptatt med å sjekke sosiale medier og utveksle dramatiske begivenheter med hverandre («and then he said … and I just totally, are you f*** serious?!, so I said, and then he said … and you know, there is just no way I’m ever gonna talk to that asshole again …»), men dette sosiale spillet blir iblant innstilt og erstattet av en knugende stillhet mens folk står der i fellesskap og holder pusten eller begraver halve ansiktet i sine skjerf. Hadde man ikke visst bedre, kunne man kanskje trodd dette var en politisk performance. Men så er ikke tilfelle. Fenomenet kan vi kalle stankens politikk: Det lukter fjøs på banen. Eller rettere, det lukter fattigdom. Odøren skyldes nemlig at en eller flere hjemløse har inntatt vogna, kanskje for å ta seg en lur. Da skal visstnok E-linja være den foretrukne rullende senga. Den går i døgndrift mellom Jamaica og World Trade Center. Noen ganger flyter det tiss bortover gulvet. Det ser ut som om de prøver å gjøre seg usynlige, der de sitter og begraver sine ansikter i svarte, møkkete hender. Flere er psykisk syke. Blant kvinnelige hjemløse har 63 prosent vært utsatt for vold i nære relasjoner. I vinter – en av de kaldeste i New York på 65 år – har et særlig stort antall hjemløse søkt tilflukt i subwayen. I februar varslet Metropolitan Transportation Authority (MTA), til store protester, at de ville iverksette en razzia og tømme vognene. Det ble ikke noe av. I sitt klassiske sosiologiske verk The Presentation of Self in Everyday Life, viser den kanadiske sosiologen Erving Goffman hvordan menneskelig interaksjon – særlig i det offentlige rommet – styres av sosiale spilleregler. Det finnes både skrevne og uskrevne regler som alle tar sikte på å få det sosiale samspillet til å gå så knirkefritt som mulig. Stort sett ønsker mennesker å unngå konflikt og fremfører seg selv på måter som er i tråd med det sosialt aksepterte. Det gjelder også tiggere og fattigfolk. Da jeg sist bodde i USA, i San Francisco i 2010, opplevde jeg ikke denne formen for hjemløshet. Tiggingen var annerledes, mer sivilisert, om du vil. I blant fikk man et «God bless you» eller et «Hey girl, what a wonderful smile you got there!» med på veien. Jeg husker at jeg da fortalte norske venner om hvor «høflige» amerikanske hjemløse var, at det var enklere å like dem. Oftere enn i Oslo – og New York – stakk jeg en dollar eller to i koppene deres, eller kjøpte en kopp kaffe. Da slo det meg ikke hva den uttalelsen egentlig sier om avsenderen: at man forventer en viss verdighet av folk, også når de lever under de mest uverdige forholdene man kan tenke seg. Nådeløs politikk. Men slike spilleregler for å fremstå som verdige følger ikke de hjemløse på A- og E-linja i New York. Kan hende det er dette som får det vanlige sosiale spillet i subwayen til plutselig å bryte sammen, å endre karakter? Noen mener folks evne til å føle empati er en begrenset ressurs. Når de hjemløse blir påtrengende – enten i antall, oppførsel eller lukt – trekker vi oss unna, slår blikket ned, kanskje knuger vi veska litt hardere.

I dag sliter hjemløse i USA mer enn noen gang, etter at tigging og utendørs overnatting har blitt forbudt mange steder.

Det kan være noe av forklaringen, men ikke hele. Forleden spurte jeg en amerikansk venninne om hennes syn på hjemløse og den politiske håndteringen av dem. Hun svarte nølende at hun, som vanligvis stemmer demokratisk, stemte republikansk og for gjenvalg av New York-ordfører Michael Bloomberg i  2008. Da hadde han allerede sittet i ordførerstolen i to perioder, som frem til da var grensen for hvor lenge man kunne ha den posten. Men i likhet med diktatorer som amerikanerne helst ikke sammenligner seg med, endret Bloomberg valglovene og fikk en tredje periode. «Egentlig syns jeg sånt er betenkelig,» sa min venninne, og utdypet: «… men jeg stemte på ham likevel. Etter 9/11 og hele den økonomiske krisa kjentes alt så usikkert. Han var en selfmade businessman. Det virket fornuftig å beholde en som kunne styre økonomien.» Og det har han gjort. Ifølge The Institute for Children, Poverty, and Homelessness (ICPH) kutta Bloomberg i 2011 støtten til subsidierte boliger for hjemløse familier i New York City. Den har ikke blitt erstattet av andre sosiale tiltak. I dag sliter hjemløse i USA mer enn noen gang, etter at tigging og utendørs overnatting har blitt forbudt mange steder. Rengjøring av det offentlige rom. Forleden så jeg en fyr sitte på en pappeske på Upper West Side. Han ble bedt om å gå da noen folk fra JCDecaux skulle bytte reklamen i monteren han satt foran. I ordets mest bokstavelige forstand fortrenges de fattige av kapital og pengemakt. Flere bruker begrepet «manhattanization» om det fenomenet at stadig flere hjemløse presses ut av områder, slik at byen kan tiltrekke seg kapital, turisme og en kjøpesterk middelklasse. Vi kjenner den samme tendensen fra Norge i måten vi behandler romfolk og prostituerte på. Blir de for aggressive og pågående, må de lukes ut av det offentlige rommet. Sosiologen May-Len Skilbrei skriver i en artikkel i boka Norske seksualiteter om hvordan nigerianske prostituerte har blitt omtalt i media – som en kilde til ordensforstyrrelse og en trussel mot tekkelig heteronormativitet. Til VG uttalte Ap-politikeren Gunn Karin Gjul i 2005 at «småbarnsfedre som er ute for å kose seg på Karl Johan en sommerkveld […] ikke skal bli utsatt for prostituerte som tilbyr sex,» mens Carl I. Hagen var klar på at dette ikke skulle forekomme på landets «paradegate». Lignende uttalelser kom fra påfallende mange politikere på både høyre- og venstresida. Fortere enn du kan si Foucault er den offentlige diskursen endret fra å handle om prostitusjon som et sosialt, og til dels kjønnet, problem, til å handle om sosial renovasjon og estetikk. I førnevnte bok beskriver Goffman hvordan tiggere orienterer seg etter uskrevne sosiale spilleregler i måten de fremfører fattigdom på. For å få penger, må man gjenkjennes som verdig trengende. Man må repetere tegn og fremvise symboler som skaper en overensstemmelse mellom forestilt og faktisk fattigdom og lidelse. Noen vil kalle det utspekulert. Jeg vil kalle det tilpasning til omgivelsenes hykleri. Selv om levestandarden har økt for riktig mange mennesker i den vestlige verden, har ikke vår medfølelse og politiske bevissthet holdt takt. I stedet for å kreve hjemløses høflighet i bytte for vår veldedighet, bør fokuset snus til å handle om rettferdighet. Verken i USA eller Norge bør vi godta kriminalisering av fattigdom og at folk lever som dyr på gata. Det er kort og godt et spørsmål om anstendighet.

---
DEL