Stanken av penger

Høyre har bedt velgerne tenke over om de har mest til felles med LO eller Rimi-Hagen. Og blir overrasket over svaret.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sett fra et strengt interesseperspektiv synes det underlig at Høyre noen gang har fått dominere norsk politikk, i hvert fall etter at arbeiderbevegelsen først hadde kommet seg inn i regjeringskontorene, sånn på ordentlig. I de 46 årene fra kriseforliket i 1935 til Høyre-tsunamien feide inn over landet i 1981 satt Høyre i tre regjeringer – samlingsregjeringen etter krigen, Lyng-regjeringen etter Kings Bay-saken og Bortens regjering fra 1965-1971. Den første varte drøyt fire måneder og hadde Aps Einar Gerhardsen som statsminister. Den siste holdt i seks år, og ble ledet av Senterpartiet. Den midterste, der Høyre var så heldige å få statsministeren, holdt i fire uker. Til sammen altså omlag seks og et halvt år i regjering, hvorav fire uker som regjeringsleder.

I et samfunn der det store flertall var arbeidere var det selvsagt ikke til å undres over at «arbeiderpartiet» også var det største. Det var i deres «objektive interesse», om noe sånt finnes, at Ap og LO styrte Norge, og ingen så vel noe unaturlig i at Ap og LO var ett og at en stemme til Ap var en stemme til LO. Verre for Høyre, da, som representerte et lite men mektig mindretall. Overklassens styrke har jo aldri vært at de er så fryktelig mange, men at hver og en av dem har så mye makt. Det passer dårlig med et demokratisk system der hver mann og kvinne har én stemme.

Derfor var det befriende for Høyre at arbeiderbevegelsens utjevningspolitikk langt på vei visket ut skillene mellom fattig og rik, arbeid og kapital, lav og høy, og dermed også de «objektive interessene» til en arbeiderklasse som hadde stått sammen. Det banet veien for en Høyre-bølge der arbeidsfolk som var subjektivt interessert i å handle vin på kiosken klokka ett om natta gjerne kunne stemme på Kåre Willoch. Fordi det var det «interesser» handlet om. Tross alt var alle partiene sosialdemokrater, spørsmålet var hva slags sosialdemokrater de var: For eller mot vin, for eller mot kveldsåpent, for eller mot nærradio eller for eller mot det suksessrike frislippet i boligmarkedet og finanssektoren. Når så Carl I. Hagen, av alle, feide Willoch ut av regjeringskontorene og Gro tok over igjen, var det med en innstrammingspolitikk som mildt sagt gjorde begreper som «objektiv interesse» enda mer diffuse.

Fra et ideelt demokratisk ståsted bør politiske partier selvsagt ikke ta imot penger fra noen. Å se gjennom fingrene med noen hundrelapper fra ivrige partimedlemmer er enkelt, men når Odd Einar Dørum gir 100.000 kroner til Oslo Venstres valgkamp blir ikke spørsmålet om kjøp av politiske verv irrelevant. Og hvis Stein Erik Hagen heller enn å sponse Høyre hadde brukt millioner på en kampanje for selv å bli valgt inn på Stortinget, og så bruke posisjonen til å slåss for skattelettelser for de rikeste, hadde trolig reaksjonene vært sterkere enn de har blitt. Men konsekvensene er jo de samme. I bunn og grunn burde det derfor være i LOs interesse – de som mener seg å representere et objektivt flertall – at det er antall som styrer politikken og penger som styrer kapitalen. Heldigvis har vi ikke mange eller pengesterke eller politisk bevisste kapitalister i dette landet. Ennå. Men heller ikke Gerd-Liv Valla eller Aps partisekretær Martin Kolberg bør være i tvil om at Norge en dag kan ha en skokk med Rimi-Hagener som også får styre norsk politikk. Og derfor burde Ap, om ikke annet så av objektiv egeninteresse, gått inn for langt strengere regler for økonomiske bidrag til partiene.

På kort sikt fungerer pengegavene som påminnelse for velgerne om hvilke partier som representerer hvilke interesser, og når LO nå for annen gang åpner pengesekken for SV er den politiske støtten og anerkjennelsen vel så viktig som den økonomiske.

Høyre, på sin side, tror tydeligvis fortsatt på at mange nordmenn er redde for et LO med 850.000 medlemmer, og hva slags jævelskap de kan finne på. Det viser, om ikke annet, at læringskurven i Høyre er uhyre slak: Høyre henvender seg til dem som fryktet Martin Tranmæl anno 1911, og tror frykten skal være like stor for Gerd-Liv Valla i 2005. Det samme Høyre var helt sikkert på plass på Fritzøehus eller andre -hus også, for å snakke bekymret om hva som skulle skje hvis Landsorganisasjonen fikk for stor innflytelse. Stein Erik, Mille-Marie og deres gjester er uansett i sørgelig mindretall. Derfor vinner heller ikke Høyre noen gevinst på hardkjøret mot LO, Ap og SV.

Selv om det nok ikke er spørsmålet. For dette handler bare om hvem som tjener på hva, om interesser. Ethvert spørsmål om tillit og habilitet er forlengst blåst ut av debatten om pengegaver til partiene.

---
DEL

Legg igjen et svar