Stangvik og Sannes

I reklamens tidsalder er det ikke alltid sammenheng mellom oppmerksomhet og dyktighet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noen opplever rask mediefokusering og gode salgstall. Noen arbeider i det stille i årevis.

er en av landets beste jazzpianister, har vært aktiv siden midten av 50-tallet. Han var husmusikant på 60-tallets legendariske jazzsted Neptun i Bergen, akkompagnerte en rekke utenlandske solister på Norgesbesøk, har bodd i Oslo siden 1979 og vært en hyppig gjest i platestudio de siste tjue år.

Hans nærmere 50 år på jazzscenen har gitt ham en dyktighet, teknikk og rutine som er imponerende. Han har en lett og rytmisk spillestil, swinger som få, bidrar med kreative harmoniske løsninger og er en pianoets elegantiér. Men det er mulig han er en smule underkjent. Han har neppe fått den oppmerksomhet han fortjener, og er fattig på priser og materiell ros.

Tankene kan vandrer til Oscar Peterson, denne fremragende pianist som samler full sal i Konserthuset, men omtales negativt av visse jazzeksperter fordi han er «forutsigbar». Men takke meg til «forutsigbar» musikk full av swingende kreativitet framfor musikk som pretenderer originalitet uavhengig av substans. De fleste pianister når ikke Oscar Peterson til knærne ut fra de fleste musikalske kriterier.

På samme måten kan Eivin Sannes ha falt i denne båsen kalt «forutsigbar» – fordi han spiller «rett fram»-jazz, midt i jazzens mainstream. Men, som nevnt, eier han de fleste kvaliteter en god jazzpianist skal ha, og for dem som gidder å lytte, åpenbarer han seg som en dyktig skapende improvisator.

Sammen

For fire år siden startet et musikalsk samarbeid mellom veteranen Eivin Sannes og den 31 år gamle sangeren Inge Stangvik. Albumet «Together» ble spilt inn 1998-99 (Gemini GMCD 99). Nå foreligger oppfølgeren med det naturlige navn «Together again», innspilt i juni i fjor (Hot Club HCRCD 142).

Begge CD’ene er preget av lykkelig melodivalg med forfriskende formmessige finesser. På den første plata framføres «Cherokee» i et halsbrekkende tempo, innledet av en joikende Stangvik (hun er da også vokst opp på Finnmarksvidda). Det var et utvalg av fine standardlåter som ikke er spilt for ofte, hun hadde satt musikk til tekster av Pär Lagerkvist og Olof von Dalin – og hadde selv bidratt med tekst og musikk til to låter.

På den siste plata lanserer hun også egne komposisjoner, tre i tallet, og hun har satt tekst til Miles Davis’ medrivende låt «Four». Hun har trukket fram andre fascinerende jazzlåter som Randy Weston’s «High fly», og vakre ballader som «You go to my head» og «September song». De to sistnevnte framføres i et meget langsomt tempo og i en kontrollert avlappethet som kjennetegner dyktige utøvere med musikalsk overblikk. Duopartier med Inge Stangvik og den unge bassisten Christian Mortensen («Four») og med Stangvik og den rutinerte trommeslageren Eyvind Olsen («Straight no chaser») er med på å gi formvariasjoner. En blues av Cedar Walton og J. J. Johnson’s «Short cake» er platas to instrumentalnummer.

Inge Stangvik

turnérte med samiske forestillinger tidlig på 80-tallet, utdannet seg i musikk, teater og dans, sang i bluesband omkring 1990 og kom for alvor inn i hovedstadens jazzmiljø for snart ti år siden. Hun vakte umiddelbar respons – men hennes manglende PR-sans har gjort henne til en som arbeider i det stille, mest kjent for hovedstadens publikum, men har avgjort oppnådd en plass som en av våre aller fremste jazzsangere.

Hun står nå fram som en moden kunstner på 35 år, har en musikalsk kontroll som tillater henne å gjøre spennende rytmiske forskyvninger, har en sjarmerende stemme og smidig frasering – hun er en ekte uknuslet jazzsangerinne!

I balladene utviser hun en inderlighet og nærhet. På denne plata demper hun låtene ned i moderate tempo, det gjelder særlig i hennes egne låter. Vemodig er teksten om venner som ikke flyr sin vei – som den overvintrende sommerfugl i hennes avslutningslåt «Butterfly in the snow».

---
DEL

Legg igjen et svar