Ståle Eskeland – et minneord


Ståle Eskeland er død. Hvem vil tørre å stille de aller vanskeligste spørsmålene nå?

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2015-12-26

Ståle Eskeland er død (25.08.1943–26.12.2015). For de av oss som ikke kjente ham dypt som person, men som en alltid velkommen stemme i media når noe viktig var på gang, som en vennlig bowlingspiller eller en man kunne ringe og få råd av – er det også blitt tomt. Ståle Eskeland er død. Hvem vil tørre å stille de aller vanskeligste spørsmålene nå? Spørsmålene som så mange frykter og flykter fra. Hvem vil ta opp arven med å grave frem de tyngste sakene, plassere dem i våre avgjørende juridiske rom, og samtidig gjøre det forståelig for oss menige i media og i samtalene? Hvem vil, som han, kunne balansere det rettferdsdrevne og fandenivoldske sinnet – som må ha ligget bak de mange gjenopptakelsesbegjæringene, gravingen og konfrontasjonene han engasjerte seg i gjennom hele livet – med den saklige, informative og alltid vennlige og konstruktive formen som var hans? Hvem har i dag hans evne til å tørre å sette sammen de små brikkene til de tunge, alvorlige argumentene? Tørre å rette dem også mot makten når den har et ansikt og et navn? – Som ikke fryktet ledere, pengemakt eller karrieretap. Rettssikkerheten vi alle er avhengige av er ikke naturgitt. Den kjempes frem hver dag og vedlikeholdes hvert minutt av samfunnsvoktere som altfor ofte må tåle kritikk der de skulle hatt ros. Ståle var en slik aldri hvilende vokter. Hva det kostet ham å alltid velge å kjempe vet bare de aller nærmeste, som merket timene, feriene, nettene som ble brukt. Som merket energien som forsvant etter nederlag for overmakt. Men som sikkert visste om gleden og takknemligheten som han møtte så mye av.

Når argumentene hans var så vanntette og bevisene var så ugjendrivelige, da valgte man tausheten for å stoppe ham.

For de fleste vil det være de store rettsakene han engasjerte seg i som står igjen etter Ståle Eskeland: Torgersen-saken og Tengs-saken troner høyt. Der makt- og rettsapparatet rider i prestisjegang over ofre og rettferdshensyn. Men for andre av oss er det når han ble forbigått i taushet at han rager aller høyest.  Når argumentene hans var så vanntette og bevisene var så ugjendrivelige, da valgte man tausheten for å stoppe ham. Slik det var da han holdt våre egne stortingspolitikere og ansvarlige myndigheter til ansvar med bakgrunn i Nürnberg-dommene. Deres rolle i Irak, Afghanistan, Libya, Syria. Angrepskrigene som vi – nå – har …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal