Her er Årets Nordmann 2010

Maria Amelie (25) ble født i Kaukasus. De siste åtte årene har hun levd ulovlig og i skjul i Norge. 16. desember kårer Ny Tid forfatteren av «Ulovlig norsk» til Årets Nordmann 2010. Les hvorfor her.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Priset. 16. desember kl. 12 delte ukemagasinet Ny Tid ut prisen «Årets Nordmann 2010» på Littereraturhuset i Oslo.

Tradisjonen tro ble prisvinneren informert om juryens konklusjon via telefon kl. 12 på FNs menneskerettighetsdag, 10. desember.

Juryens begrunnelse 2010:

«Med denne boken vil jeg at ditt liv skal forandres.

Jeg vil at du etter å ha lest denne boken skal løfte blikket og se verden annerledes. Jeg vil at du skal se perspektiver, ikke detaljer. Jeg vil at du skal se solnedgangen i horisonten og ikke skjermen på datamaskinen din.»

Med disse ord innleder Årets Nordmann 2010 sin debutbok fra i høst: «Ulovlig norsk». Hun ville forandre våre liv, vel vitende om at hun også satt sin egen livssituasjon i fare. For Årets Nordmann 2010 har ikke status som norsk statsborger. Ifølge norske myndigheter er 25-åringen ikke engang norsk. Til tross for at hun har bodd åtte år i landet, til tross for at hun har universitetsutdanning fra Trondheim, til tross for at hun skriver kronikker og boksider på perfekt norsk, og er frivillighetssjef for noen av Norges største festivaler.

I et intervju i høst fortalte hun at har ett stort ønske: Å få betale skatt. Til Norge. Hennes hjemland.

Men hun får ikke lov. Årets prisvinner er nemlig papirløs. Uten lovlig opphold. Fordi UDI har vedtatt at hun skal dra. I likhet med tusener på tusener på andre her i landet. Mange har etablert et liv her – med familie, barn og jobb. Men få tør stå fram. Ved å gi seg til kjenne, kan de miste alt.

Det kunne, og kan fremdeles, Årets Nordmann 2010. Hun har levd store deler av livet i skjul. Hun lever ennå på hemmelig adresse, men hun har også tatt skrittet ut av skyggene. I boka forteller hun om hvordan hun alltid har måtte se seg over skulderen, men også om hverdagsheltene, «de lovlige norske», som har hjulpet henne.

Ved å skrive boka om sitt liv, har Årets Nordmann satt seg i en usedvanlig utsatt posisjon. Hver høytlesning og debatt representerer en fare for pågripelse. Men ved å fortelle sin historie, har hun tvunget oss, «det store norske vi», til å ta stilling til de papirløse flyktningenes hvileløse tilværelse. Hun har åpnet våre øyne for det som er så enkelt å lukke dem for. Og med kraften til de stemmeløse har hun gitt et ansikt til de ansiktsløse.

Med grenseløst mot har Årets Nordmann vist at man noen ganger må og bør risikere alt. At ingen mennesker er ulovlige. Og at også enkeltmennesket selv har rett til å definere sin egen eksistens.

Med sitt forbilledlige mot har prisvinneren, som enkeltperson, på eksemplarisk vis stått fram og tatt opp kampen for våre felles globale verdier. Slik har hun utvidet definisjonen av hva det vil si å være en god nordmann av i dag.

Derfor er Maria Amelie kåret til Årets Nordmann 2010.»

Fakta om «Årets Nordmann-prisen»:

  • Prisen ble innstiftet etter at Språkrådet, i en epost til Ny Tid i oktober 2006, påsto at kun «etniske nordmenn» kunne være norske: «En pakistaner som bosetter seg i Norge blir ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger.» Det skapte stor debatt.

  • Ny Tid opprettet Årets Nordmann-prisen for å hedre enkeltpersoner som kjemper for globale verdier og som utvider definisjonen av hva det vil si å være en god nordmann. Prisen har tidligere gått til:

  • 2007: Mari Kohinoor Nordberg: «Noen må orke å svare på de samme spørsmålene i alle kanaler, tåle motangrepene som alltid kommer og ha tålmodighet til å forstå at lite blir endret med det første.»

  • 2008: Margreth Olin: «Hun har klart å samle en viktig del av det engasjerte Norge til å holde sentrale, globale verdier ved like… Olins radikale initiativ har skapt et solidarisk engasjement som Norge trenger mer av.»

  • 2009: Randi Hagen Spydevold: «Ved å være villig til å bryte norsk lov, og ved å risikere sin egen advokatbevilling, for å sikre andre medborgeres menneskerettigheter, har Spydevold vist et grenseoverskridende engasjement enhver god borger verdig.»

  • 2010: Papirløse Maria Amelie: «Ved å fortelle sin historie, har hun tvunget oss, «det store norske vi», til å ta stilling til de papirløse flyktningenes hvileløse tilværelse.»

Utdrag fra Ny Tids intervju med prisvinneren, fra utgaven 17.12.2010:

Prisverdig. Det er ingen selvfølge å spasere i Slottsparken i Oslo når du lever i skjul for norsk politi. Marie Amelie skulle ikke vært her, har ikke lov. Kongen i Slottet, et steinkast unna, kan ikke gjøre noe for å endre på det.

Nå er hun av ukemagasinet Ny Tid kåret til Årets Nordmann 2010. Prisen ble delt ut på Litteraturhuset i Oslo torsdag 16. desember. Juryen hadde i år en enkel jobb: Ny Tids redaksjon fikk inn en lang rekke ønsker om at nettopp den modige «Ulovlig Norsk» skulle få årets pris.

Den unge kvinnen er med god grunn engstelig, på vakt overfor omgivelsene. Hun lever ennå ulovlig, tross all medieomtalen etter bokutgivelsen. Men samtidig virker hun bestemt, pågående og preget av livserfaringer få av hennes jevnaldrende venner har måttet tåle. Hverdagen er preget av uvisshet, frykt og mistenksomhet.

I høst kom et dramatisk vendepunkt, og nå er hun ved enda ett slikt, i sin ekstreme og kaotiske tilværelse.

Blitt menneske igjen

For boka Ulovlig norsk (Pax Forlag), som kom ut i september, har gjort en forskjell.

– Det er merkelig å ha utgitt en bok uten å finnes som person, så å si. For egen del har boka og oppmerksomheten om min skjebne gjort at jeg har kunnet bearbeide og sette ord på de vonde minnene, bli kvitt den nedverdigende følelsen. Jeg har fått tilbake menneskeverdet her i Norge. Og lært hva vennskap betyr.

25 år gamle Maria Amelie, opprinnelig fra Kaukasus, har denne høsten skapt et annet og mer nyansert bilde av en flyktning: Boka er en personlig og åpenhjertig skisse av et forfulgt individ, på flukt fra hjemlandet. Nå veksler hun mellom et liv i offentlighet og i dekning.

– Jeg blir invitert til å holde foredrag. Jeg leser fra boka mi blant venner og kjente. Den tidligere rektoren på skolen min ba meg komme, jeg fortalte historien min på et tannlegekontor, jeg besøker skoler, jeg skriver – om norsk julefeiring, om å leve med frykten. Jeg snakker i studentsamfunn, har vært i Stavanger, Bergen og Trondheim. Men jeg kan ikke legge planer, jeg vet aldri hva som skjer. Men jeg vil ikke la frykten og situasjonen ta over livet mitt. Jeg tør ikke tenke på hva jeg vil gjøre eller ville gjort, om jeg får lovlig opphold i Norge, forteller hun.

Og hun lever ennå i skjul:

– Jeg oppholder meg på ukjent, hemmelig adresse. Jeg er preget av livssituasjonen. Jeg spør meg daglig om frykten skal følge meg hele livet, Det er meningsløst å dagdrømme, det tillater jeg meg ikke, sier Maria. Hun karakteriserer seg selv som svartarbeidende vaskehjelp med mastergrad fra NTNU i Trondheim.

– Ber om respekt

Men denne førjulsdagen i Oslo er det stolthet og glede som dominerer da Ny Tid møter henne. Hun er stolt over prisen hun får som «Årets Nordmann 2010». Hun kan nesten ikke tro det.
Hun virker avslappet og fornøyd, men på vakt. Hun er pyntet til juleselskap, i klassisk svart kjole, svart kåpe, svarte støvletter, langt rødt ullskjerf – og i hånden bærer hun på en svart hatt. Hun kysser farvel, for en stund, til sin norske kjæreste, og vi beveger oss ut i det bleke sollyset og vinterkulden i Slottsparken.

– Dette er en pris blant andre Margareth Olin har fått. Og så får jeg den? Det er en ære. Jeg beundrer Olin, og har selv lyst til å lage film. Den skal handle om vennskap, om flyktninger. Jeg ønsker å gi et levende bilde av innvandrere, av meg selv. Jeg får mange henvendelser fra folk med hjerteskjærende, gripende historier – fra innvandrere og asylsøkere som lever i enda vanskeligere situasjon enn meg selv. Jeg vil gjerne gjøre noe for dem. Mange har i høst vist meg stor tillit. Jeg har blitt hørt og tatt på alvor. De som kontakter meg om en vanskelig hverdag, de ber ikke først og fremst om hjelp. De ber om respekt, de ber som meg om å bli tatt på alvor, om å bli sett som enkeltindivider og mennesker. De beskriver det upersonlige i den situasjonen det er å være en brikke på samlebåndene til asylmottakene.

Og Maria Amelie tror at historien hennes kan gjøre en forskjell.

– Mange mennesker har takket meg for at jeg har skrevet boka, fordi den har minnet dem på at også asylsøkere er mennesker. Nettopp det er viktig å løfte fram. Samtidig tror jeg at jeg får prisen som Årets Nordmann nettopp fordi jeg har holdt opp et speil som viser hva slags forhold Norge og nordmenn har til asylsøkere. Jeg har prøvd å vise noen sannheter om det norske samfunnet som ikke tidligere har vært så godt belyst. Jeg har møtt så mye velvilje og så mange hverdagshelter her. De har alle bidratt og fått stor betydning for mitt liv og min tilværelse. De har gjort en forskjell for meg og familien på ulike plan. Det er summen av alt dette som viser et annet Norge enn det offisielle. Jeg er et produkt av alle disse menneskene jeg har lært å kjenne her i Norge. Uten dem ville jeg ikke vært her i dag, påpeker Amelie.

Les mer i ukas utgave av Ny Tid, 17.12. Få med deg nyhetene fra landets mest siterte uke- og månedspublikasjon ved å abonnére på Norges globale ukemagasin her.

---
DEL