Sri Lanka: Splittelse på alle sider

To års våpenhvile har dempet konflikten mellom singalesere og tamiler. Men økt konfliktnivået internt i de to gruppene. President Kumaratunga fikk økt støtte ved valget 2. april.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valget i Sri Lanka 2. april gav støtte til president Kumaratunga, men uten eget flertall i parlamentet er det langt frem. Presidenten vil forsøke å få gjennom en grunnlovsendring som gir henne og embetet mer makt på bekostning av statsminisiteren. Spørsmålet er om fredsforhandlingene blir lettere etter dette.

Splittelser

To år med våpenhvile har skapt en ny politisk virkelighet i Sri Lanka. Da krigen pågikk var det lett å glemme interne motsetninger i de forskjellige grupper. Nå som muligheten til en fremtid uten terror, krig og katastrofer åpner seg, kommer interne motsetninger opp til overflaten. Noen av disse er gamle konflikter, andre oppstår som resultat av at maktkamp om politisk lederskap og ressurser blir mer akutte. Valget i Sri Lanka har vist en splittelse i nesten alle leirer. Tamilene opplevde at Liberation Tigers of Tamil Eelan (LTTE) sprakk, singaleserne så avgrunnen mellom presidenten og statsministerne åpne seg, buddhistene viste frem et reaksjonært nasjonalistisk parti ved siden av Aryaratnes gandhistiske Sarvodaya-bevegelse og Sri Lankas Muslimske Kongress (SLMC) sliter med å samle landets muslimer. Midt i dette hete kaotiske bildet finner vi det lille kalde landet Norge. Hva gjør de der og hvordan påvirker Norge det som skjer?

Komplekse konflikter

Fra langt hold ser det ut som om alle konflikter handler om at to parter er uenige. De to aktørene som har vært mest framme i mediebildet fra Sri Lanka er de tamilske Tigrene og den srilankiske staten. Men alle konflikter er komplekse, har en lang forhistorie og det er langt frem til en stabil og varig fred. For å gjennomskue hva det er som hender er det viktig å forstå noe mer av kompleksiteten i disse konfliktene.

En del av konfliktene i Sri Lanka har røtter i den situasjonen som oppstod da den tredje europeiske okkupanten, Storbritannia, gav landet selvstendighet i 1948. Tidligere hadde både portugisere og nederlendere drevet handel, kristen misjonering og røveri i stor skala. Britenes sterke innflytelse holdt seg lenge etter at landet ble fritt. I ti år var Sri Lanka styrt av kristne singalesere med engelsk som offisielt språk. En økende selvbevissthet fra singalesiske buddhister resulterte i at singalesisk ble det eneste offisielle språket, og at staten skulle «beskytte og fostre» buddhisme. Valget i 1956 var preget av at man samtidig markerte at det var 2500 år siden Buddha døde.

SWRDs Bandaranaike vant valget 1956, og tross de sterke nasjonalistiske/buddhistiske strømningene valgte han å forhandle med tamilene om en form for autonomi i nord og øst. Det resulterte i at han ble drept av en buddhistisk munk tre år senere. Ved valget i 1960 ble enken etter Bandaranaike, Sirimavo, valgt til verdens første kvinnelige statsminister. Hun fortsatte sin manns nasjonalistiske politikk. Blant annet nasjonaliserte hun oljeselskapene og skremte bort brittiske plantasjeeiere.

Tamilene undertrykt

Tamilene ble i denne prosessen de store taperne. Økonomiske nedgangstider, økende diskriminering og singalesisk patriotisme gjorde at tamilene ble en truet minoritet. På tidlig syttitall ble flere segregasjonslover vedtatt. Flere demonstrasjoner overgikk i voldsomme sammenstøt med politi og militære. Resultatet ble blant annet at unntakstilstand ble utlyst i flere år. Situasjonen for tamilene forverret seg hele tiden.

Midt på syttitallet begynte unge venstreorienterte tamiler en væpnet kamp for en selvstendig tamilsk stat, Eelam. Sammenstøtene resulterte ofte i mange sivile ofre. En av de som var med den gang var Velupillai Pirapaharan, som senere dannet LTTE. I 1983 eksploderte kruttønnen da militante tamiler drepte en militær patrulje i Jaffna. Singalesere svarte med massive angrep på tamiler flere steder på hele øya. Mange hundre ble drept og flere bydeler jevnet med jorden. Dette året regnes som starten på den borgerkrigen som har dominert øya fram til våpenhvilen 2002.

I denne krigen er det LTTE, eller Tigrene som de kalles på folkemunne, som har fått størst oppmerksomhet. De har vært sett på som brutale, farlige, dyktige og effektive krigere. Sin etniske base har de i de nordlige og østlige distriktene, men det bor også mange tamiler i andre deler av landet og det er store eksilmiljøer i mange land. Utenfra sett har de vært ekstremt homogene, hierarkiske og med beinhard disiplin. Ledelsen har kommet fra Jaffna og har røtter i handelsfolkets og fiskernes kaster. Gjennom århundrene har disse hinduistiske kastene drevet smugling og illegal handel i nærmest mafialignende former. Det er denne organisasjonsstrukturen som Tigrene har arvet. Ingen opposisjon har vært tillatt, og enhver illojalitet har resultert i at vedkommende har blitt eliminert. Men LTTE har tillatt at folk at forlatt landet. Det har vært to grunner til dette: De vet at umotiverte soldater ikke er bra i kamp og at eksilmiljøene har vært viktige finansieringskilder. Et eget «skatteinnkrevingssystem» har fungert effektivt så vel i Sri Lanka som i de land der store grupper tamiler har slått seg ned. Når det nå er andre og delvis tredje generasjons flyktninger i eksilmiljøene er det ikke lenger like lett å kreve inn «skatt» i USA, Europa og Australia, der store deler av diasporaen befinner seg. Dette har medført en viss økonomisk bekymring sentralt i LTTE.

Fra gerilja til regulær hær

Fra å være en geriljagruppe som fikk opplæring og utstyr fra den indiske etterretningstjenesten, har Tigrene utviklet seg til en regulær armé som noen år senere kunne bekjempe de indiske såkalte fredsbevarende styrkene som invaderte Sri Lanka i 1987. Litt senere slo de også tilbake Sri Lankas egen hær i Jaffna. Den militære sjefen for disse operasjonene var Vinayagamoorthy Muraleetharan, alias Karuna – en mann fra østkysten av Sri Lanka. Han har avansert innen LTTE for hvert militære slag han har vunnet. Ryktene om hans brutalitet og styrke har ingen grenser, og overraskelsen var stor da han den 3. mars fortalte de norske forhandlerne at han hadde brutt med LTTEs ledelse i den nordlige provinsen. Karuna hadde vært aktivt med i fredsforhandlingene og blitt mottatt med nærmest en statsmanns ære i flere land.

Forvirringen var stor hos tamiler verden over etter denne beskjeden. Også helt sentrale folk innen LTTE var svært overrasket. Hvilke konsekvenser det får for fredsforhandlingene er meget usikkert.

Fem dager etter valget angrep LTTE Karunas styrker ved Verugal-elven. Utgangen på disse konfrontasjonene er usikker. LTTEs propagandaapparat forteller om veldige fremganger, men vi får nok vente i uker for bildet av hva som skjer blir korrekt. Røde Kors i området rapporterer at minst tre tusen mennesker har flyktet fra området så langt. Mye tyder på at tamilene som gruppe kommer til å stå svakere etter denne splittelsen. Singalesiske nasjonalister smiler når de ser at tamilene kriger internt.

Hvorfor Karuna «startet eget» er det nok ingen som vet med sikkerhet. Det har lenge vært misnøye i øst fordi de føler seg diskriminert av sine brødre og søstere i nord. Øst-tamilene har ofret mange flere liv i kampene og de har ikke fått like meget tilbake i form av økonomiske midler og ledende posisjoner innen LTTE. Tamilene i de sentrale te- og gummiplantasjeområdene er relativt lite berørt av dette. De tilhører de sene innvandrerne fra India og er ikke like involvert i denne politiske kampen. Men deres økonomiske og sosiale situasjon er minst like dårlig som tamilene i de østlige kystområdene.

Hvordan eventuelle fortsatte forhandlinger etter at den nye regjering er på plass skal forløpe er også meget usikkert. Et annet spørsmål er selvsagt om Karuna, om han overlever, kan være en forhandlingspart i tiden som kommer. Ingen opposisjon eller utbryter har blitt akseptert tidligere. De har alle blitt drept.

President mot statsminister

På den singalesiske siden har splittelsen mellom presidenten og statsministeren vært et økende problem. Presisdent Chandrika Bandaranaike Kumaratunga har lenge vært kritisert for å utnytte sin makt. Hun har utnyttet Grunnloven til det ytterste for å styrke sin stilling. Hun har selv tatt kontrollen over forsvars-, massekommunikasjons- og innenriksdepartementet. Dessuten har Kumaratunga forlenget sin egen presidentperiode med to år. President velges for syv år av gangen men hun utlyste valg etter fem, og vant igjen i 2000. Nå hevder hun at en seremoni ble avholdt i hemmelighet 2002 og at det fra det tidspunkt hennes nåværende presidentperiode skal regnes. Under den andre runden med norske forhandlinger har det vært statsministeren som har vært part i forhandlingen og presidenten har følt seg satt utenfor. Hun har flere ganger uttrykt at regjeringen har gått med på for mange av tamilenes krav. Blant annet er hun sterk motstander av at Tamilene skal få tilført bistand direkte fra utenlandske organisasjoner og stater.

Både Norge og FN har fått sitt pass påskrevet av Kumaratunga for å være alt for «tigervennlige». I forbindelse med valget har hennes parti, United People’s Freedom Alliance (UPFA) inkludert blant annet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP). Dette er et parti med sterke singalesisk-sjåvinistiske trekk og en svært så voldelig historie. JVP boikottet regjeringens innvielsesseremoni den 11. april. Dette er ett av tegnene på den sterke splittelsen innen den nye regjeringen. Et annet tegn er at den nye statsministeren undertegnet sin egen avskjedssøknad allerede før han ble innsatt i embetet. Dette for å bane veien for en fremtidig endring av grunnloven som gir presidenten mer kontroll over den utøvende makten. Også det ekstremt nasjonalistisk-buddhistiske partiet kan muligens inngå i en koalisjon som støtter presidenten. Ingen forventer seg at den koalisjonen UPFA kommer til å danne vil ha særlig mye til overs for tamilske krav. Og om de vil ha Norge som «tilretteleggere» for fortsatte forhandlinger vet vi heller ikke.

Sri Lankas økonomi har, på tross av krigen, vært voksende de siste årene. Våpenhvilen har gitt den enda mer fart. En velstand som har kommet middelklassen til gode er klart synlig i hovedstaden Colombo. Veksten har ikke blitt distribuert til de fattige, og klasseskillene er økende i Sri Lanka. Regjeringen har til og med innført ulike former for «skatteamnesti» for de rikeste. Forretningsstanden ønsker seg stabile og forutsigelige forhold. Dette er nødvendig får investeringer og for å trekke til seg utenlandsk kapital. Joint Business Forum (JBF) uttalte før valget et ønske om en sterk regjering, uansett hvilket parti den ble ledet av. Japanske bedrifter forventes stå fremst i køen av utenlandske investorer når våpenhvilen blir mer permanent.

Norges rolle

Utenriksdepartementet i Oslo har den siste tiden endret beskrivelsen av den rollen de har i de forhandlingsprosesser Norge er involvert i. Nå heter det at «vi kun legger forholdene til rette» for at partene skal kunne forhandle. Norge er ikke lenger forhandler. Dette medfører sikkert en del riktighet. Men det er ikke uproblematisk å skille prosessen fra innholdet i slike sammenhenger. «Hvordan», «med hvem» og «hvor» er selvsagt også politiske spørsmål. Mange på den statlige siden av forhandlingsbordet mener at Norge har gjort sitt. Deres støtte til tamilene er så dårlig skjult at de blir sett på som part i saken. En av de vanligste positive kommentarene en hører om Erik Solheim er at han har vist stor tålmodighet. Og det er en viktig egenskap i slike jobber. Solheim og UD skal ha en stor del av æren for våpenhvilen. Etter 19 år med terror, overgrep, massakre og borgerkrig er våpenhvile en stor fremgang. Men forskjellen på våpenhvile og varig fred er meget stor. Det er nå en helt annen prosess som må til. Langt flere må inviteres til forhandlingsbordet for at en reell fred skal bli virkelighet. Det er de militære aktørene som kan få til våpenhvile, men de kan ikke bygge fred. Virkelig fred vil måtte inkludere mange aktører i hele samfunnet og flere eksterne aktører.

India er på manges lepper som en mulig arvtager etter Norge, men etter den mislykkede invasjonen i 1987 har de nok vanskelig for å bli akseptert. Hæren og Tigrene hjalp hverandre den gangen med å kaste ut indierne. Noen hevder at USA må inn med militær styrke for å opprette ro og orden.

Det er et stort spill med mange aktører i denne typen forhandlinger. Mange av dem er eksterne. Norge er derfor nøye med å informere de stater som er berørt av, og spiller en rolle i konflikten. India blir regelmessig informert om samtalene, Japan holdes orientert og både EU og USA har god innsyn i det som skjer.

Forslagene til løsning

Da LTTE foreslo en interimsavtale den 31. oktober i fjor kom det ingen offisiell reaksjon fra regjeringen. De nektet å delta i samtalene så lenge presidenten hadde tatt kontroll over Forsvarsministeriet. Tigrenes ønske var en midlertidig løsning med en viss selvstendighet til distriktene i nord og øst. Dette er en skisse som har mange likheter med tamilenes forslag på femtitallet! Fra LTTEs side er det ingen tvil om at kravet om en selvstendig stat ikke lengre er aktuelt. En eller annen form for føderasjon med intern selvstendighet er det de nå satser på. Dette er meget vanskelig å svelge for president Kumaratunga og hennes nye regjering. Men det kan bli andre meninger som dominerer dersom hun blir involvert i fredsavtalene. Det er noe helt annet å drive valgkamp enn å drive politikk. Man skall ikke alltid dømme politikere etter deres mest ekstreme retorikk. Kumaratunga har allerede bedt Norge om å bidra til å løse konflikten mellom de stridene tamilske fraksjonene.

Som i alle andre kriger er det sivilbefolkningen som lider mest også i Sri Lanka. Store grupper med internflyktninger, mange drives i eksil, de skades av miner, krigen øker fattigdommen og de blir brukt som soldater, i opptøyer og som stemmekveg. Det var høy valgoppslutning denne gangen, og på en måte har «folket talt». Over tjue tusen valgobservatører har gitt en midlertidig rapport om at det var relativt lite fusk og vold denne gangen. 1400 tilfeller av vold i valgkampen er et «akseptabelt nivå» i dette landet. Noen kandidater ble drept og truet, men dette var langt mindre enn selv optimistene hadde forventet. Om dette valget stikker kjepper i hjulene for håpet om en snarlig fred eller om det gir samtalene ny fart gjenstår å se. Det er få på grasrota som ønsker seg mer krig og vold. Krigstrøttheten er påtagelig i hele landet.

---
DEL

Legg igjen et svar