Squash, kjønnsidentitet, liv og død

Girl Unbound er en kompleks dokumentar om kjønn, idrett, Taliban, krig og dødstrusler.

Girl Unbound

Erin Heidenreich

Canada

Squash-spilleren Maria Toorpakai og hennes familie kommer fra Waziristan, en pakistansk fjellregion som grenser til Afghanistan hvor Taliban og ulike klanledere har stor innflytelse. Maria kunne ikke spille squash da hun var liten fordi kvinner i Waziristan ikke har lov til å drive med idrett. For å lure Taliban kledde hun seg ut som gutt når hun trente. Men treningen ble oppdaget da Maria var 16 år gammel, noe som førte til at familien begynte å motta dødstrusler. De neste tre årene kunne hun ikke drive med sin favorittsport, og måtte for det meste holde seg inne.

Ikke redd. I begynnelsen av filmen møter vi Maria i Canada noen år senere. Hun har blitt oppdaget av en kjent squashspiller som er blitt hennes trener. Det gjør inntrykk å høre Maria fortelle om hvor mye det har kostet henne å forfølge sin squashdrøm, og hvor ubehagelig det er fortsatt å bli drapstruet på grunn av sitt kjønn. Angiverne i Waziristan er overalt, og hun og familien er ikke trygge der.

Krig og fattigdom truer livsgrunnlaget deres, men kjønnsdiskriminering er også et spørsmål om liv og død.

Det er lenge siden Maria bestemte seg for ikke å være redd for Taliban. «Frykt er innlært,» sier hun, og minner oss på at mennesker i krigsområder fortsetter sine liv selv om alt rundt dem faller sammen. Selv veksler hun mellom å bo i Canada og med familien i Waziristan og Islamabad. Maria og familien skal ta opp kampen mot Taliban i hjemtraktene, og de insisterer på at det ikke er aktuelt for dem å flykte fra landet for godt. Selv om familien Toorpakai fremstår som tøffe og stoiske, får vi også innblikk i deres omkostninger og engstelse – og i det følelsesmessige arbeidet som er nødvendig når man utford-
rer normer.

Kjønnsidentitet. Tidlig i filmen beskriver Maria hvordan hun som liten lurte folk til å tro at hun var gutt – for eksempel ved å gi inntrykk av at hun var sint og tøff. Det kan virke som om hun nærmest gikk strategisk til verks for å omfavne kjønnsnormene for hvordan gutter skal være. Men cirka halvveis ute i filmen får vi nærmere innblikk i det livet Maria levde før Taliban nektet henne squashtrening. Det viser seg at hun ikke levde som gutt bare for å kunne spille squash – det var også andre grunner. Hun brente på et tidspunkt alle kjolene sine, klippet håret kort og hadde ikke noe imot at andre trodde hun var av motsatt kjønn. Mot slutten av filmen prøver hun ut hvordan det i dag føles å la lokkende falle, slik hun så ofte gjorde som barn.

Gjennom vestlige briller kan det være fristende å identifisere en skeiv tematikk, men dette blir aldri uttrykt eksplisitt i filmen.

Gjennom vestlige briller kan det være fristende å identifisere en skeiv tematikk her, men dette blir aldri uttrykt eksplisitt i filmen. Maria forteller at hun for tiden utforsker sin egen kjønns-
identitet, men hun konkluderer ikke på noen som helst måte. Girl Unbound unngår dermed en del av «våre» klisjeer om skeiv tematikk, og at en vestlig fortolkningsramme tres nedover Marias historie. De klassiske «komme-ut-historiene» som mange lhbt-personer må forholde seg til, forutsetter at folk gradvis finner frem til sitt egentlige jeg – en slags sannhet om hva slags kjønnskategori eller seksuell orientering man tilhører. Men i filmen om Maria er det and-
re aspekter ved hennes liv som løftes frem. Man blir stadig bedre kjent med henne, uten at man får vite hva som skjedde når i hennes historie. Kan det være at nettopp mangelen på kronologi lar Marias selvpresentasjon unnslippe vår vestlige kulturs sedvanlige måte å kategorisere kjønn og seksualitet på?

Overraskende vendinger. Den kanskje sterkeste siden ved Girl Unbound er at man hele tiden får se nye sider ved livet til hoved-
personen og hennes familie – forhold de preges av. Taliban og islamister utgjør en trussel for alle i nabolaget – men det samme gjør amerikanske droner som bomber uskyldige sivile i «kampen mot terror». Krig og fattigdom truer livsgrunnlaget, men kjønnsdiskriminering er også et spørsmål om liv og død. Det ene flyter så å si over i det andre, og vi får aldri noe klart svar på hva som er farligst eller utgjør den største trusselen mot Maria og hennes muligheter til å skape seg et godt liv. På denne måten blir det tydelig hvordan ulike forhold påvirker hverandre.

Taliban utgjør en trussel for alle i nabolaget – men det samme gjør amerikanske droner.

I Canada trener Maria squash og virker lykkelig. Denne innledningen legger på mange måter opp til en klassisk fortelling om vestlig overlegenhet: den ikke-vestlige hovedpersonen som undertrykkes på sitt hjemsted og finner friheten til å være seg selv i et vestlig land. Men det tegnes ikke noe endelig portrett av Maria, selv om interessene og visjonene hennes for livet kommer til syne. For senere i filmen, i Waziristan og i Islamabad, er det klart at familien vil vende hjem for å kjempe mot islamistene på hjemstedet.

Tidvis er det som om filmen vil lure oss til å tro at vi vet hva som kommer, for så å snu helt om og vise at forutanelsene ikke slår til. Maria kommer for eksempel ikke ut som transperson i løpet av filmen, og hun hyller ikke vestlige samfunn eller tar avstand fra sin egen bakgrunn, slik man kanskje ville ha forventet.

Filmen vises på Oslo/Fusion Festival 18-24.september

---
DEL