Sprenglærd og sjargongtungt om samtidskunsten

Mikkel Bolt: Samtidskunstens metamorfose. Antipyrine, 2016

Samtidskunstens metamorfoser er kanskje for interessant.

Fra boken
Kjetil Røed

Samtidskunstens metamorfose

Mikkel Bolt

Antipyrine, 2016

Hva samtidskunsten egentlig er, lurer nok mange på – selv de som kjenner den. Grunnen er, tror jeg, at kunstfeltet er blitt uoverskuelig. I denne boken forsøker Mikkel Bolt å tenke med «kunsten som prisme for en mer omfattende analyse», men det er ingen store forandringer i hans kunstsyn fra tidligere. Diskusjonen av forholdet mellom kunst og samfunn byr riktignok på velreflekterte, kryddersterke observasjoner rundt «den politiske kunstens» vriene relasjon til kapitalen og etablissementet. Den kunsten som presenteres seg som radikal og omstyrtende, er i virkeligheten nesten alltid «en art pynt på kagen», skriver Bolt. Det «politiske visualiseres som det eksotiske andet, kunsten per defintition skal indoptage og fremvise for at leve op til sin autonome status.» Well put.

En venstreradikal positur gjør kunsten mer salgbar for borgerskapet, som i ordnede former,kan nyte en krydret dose kontrær tenkning. Kommunisme og revolusjonære sjablonger er altså ikke noe det skorter på i samtidskunsten, men det er svært sjelden denne type kunst får noen reell påvirkning i den virkelige verden, som Bolt helt korrekt skriver.

Innsideaksjonisme. Bolt støtter seg – med god grunn – stadig til Frankfurter-filosofen Herbert Marcuses tanker om «kulturens affirmative karakter», altså at kulturuttrykk både kritiserer og inngår i det som kritiseres – kapitalen i en eller annen form – på samme tid. Denne type repressiv toleranse er spesielt tricky når den tilsløres, noe den ofte blir gjennom skamløs posering som opprørsk med referanse til modernistisk kunst. To fluer i ett smekk, kunne vi si, noe vi ser i rendyrket form hos for eksempel Gardar Eide Einarsson og (delvis) Matias Faldbakken her hjemme.

En venstreradikal positur gjør kunsten mer salgbar for borgerskapet, som i ordnede former kan nyte en krydret dose kontrær tenkning.

Heldigvis er det også slik at det kan dukke opp tanker og praksiser i kunsten som ikke utfolder seg andre steder, sier Bolt. Et naturlig sted å se er det rommet seg har åpnet seg rundt forskjellige typer radikale nykommunistiske tenkere som Jacques Rancière og Alain Badiou. Bolt nevner også noen eksempler på sammenfall mellom reell politisk aksjonisme og kunstrommet – som Occupy-bevegelsens inntakelse av Artists Space i New York i 2011 – men dette er det sjeldne unntaket. Hva skal da gjøres? spør Bolt, via Lenin. Han mener å se et ideologisk sammenbrudd i den poseringen som lenge har preget den pseudo-aksjonistiske kunstscenen, men gir ingen sterke pekepinner om hvor det bærer fremover.

Jålete sjargong. Herfra mister jeg litt grepet på boken. Ikke fordi den ikke er interessant – tvert imot er den kanskje for interessant. Visse navn, begreper og ideer innenfor nyere kunstteori kvernes på kapittel etter kapittel uten at Bolt bringer oss videre. Kommunisme, antikapitalisme, deltakelse, fallerte arbeiderbevegelser – og så videre. Bolt kan sine ting, men han holder seg trygt innenfor de etablerte kretsløpene for tenkning i kunsten.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.